Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mistanke om personlighetsforstyrrelse..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mistanke om personlighetsforstyrrelse..

juli 3 2018 - 09:14
Jeg har hatt verdens beste kjæreste i 16 måneder. En skilt mann, han har vært gift i 20 år, og har barn i grunnskolen. Han har de kun annenhver helg, grunnet egen jobbsituasjon og logistikk.

Som barn ble han misbrukt av en nabo. Dette fortalte han ikke til noen før han ble skilt, og han har hatt litt terapi for å bearbeide.

Hans oppvekst (med en yngre søster) er preget av en mor med mye smerter og lav tålmodighet. Foreldrene vurderte å gå fra hverandre, men er fortsatt gift etter nærmere 50 år. Selv var han en spilloppmaker og krevde mye, men fikk lite oppmerksomhet.

Dvs det han fikk var negative reaksjoner på sin oppførsel. Jeg har ikke fått helt tak på hvorfor det ble sånn hjemme der, for i dag fungerer det fint. Mulig at noe må tas med en klype salt også..

Jeg er hans andre kjæreste i livet. Han hadde en rekke dater mellom skilsmissen og meg (18 mnd), men jeg er den eneste som har møtt foreldrene og barna hans.
Vi bor i VELDIG stor avstand fra hverandre, men har likevel fått til å møtes ganske ofte.

Vi har det verdens best sammen, og livet går som en lek. Vi er aldri uenige om noe. Vi kokker mat, går turer, sløver og elsker, gjør husarbeid og hagearbeid, og begge synes vi aldri har opplevd maken til lykke noen gang.

Vi er veldig like i vår oppfatning av verden, og veldig enige om ting en egentlig ikke tenker over er viktige i et forhold. Og dette har vi begge bemerket som positivt.

Vi har hatt 4x2 uker sammen sammenhengende, og da med barna. Ellers har det vært helger og langhelger, med og uten barn.

Likevel, på 16 mnd har det vært 4 brudd! Alltid han. Første bruddet (etter 6 mnd) var pga angsten for å bli nærmest firebarnsfar, han som egentlig aldri har ønsket seg barn. Jeg kjøpte den (jeg fikk ikke vite grunnen før vi ble sammen igjen).

Bruddet/pausen varte en uke, en uke med taushet fra begge. Tilslutt sendte jeg ham et håndskrevet brev og et par sko han hadde her. Han takket for brevet pr melding og skrev at det var godt å høre fra meg.

Så er han taus i nye to døgn (han drev med flytting da) før han sender et bilde av seg og spør "hva gjør vi nå", og jeg svarer "snakker sammen". Så ringte han meg, og vi var skjønt enige om at vi to er de rette for hverandre.

Så går det 1 mnd til neste brudd. Da er det avstanden, og hans savn etter meg i hverdagen som gjør han så nedbrutt at han ikke greier å leve sånn.. Så han gjør det slutt, og sier det er en avgjørelse som kommer til å gjøre han trist resten av livet.

To uker senere er vi sammen igjen.
Da holder det i 3,5 mnd. Vi var sammen hele jula, litt hos oss og litt hos dem. Plutselig, 3 dager etter vi dro er forholdet over.

Da hadde sønnen hans diktet opp en historie om mine barn om at de hadde plaget hans yngste datter. Vi kom til bunns i det. Jeg fikk ikke snakket med han, vi bare skrev.

Men selv om han forsto at sønnen løy, og ba meg om unnskyldning overfor barna, ville han likevel ikke fortsette forholdet.
Han gikk fra å skylde på mine to til å skylde på sønnen sin.

Samtidig bebreidet han seg selv over sitt dumme valg, for MEG ønsket han egentlig å leve sammen med. Men likevel avslo han mine forslag om å prøve igjen, selv om vi hadde kommet til bunns i dette med ungene.

Men vi holdt kontakten, og han forteller meg hvor trist han er og bare sitter og ser på at livet drar forbi. Jeg ligger lavt, men ymtet frampå om å møtes. Det ville han ikke.

Jeg så han var aktiv på dating-apper. Men plutselig, etter 7-8 uker tilbød han meg plassen ved sin side igjen.

