Jeg er 34 år og har en mor som ikke bryr seg. Vel, hun skjønner ikke hva jeg mener når jeg sier det. Fordi hun ringer jo hele tiden og spør hvordan det går.

I romjula så lovte mamma at vi skulle dra å kjøpe en julegave til meg sammen. Da vi møttes i byen, nevnte hun ikke gave en eneste gang. Hun latet rett og slett som om hun ikke husket det. Jeg tror hun gjorde dette fordi hun så jeg hadde kjøpt meg ny jakke og vintersko. Da trengte jeg vel ikke noe mer for henne? Jeg trenger ikke gave fra mamma, det er ikke det som er greia. Bare det at hun prøver å lokke med gave for så å ikke gjøre det. Det skjønner jeg ingenting av.

Jeg søker for tiden jobb, jeg sa følgene;

«Venter på svar da, på to kule jobber. Spent på svaret og hvor jeg ender opp»

Mamma: har du blitt tynn i håret jenta mi?

????

Jeg går i flere uker og grubler etter at vi har vært sammen. Jeg må prøve å distansere meg fra henne. Hun ringer 3-4 ganger i uka.


En annen historie:
Da jeg fødte mitt andre barn og når hun skulle komme på besøk, så sa hun aldri gratulerer. Det hun klarte å si før hun gikk var:

(Måler meg opp og ned med øynene, ser på magen min)

«Venter du en til allerede eller?»

Så gikk hun

Når hun ringer kan du la være å svare, og be henne sende en melding isteden. Da kan du dokumentere utsagnene hennes i ettertid, og konfrontere henne når det er andre tilstede.

Jeg ville kuttet all kontakt . Dette minner meg om min mamma som har sosiopatiske trekk, og som kommer med ubehagelige kalde kommentarer.

Eller du kan sette klare grenser for deg selv og si ifra hvor landet ligger og hvis hun fortsetter er det bare en ting å gjøre, kutt all kontakt.

Det kan hende det er hennes egen smerte som ligger i veien for henne og som gjør det vanskelig for henne å være ekte.

Du kan jo si at du ser hennes smerte.og at du forstår at det er vanskelig .