Er du foreldre/pårørende til noen med skolevegring, eller kanskje har du selv skolevegring? Ønsker å høre fra deg! Trenger inputs om tankegangen din, dersom du selv har skolevegring, trenger gode råd osv… Jeg er mamma til 14 åring med skolevegring, som har utviklet seg gjennom noen år pga kroniske magesykdom…

Hei
Mitt barn på 13 er skolevegrer. Ingen andre i familien som har hatt samme problem, og ingen forstår hva som er problemet. Det er et forferdelig mareritt å se på, at barnet sitt langsomt skrur av livet sitt og nekter å være med. Hvis vi er heldige, kommer hen seg avgårde 2-3 ganger i uka, et par timer hver gang. Skolen stresser, og vi stresser, og barnet stresser nok også. Vi får hjelp av ABUP, men de virker maktesløse.. gjerne ta kontakt på pm hvis du vil prate litt.

Heisann. Jeg er ei kvinne på 25 år som slet med skolevegring i 8. klasse og droppa omsider helt ut av 9. klasse og samfunnet. Lillebroren min på 15 år sliter dessverre også med skolevegring. Jeg kan ikke snakke for alle, men etter min erfaring handler det om mye smerte. Det er dehumaniserende hvordan vi som sliter som ungdom blir behandlet som om vi bare eksisterer for å gå på skolen og at ingenting annet betyr noen ting. Ingen ser oss, bare fraværet vårt. Lærere, helsesøster, BUPA, PPT, barnevernet, foreldrene mine, alle gjorde bare vondt verre når fokuset ikke var på meg, men på skolevegringen. Skolevegring er bare et symptom.

Det er forståelig at det er skummelt, vondt og frustrerende for pårørende. Det er lett å tenke at ungdommen ødelegger livet sitt, men livet er ikke lineært. Det er mange veier, spesielt i velferd Norge, å komme seg fremover i livet. Spørsmålet mitt er, hvorfor skriver du et innlegg om skolevegring isteden for plagene til ungen din? Å tvinge en ungdom som sliter på skolen, koste hva det koste vil, er verken medmenneskelig eller forsvarlig. Prioriteringen bør være å finne ut hva som ligger under. Alt for mange hopper fra å konseptualisere det hele som en vanskelig situasjon til en vanskelig person. Det hjelper ingen.

Personlig ble jeg stempla som en jævelunge. Jeg sov i timene og friminuttene fordi jeg ikke la meg om kvelden. Jeg slutta å gjøre lekser fordi jeg ikke brydde meg. Jeg skulka fordi jeg ga faen. I realiteten slet jeg med udiagnotisert CPTSD og atypisk anoreksi. Jeg var utmatta hele tiden, deprimert, slet mye med angst. Følte meg helt uelskelig og ubrukelig. Og når de gode karakterene mine ga etter alt presset, falt jeg bare sammen. Skolen var den eneste tryggheten og mestringen jeg hadde, og det mista jeg helt når jeg ikke klarte å holde hodet over vannet lenger. Men ingen så meg. Alle bare antok hva enn passa verdenssynet deres. Et kynisk, ungdomsdømmende verdenssyn.

Lillebroren min sliter med skolevegring fordi han også har det mye vondt. Han har slitt med lærevansker og lite forståelse hos lærere og venner. For hvert år han har slitt på skolen, har det slitt på selvbildet hans. Han har utviklet et selvkonsept der han føler han ikke klarer, så hvorfor utsette seg for den uungåelige ydmykelsen av å feile? Jeg syns det er forståelig. Han møter mye mer forståelse og fagkyndighet i systemet enn meg, og det er jeg henrykt over. Han er stadig til utredning for hva det er han spesifikt sliter med slik at han kan få hjelp, tilrettelegging og unntak. Han går en del på skolen, gjør litt lekser, jobber litt, spiller fotball og møter venner. Det er så viktig at man ikke straffer barn om de ikke går på skolen. PPT og rektor er alle på samme side om at prioriteringene for lillebroren min er i rekkefølge: helse, venner og aktiviteter og så skole til slutt. Det er jeg veldig glad for. Selv om han sliter, klarer han å holde hodet over vannet takket være bedre forståelse. Jeg, på den andre siden, datt helt ut av samfunnet og ble helt isolert i mange år mens den mentale og fysiske helsa mi falt i grus.

Det kan godt hende at du allerede vet alt dette og det bare ikke kom frem i det korte innlegget. Kanskje jeg prosjekterer for mye. Uansett, lykke til. Det er ikke lett. Håper du allikevel klarer å opprettholde et nært og kjærlig forhold til ungen din uavhengig om de kommer seg på skolen eller ikke. Tilknytning og trygghet er det vikstigste. Det jeg trengte aller mest når jeg gikk igjennom alt dette var en klem. Noen som lytta uten motiv annet enn fordi de var interessert i meg og det jeg følte og opplevde. Noen som så meg og trodde på meg. Alder skåner ingen fra sykdom.

Ofte så antar man at alle er like, barn og ungdom som ser ut som alle andre og som i tillegg er smarte nok. Da er det lett å tro at det er noe galt med foreldrestilen eller at eleven er vrang og vanskelig og bare må ta seg sammen. Dette er ikke alltid tilfelle, barnet kan slite med ting som er "usynlig" for barnet selv og andre, noe som barnet ikke kan sette ord på fordi det selvsagt er normalt for dem(de vet ikke hvordan det er å være andre enn seg selv) og for foreldrene også(som ikke har så mange andre barn å sammenligne med). så det er viktig med grundig utredning, ikke bare hos en skolepsykolog. Kan hende er de nevrodivergente, kan hende har de psykiske lidelser, lærevansker osv. Diagnose(r) kan komme veldig godt med.

Hjerteskjærende å høre fra mentaluhelse. Har også fått C-PTSD på grunn av faenskap i heimen, men kom meg såvidt gjennom skolen, i stor grad fordi fraværsregler og sånn var mindre strenge før.
Det ga meg mange flere muligheter som voksen, men jeg føler meg egentlig bare jævlig bitter fordi jeg aldri fikk hjelp.

Hvis sønnen din kommer seg på skolen men bare har det jævlig, så er det jo ikke ideelt det heller. Enig i at skolevegring er et symptom og at prioriteringer bør skje deretter.