Jeg takket ja, og etter noen dager sjekket jeg dating-appen og så at han var borte derfra, og kjente at det føltes trygt, og at han var ærlig (jeg har aldri opplevd han som en uærlig person).
Så møttes vi flere ganger, jeg traff datteren hans, og han begge mine to.

Etterhvert kjente jeg at jeg begynte å lande og var trygg på han igjen. Han vet jeg har vært redd, og vi har tulla med at ved neste brudd nekter jeg å gå.

Men så, som lyn fra klar himmel igjen, er forholdet over 3 dager etter en fantastisk helg med kulturopplevelser, skogstur, matlaging og bare kjærestekos.
Jeg blir så paff..

Begrunnelsen denne gangen er følelsen det gir han at han dekker reisene mine, det greier han ikke å leve med. Jeg ble så satt ut at jeg ikke orket å diskutere. Jeg blir så trist av å høre det, for dette er noe han har tilbydd seg siden han tjener mye bedre enn meg, og det stort sett er jeg som reiser til han.

Han begrunner også bruddet med usikkerheten rundt fremtiden, det at vi ikke er sammen i hverdagen. Han har sagt til venninna si at han ønsker seg kjæreste i nærheten. Det kan jeg forstå, men jeg skjønner ikke at han kan skru så tvert av når vi er så lykkelige??

Han skal til og med ha løyet til venninna si (som jeg akkurat er blitt introdusert for) om min egoisme i senga, "det gir meg ingenting, og attpåtil føler jeg at jeg betaler for det" skal han ha sagt til henne (mulig den uttalelsen ikke var heeelt sånn som hun refererte, jeg kjenner henne ikke så godt, og jeg stilte henne et ledende spørsmål, dumme meg...).

Han er allerede ute på dating-app igjen, det var han før han innrømte at vårt forhold er over, og han vet at jeg er klar over det.

Jeg begynner å ane et mønster her, og jeg begynner å mistenke spesifikke lidelser. Jeg lurer litt på om det kan være borderline, men han "mangler" også mange klassiske symptomer.

Men jeg lurer meg grønn, hva er det som skjer?

Jeg gråter for han, og jeg gråter for oss..
Hvorfor begynner han å ljuge sånn? (hvis venninnen snakker sant, vel å merke...)

Vet borderlinere at de lyver, har de kontroll på det? Tror de på løgnen selv?

Å gå fra å være verdens beste kjæreste til å nærmest være ei hore på et lite øyeblikk... Jeg prøver å ikke være sint, jeg tenker at det ligger mekanismer bak som han ikke greier å styre selv..?

Og hvordan i all verden greide han å holde seg i ekteskapet i 20 år?

Mitt største ønske er å leve sammen med denne mannen. Fornuften sier noe helt annet, men det lukker jeg ørene for akkurat nå.

Det er bare halvannen uke siden bruddet. Vi har ikke hatt kontakt, men ingen har slettet den andre fra Facebook heller. Det sitter laaaangt inne hos meg...

Jeg spurte han om han ikke er glad i meg lenger.. "Jo, men ikke nok til å ta jobben med meg selv" svarte han..

Jeg har aldri opplevd et menneske som har bekreftet meg slik han gjør, støttet meg og gitt meg forståelse.

Jeg har i løpet av tiden vi har vært sammen gått til utredning og behandlingsutprøving pga kronisk migrene, og nettopp fått stadfestet fibromyalgi.

Mange ville flyktet fra en slik usikker fremtid med både helse og økonomi, men ikke han. Han har vært enestående hele veien, og hjulpet meg med å akseptere situasjonen.

Og han er den eneste kjæresten jeg har hatt som ikke har latt seg skremme av at barnas far er narkoman. Det betyr også veldig mye for meg.

Jeg ser ikke HELT bort i fra at han kanskje tar kontakt igjen. Da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Skal vi være sammen, må han erkjenne, utredes, gå i terapi, og vi må bo sammen for å greie hverdagen. Men det er en utopi, det er minimum 6 år til min yngste forlater redet, og å flytte inn der med barn gjør jeg ikke, det vil ødelegge oss alle..

