Hei!
Dette blir et lengre innlegg, takk til deg som tar deg tid.

Kontekst:
Eg(han) møtte min nåværende samboer(henne) for 10 år siden. Vi har hatt mange fine år sammen, og de første 4-5 årene var utelukkende gode i sin helhet. De siste 5 årene har ting blitt gradvis verre, og de siste 2-3 årene har vert et bokstavelig mareritt. Det ble klart for en del år siden at min samboer har noe, usikkert hva, som ikke er bearbeidet psykologisk, som gjør henne til tider svært deprimert/stresset/angstfull/sint. Eg tenkte at om vi har full åpenhet og snakker mye sammen, så skal eg hjelpe henne gjennom det og kanskje ting blei bedre. Dette er gjerne 6-7 år siden. Etter noen år skjønte eg at det var ingenting eg lenger kunne gjøre for å endre hennes sinnsro i det store bildet. Selv er eg villig til å gjøre mye for å hjelpe henne, mitt eneste ønske er ar det blir bedre for hun, og for oss.

Lenge har hun ment ag hun ikke villeda barn, noe eg ville. Men for rundt tre år siden endret hun mening, og eg tenkte at det er nå eller aldri hvis det skal bli oss sammen og med barn. Hun ble da gravid og under graviditeten var hun et fantastisk menneske å være med. Eg ble så veldig glad og tenkte at det var det som skulle til, kanskje hun finner glede/mening med dette og så blir ting bedre.

Da barnet kom til verden og etter noen uker, var det klart at det var ikke sånn det ble. Min samboer og nybakte mamma var så fryktelig angstfull og redd hele tiden for at barnet skulle grine, ikke sove osv. Hun ble utredet dlr svangerskapsdepresjon og de mente det ikke var det, men en generell angst.

Nå er ert verdt å nevne at hun jobbet er år borte fra meg før alt dette, et år som gjorde alt mye verre. Når hun jobbet alene og bodde alene, utviklet hun en ekstrem irrasjonell angst for at alt mulig skulle ta fyr/eksplodere osv. Ting som å bruke stekeovn, vaskemaskin, mikrobølgeovn og andre apparat, var helt utelukket for henne. Eg var på besøk noen ganger og hjalp det eg kunne for å prøve å ufarliggjøre det, og samtidig hjelpe med husarbeid, klesvask osv. Dette var en veldig frustrerende tid, å se sin partner bli på den måten. En annen ting som preger meg litt enda som hendte dette året var på en rest hun var. Der skjedde det noe, hun gjorde noe hun ikke skulle. Hun ringte meg dagen etter og pakket det inn som noe annet men eg skjønte hva det gikk i. Eg følte hun inne ville tåle konfrontasjon/konflikt om dette så vi snakket lenge om det om eg trakk konklusjonen for henne at det ikke var hennes feil, hun var jo også veldig full. Dette plager meg enda litt. Eg klandrer henne ikke for hva som skjedde, det er bare fælt, men eg synes det er forferdelig sårt ar hun satte seg selv i en så sårbar posisjon. Hun har tidligere snakket om at hun skulle ønske vi hadde møttes senere så hun kunne få «prøve» andre også før hun slo seg til ro. Eg sitter igjen med en følelse av at hun kanskje ubevisst satte seg i denne situasjonen. Kanskje er eg en idiot for å tenke dette, men det plager meg likevel. Det er verre fordi hun ved inngangen til vårt forhold var utro med en annen, men vi datet så det var jo ikke noe håndfast. Likevel synes eg det var en hjerteløs ting å gjøre. Denne tidligere hendelsen gjorde nok hendelsen fra festen mye verre for meg. Eg sitter igjen med følelsen av total mangel på respekt av meg som person og partner. Men eg prøver å fortelle meg selv at det går fint, det er ikke hennes feil og at vi må bare gå videre. Eg har aldri snakket med noen om dette.

