Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mulig å ikke være glad i familien sin?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mulig å ikke være glad i familien sin?

mars 13 2018 - 20:41
Okay. Så greia her er at jeg tror det er noe galt med meg når jeg føler et hat over familien min. Et så stort hat at jeg selv blir deprimert og selvskader. Vet det er dumt og alt det der, ikke det jeg vil snakke om nå. Men ja. Familien min er veldig glad i meg og de bryr seg om meg. Det ser jeg. De hjelper meg under dårlige tider (kronisk sykdom) og tar vare på meg så godt det lar seg gjør. Men i flere år har jeg hatt et stort ønske om å flytte langt vekk fra dem. Jeg er lei av å høre dem snakke og noen ganger er det så ille at jeg vil la sinne ta over (referer her til fysisk vold). Jeg ser de er glad i meg, men jeg klarer ikke å gjengi den følelsen. Jeg bor sammen med begge foreldrene mine og søsteren min som er eldre enn meg. Og her er egentlig søsteren min som er verst. Jeg orker nesten ikke å høre på henne snakke engang.

Er det virkelig mulig å ikke være glad i familien sin som åpenbart er glad i deg? Jeg er irritert hele tiden og det hjelper ikke når jeg har ingen muligheter for å komme meg ut av huset (går hverken på skole eller jobber). Men jeg har følt dette før jeg slutta på skolen og har endt opp med å bli hjemme. Jeg har følt dette i flere år og har aldri trivdes hjemme i mitt eget hus. Hva gjør jeg med dette?
Avatar

Hei

mars 18 2018 - 23:29
Kanskje bare det å flytte for seg selv vil hjelpe? Vet ikke om du har bodd for deg selv, men når en har levd med familie i x antall år er det nok naturlig for noen av oss å reagere på småting i hverdagen så når man får litt pusterom så kanskje det vil gi deg noen andre følelser enn du har idag.

Er jo mulig selvfølgelig mulig å ikke ha følelser for familie, men det pleier som regel å komme fra årsaker og det virker som du har ei god familie som bryr seg og sikkert har stilt opp for deg.

Flyttet selv i ung alder hjemmefra og det var vel noe som gjorde at krangling og irritasjon forsvant så ble lettere å få en god kontakt igjen.

Mulig å kanskje besøke noen en kortere tid for å se hvordan det er?

Avatar

Hm

juni 14 2018 - 05:57
Hva er grunnen til sinne? Har de gjort noe mot deg eller er hatet oppstartet av intet? Er det personer du er glad i utenfor familien?
Avatar

Skjønner

juni 21 2018 - 19:25
Jeg har en familie som er veldig glad i meg. Men pga min mentalhelsehistorie (suicidal, selvskading, angst, psykose, rus) så har jeg blitt en å henge sykelighet på som en knagg kan du si.

Og mens årene har gått så har de rett og slett vært så fokusert på hvor syk jeg har vært, at de rett og slett har glemt bort sine egne lyter. Hele tiden har jeg holdt god avstand, men jeg har ryddet opp i livet mitt nå - og de har blitt skrale alle sammen. Så gjett hvem som må være støttespiller nå.... Plutselig er jeg et orakel på mental smerte, og helt ærlig.. Jeg har nok med å styre min egen skute. Jeg vurderer å bytte navn og fjerne meg selv fra opplysningstjenesten, og legge hele det livet bak meg.

Slik jeg ser det så er det ikke galt å starte på nytt. Men først måtte jeg få nok innsikt i situasjonen min. Rydde opp, og spise litt medisiner, holde nogenlunde orden i kåken. Holde sterk fokus mot fremtiden; MITT liv. Vet at dagen familien, som jeg er glad i men blir veldig sliten av, innser at jeg har forduftet inn i en ny tilværelse, vil oppleve det som et svik fra min side. Men det er mitt liv. Jeg vil starte på nytt. Jeg kan bare hjelpe meg selv. Håper trådstarter ser noe i bidraget mitt til diskusjonen. Og tusen takk for at du startet denne tråden, fordi jeg tenker på dette hver dag.
Til forsiden