Kjære folk, er det noen som kan gi meg noen trøstens ord, hjelpe meg å sortere tanker, gi meg noen antydninger om hva som gjør at han blir sånn?
Avatar

Vondt å lese

juli 3 2018 - 11:33
og tenker at han ikke fortjener din lojalitet. Hva som er årsaken til hans oppførsel er, slik jeg ser det, uten betydning for deg. Du ønsker trygghet i forholdet, han gir deg ikke trygghet. Prøv å ikke bli hekta på hans vil / vil ikke oppførsel. Glem han om du kan!
Avatar

Takk, Vårogsommer!

juli 4 2018 - 13:14
Jeg takker veldig for omtanken du viser, og at du realitetsorienterer meg.
Men jeg føler likevel at jeg vil til bunns i dette, komme under huden på ham.
Jeg kan ikke forstå at dette er viljestyrt faenskap heller. Jeg føler at det er "noe" som tar over tankene hans og bråsnur på følelsene hans, uten at han har kontroll på det.

Derfor ønsker jeg å lære mer, gjerne få svar fra folk med borderline.
Avatar

Re: Mistanke om personlighetsforstyrrelse..

juli 9 2018 - 16:02
Hei.Jeg synes at du ikke skal vare opptatt om det er en diagnose bakk hans oppførsel(som gir deg håp å unskylde hans oppførsel).Jeg synes du skal se deg i speilet og styrke deg sjøl og dine valg,dine grenser og ivareta din selvrespekt.Det er ikke lett å vare forelsket .og gi slipp på kjærligheten....men det er og ødeleggende for deg sjøl å oppleve så mye usikkerhet..Vet ikke om det er verdt å bruke mer energi på det..Sett deg ned og tenk hvor mye energi vil du bruke på dette,hva gir deg som pluss og minus og hvor mye det er verdt å leve ..i usikkerhet...med hans opp og ned toner...Hva forventer menn Idag?At damen tar alle store forandringer i livet og flytter med hele lasset til de...og etter et par år blir hun igjen på flyttefot pga at det ikke funker?Hva med ekonomi ,tryggheten til deg og dine barn?Hvis man virkelig vill å satse på forholdet så må han og møte dine behov og deg midt på veien..Han kan og gå fra sitt og besøke deg..da..betaler han for seg sjøl å møte sitt livskjærlighet..hvis det er det du betyr for han. Hør ikke på hans venninner ..ha samtale med han og vurder sjøl nøktern hvor du har han...En ting er å si det med ord en annen å føle det i handlinger.Å ha kjæreste og å måte gå og se om han er på dating apper for å vare sikkert på hans ståsted i kjærlighet , høres ikke ærlig og greit ..Finner du deg i det?Kom igjen..ha personlighet og styrke å tenke om du vil vare der...Hvis jeg er for direkte og mitt råd passer ikke deg ..ber jeg om unnskyld..men det er min mening.:):)Klem og lykke til.Ha ryggrad og vær sterk..du er verdifull med eller uten han.:)Ikke mist deg sjøl og din selvfølelse for en drøm av kjærlighet..Hvis det er ekte..gjør han innsatsen som må...Ha ryggrad og tenk på deg og dine barn.:) Du trenger ikke vente til han gjør det slutt..du må vurdere sjøl underveis hans atferd ...»lukter det respekt og kjærlighet eller ej?» Hvis ej..spør deg sjøl..er jeg verdt hans dårlig behandling av meg og min kjærlighet for han? Se deg i speilet og spør det høyt..ha et indre dialog med deg sjøl.Hvis du ivarettar din selvverd som kvinne og din selvfølelse ...er svaret at du ikke må vente inntil han gjør det slutt..Du må selv sette grenser for hans grenseløshet og krenkende atferd.Menn liker og litt motstand ..og glem ikke at .du har og dine krav og din komfortsone som må og ivarettas .Husk at alle forhold kan ta slutt..måtet de tar slutt på er viktig og ..for å kunne rekonstruere seg etter bruddet.Ikke la han rive alt din selvverd ..du er verdifull og mest verdifull for dine barn .Dems sin livskraft og energi ,dit fokus på barnas ve og vel ,hjelper deg å gå videre!:)Klem:):) Igjennom det lærer og barna å sette grenser og .Når de blir voksne har de hatt en god rollemodell å sette grenser for hvem de slipper inn i livene dems som kjærester..dvs de har lært å bli glad i noen som er oppriktig glad i de og som respekterer de som mennesker.Husk at det er viktig for dem..spesielt når de har en far som ikke er i livene dems på grunn av grenseløshet og sykdom.Du er uansett aldri alene...ingenting er viktigere en dine barn og de setter pris på deg og trenger deg blid,friskt og med selvverd og selvrespekt.Vis deg sjøl og de at du har det som trengs å ta en klokk avgjørelse.:)Masse lykke til.Jeg håper det hjelper ..det er absolut ikke meninga å vare brutal eller moraliserende ..det er bare et perspektiv som alle trenger i vansklige øyeblikk i livet.:):)
Avatar