Kort fortalt har tiden med barnet vært preget av st eg gjør mesteparten av absolutt alt som må gjøres. Passe barn, gjøre husarbeid, lage mat, snakke og trøste henne for at hun skal føle seg bedre. I tilleg til min jobb. Eg fikk følelsen av at det var eg som var i permisjon og ikke henne. Hun satt mest inne og stresset med barnet hele sin permisjon. Det hendte hun gikk ut og det bel en god dag, men ikke ofte.

Alt dette gjorde at eg satt igjen med veldig lite søvn. I snitt lå det nok mellom 3-4 timer i perioden før barnehagen. Desember for to år siden kjente eg at noe var galt. Ingen matlyst, ingen gnist til å gjøre noe. Eg var blitt deprimert, uten å kjenne meg spesifikk nedfor. Eg fikk hjelp til dette av en psykolog, og gjennom et halvt års tid følte eg meg som en ny person. Aldri vært hos psykolog før, men det var til ekstremt stor hjelp.

Når barnet begynte i barnehagen gikk ting litt bedre. Arbeidsmengden min gikk ned og vi sov litt bedre. Men når hele hormonbobla sprakk etter ferdig graviditet og ammeperiode, returnerte hun til sitt tidligere jeg, men kanskje hakket verre. Dager i denne perioden var preget av at hun var ekstremt kroppsfiksert og sa bare masse stygge ting om seg selv og kroppen sin. Eg prøvde febrilsk å overbevise henne om ag hun er en vakker person med en vakker kropp, men det er som å ha samtale med et vakuum. Hun hører ikke på noe av hva eg sier, men forventer at bruker mye av min tid på å trøste og si fine ting.

Så skjedde noe som ikke var helt etter planen, ny graviditet. Denne graviditeten var ikke som den forrige. Hun var kort oppsummert deprimert, sint og lei hele perioden.

Nå sitter vi her med to små barn, og eg er helt på felgen. Eg vet at eg har mye mer å gå på enn snittet når det gjelder energi, hva eg finner meg i, og st eg er alt for snill.

Eg føler st eg drukner 24 timer i døgnet. Det er helt j**lig. Eg elsker barna mine Iver alt på denne jord, men eg føler eg er både mamma og pappa for begge, og at eg har en deprimert tenåring i trassalderen i tillegg. Følelsen av å ofre for mye av meg selv og prestere 200% er konstant.

Opp i alt dette så er det så fryktelig sårt å bli møtt av en partner som ikke er takknemmelig for noe. Hun er bare lei/sint/deprimert og skylder på meg for alt mulig. Om ikke eg tar med meg baby i hennes permisjon og lar henne være 100% fri en dag, raser verkene hennes sammen.

Nå har eg vært sykemeldt en stund for en ryggoperasjon. Det er helt grusomt å gå hjemme sammen. Det ble liksom til at det er meg som er i permisjon og ikke henne.

Det er så fryktelig mye mer eg har på hjertet. Men må sette strek for å rekke hjem og trøste(hjertesukk..)

Kort sagt kan eg ikke leve sånn over lang tid, ulykkelig og utbrent.

.. fortsettelse følger når det lar seg gjøre.

Håper det finnes noen her som kan gi innspill, eg har ingen å snakke med dette om ellers..

Jeg føler med deg, det må jo være helt forferdelig slitsomt for dere begge. Jeg kan relatere litt til hvordan det er å bli mor(med mye angst) og det første året etter fødselen spesielt. Det gjaldt bare å "holde ut" det meste av tiden og frykten for at man ikke skulle klare det var stadig overhengende. Så jeg kan forestille meg hvordan dere har det.

Jeg vet ikke om jeg kan si noe som kan gi deg en følelse av lettelse, for det er jo en krevende situasjon dere er i. Det eneste er jo at det blir bedre når fødselspermisjonen er ferdig og den minste begynner i barnehage. Røde Kors(tror det er dem), har jo et tilbud der en frivillig person kan komme hjem til en småbarnsfamilie en gang i uken og passe barna, jeg ville vurdert det med to så små barn, hvis ikke angsten til kona di også omfatter overbeskyttelse, da blir jo det vanskelig. I tillegg så er det jo også en mulighet å kontakten barnevernet når de blir litt større og få en familie som kan ta vare på barna en helg i måneden og ta de med på aktiviteter osv. Jeg har bare hørt om det, men tenker at dette tilbudet jo sikkert er for familier som sliter pga en eller begge foreldrenes stress/ psykiske helse. Har dere nær familie kan du jo også spørre om mer hjelp fra dem. Har dere råd, kan dere få noen til å komme en gang i uka og vaske for dere.

Vet ikke om dette var nyttig altså, men ønsker deg masse lykke til. Jeg må jo si at jeg er utrolig imponert over alt du klarer å stå i og at samboeren/ kona di er heldig som har deg! Hold ut!

Takk for tilbakemeldingen!

Det ble skrevet på en av de dårligere dagene dette, det ble gjerne ikke formulert helt slikt eg hadde ønsket.
Eg sitter jo alltid med håpet om at det skal bli bedre, og det er ikke alltid ille heller. Det går mye opp og ned, og vi har jo også gode stunder sammen.

Det som er tungt er at noen ganger føles det nytteløst, å forsøke å jobbe seg gjennom det; mange dager i uken, og spesielt i helgene, er hun så veldig nedstemt. Det er en "drittdag" og alt er galt. Hun sier det på en måte som får det til å høres ut som det er min feil eller de rundt seg. Eg tror ikke hun mener det bevist, men eg føler plutselig da en hvis skyld i det og et ansvar for å muntre henne opp. Og da går det gjerne en halv dag på å bli i bedre humor og ende opp med en ok avslutning. Dette hadde vært helt greit om det bare var noen ganger, men når påfølgende dag gang på gang begynner på samme måte, blir det fryktelig slitsomt i lengden. Eg føler noen ganger at hun nesten leter frem en dårlig stemning hvor en dag egentlig startet bra. Kanskje spesielt tungt blir det synes eg når helgene, når vi er mest med barna, blir tunge og slitsomme på den måten.

Den siste tiden, egentlig helt siden vi fikk barn nummer to, har hun uttrykk med stor frustrasjon og sorg noen ganger at hun ikke orker å ha barn og alt er fryktelig og slitsomt. Det skjærer gjennom meg når hun sier det, for det er jo våre barn hun snakker om, som eg vet hun er veldig glad i egentlig. Men det er denne "orken", "viljen" og energien som ikke strekker til for henne. Eg tror jo og nesten håper på en måte at det er relatert til hennes tidvis tydelige depresjon, for da er det jo noe som kan bearbeidet (i hvertfall til en viss grad).

Oppi alt tenkte eg å sende henne på hotellweekend/spaopphold mens eg hadde ungene en helg. Det ble en bursdagsgave til henne, siden hun stadig "skriker" etter fri fra barn og alt. Eg tenkte nå får hun litt tid for seg selv til å slappe av og det blir sikkert fint for henne. Det tror eg også det var, og det gikk så veldig fint med oss tre hjemme i mellomtiden. Kanskje litt for bra, det var nesten sånn at eg følte på at eg fikk fri eg også. Men når hun kom hjem igjen, var hun slett ikke forfrisket med ny energi etter å ha slappet av. Det var rett tilbake til den samme regla her hjemme. Eg følte at det hele var forgjeves. Det tok ikke engang en dag før hun uttrykte å ville ha fri fra barna og at hun ikke orket å ha barn.