Til deg blomsterduft

juli 9 2018 - 20:17
Når jeg leser det du skriver så får jeg utrolig vondt av deg, fordi jeg har levd med en tilsvarende situasjon i 6 år.
Denne mannen hadde hatt en kroket barndom og livet hans var preget av det, noe jeg tror førte til bruddene han hele tiden utsatte meg for. Jeg er overbevist om at det var en personlighetsforstyrrelse, og da kan de faktisk ikke styre dette, eller stygge kommentarer. Så stygge kommentarer så det du beskriver (ikke minst sladder), opplevde jeg aldri - men det var en mangel på innlevelse i min smerte, og en grunnleggende mangel på empati.
Vi bodde ikke sammen mer enn et år, og jeg opplevde som du, at han plutselig vred om etter en fin helg/ferie, og BAM så var det slutt...igjen. Grunnen han hadde var så bort i hamp og staur at det halve kunne vært nok. Jeg trodde også at ting kunne bli bedre når vi da omsider flyttet sammen, men NIKS - det er det verste året i livet mitt. Tidligere kunne jeg "glemme" han de ukene han var taus og/eller ufordragelig, men når han bodde hos meg, var han her som en ulmende, tikkende bombe og krasjet fristedet mitt rytmisk gjennom hele året.
Ja han hadde også gode egenskaper slik du beskriver denne mannen, og vi delte gode samtaler, enigheter, turer, trening, film etc, men for hver "bye" han hadde, så mistet jeg håpet mer og mer, og det ble store hakk i kjærligheten.
Det endte med at han fant seg en ny på et nettsted...og ironisk nok, er jeg nå sjeleglad for det stygge punktumet han satt. Det å være fri fra hans destruktive klør, er BARE fantastisk. I starten var jeg sint og skuffet, men visste at det var et forhold jeg uansett aldri ville giftet meg inn i. Det er tøft når det står på, men livet finner sin herlige harmoni når man er ute av slike nedbrytende forhold.
Jeg antar at du har mistet tilliten også? at du hele tiden går og venter på neste "stunt"? på den måten er det jo umulig å planlegge en felles fremtid med barn og økonomi + +.
Jeg synes han oppfører seg langt over streken overfor deg, og jeg synes du bør tenke deg godt om før du evt. går tilbake til han igjen. Det ender med en vond sirkel, han får mindre og mindre respekt for deg for hver gang du tar han til nåde igjen, og han kan tillate seg mer og mer fordi det aldri får konsekvenser. Du på din side, blir mer og mer nedbrutt, og ender opp med å utslette deg selv og med et nedbrutt selvbilde.
Ingen kan styre ditt valg, det er bare noen gode råd fra en som har vært der så alt for lenge..
Lykke til!
Avatar

Re: Mistanke om personlighetsforstyrrelse..

juli 10 2018 - 20:58
Tusen takk begge dere to siste her!
Jeg ser at det er veldig nyttig for meg å få disse innspillene. Jeg prøver å stålsette meg og ta sorgen som kommer når jeg MÅ innse at det er slutt...
Til forsiden