Det hele gjør at eg føler at eg må gjøre alt, med barn, hus, bil, rubel og bit for at hun skal orke noen ting. Det gjør meg vondt, at hun ikke ser hvor mye eg gjør og at hun ikke enten setter pris på det eller prøver å hjelpe på noe vis. Når eg erfarer fra andre hvordan deres dynamikk i forholdet er, ser det ofte ut som det er motsatt hos de fleste. Kanskje er det henne i forholdet og familien som gjør mest relatert barn/hus og han gjør andre ting. Eg tenker ofte da at det kan ikke være normalt slik vi har det sammen. Eg lengter virkelig etter en samboer som ikke virker helt utslitt og demotivert for alt, hele tiden.

Det kan hende det er dårlig gjort av meg å skrive slikt om henne. Eg føler det litt sånn. Men det er i det minste slik virkerligheten er her for meg, henne og oss.

Eg klumholder i håpet om at hun vil akseptere hjelp og bli bedre, eg vet ikke hvor lenge eg skal finne meg i det eller når eg skal sette strek for at ikke vi alle skal "drukne" i denne situasjonen.

Du har nok dessverre her med en klassisk narsissist å gjøre som har satt seg selv i en offerrolle. Har du prøvd en periode å bare "gi faen"? Kjør ditt eget løp, og hold deg opptatt slik du slipper å tenke så mye på hennes ved og vel.
Om hun da begynner med klassiske hersketeknikker for å få deg på kroken igjen, så har du garantert med en narsissist å gjøre. Jeg ser allerede tegn på hersketeknikker i det du skriver, spesielt den siste når hun var på spa. Hun får bekreftelse på sin egen verdi når du blir lei og viser at du bryr deg, dette forer henne bare mer, for hun vil ha mer oppmerksomhet som bekrefter sin egen verdi.

Les litt om hvordan du "kontrer" en narsissist, og prøv det ut. Har selv mye erfaring med å leve sammen med en slik, og det er fint mulig, men du må gjøre de "rette" tingene. Ønsker deg masse lykke til! Og husk! Det står stor respekt av at du takler dette. Du er god, du er unik, du er fantastisk! Keep it up!

Jeg svarte deg med en privat melding, du må godkjenne "venne"-forespørselen for å lese den.

Høres grusomt ut det du må stå i hver dag men tenker litt på barna litt oppi det her..hvordan har de det når de hver dag hører rundt seg at mor er lei, sur og sint? Barn får med seg så mye mer enn vi tror..tro meg! Ville forsøkt å fått hjelp enten fra Helsesjukepleier, familie eller kanskje barnevern som kan gi støtte og råd?
Virker veldig usunt for både deg og barna oppi det her.
Håper du søker hjelp iallefall❤️

Hei "Pappskallen" (du er helt sikkert ikke en pappskalle :) ). Det er vondt å lese det du forteller. Spesielt siden jeg også er en mann i et forhold som er litt omvendt i forhold til det man tenker på som vanlig. Jeg tror det er mange flere menn som har det sånn enn det man får inntrykk av i media og populærkultur. Men jeg skal ikke starte noen kjønnsdebatt her, for da blir det fort skyttergravskrig. Det jeg har forstått er veldig, veldig vanlig er at samboere veldig sjeldent enige om hvem som gjør mest. Hvis det er der skoen trykker mest, ville jeg ha startet med parterapi. Mange kommuner har lavterskel-tilbud som er gratis. Og et lite tips: dersom hun motsetter seg det, kan du gå alene, da vil hun kanskje begynne å delta etter hvert (jeg snakker av erfaring). Jeg får litt inntrykk av at du prøver å unngå konflikt med henne og prøver å stryke henne med hårene, og at det kanskje ikke er helt klart for henne hvordan du har det. Sånne ting kan en dyktig parterapeut hjelpe med.

Det du skriver om at hun sier rett ut at hun ikke vil ha barn, det er ikke greit. Hvis du har inntrykk av at hun faktisk mener det deler av tiden (og hun i tillegg ikke vil ta imot helsehjelp), så ville jeg bedt om råd fra profesjonelle. I min kommune har vi et "familiens hus" hvor man kan be om råd og veiledning uten å gå rett til barnevernet.

Uansett hva du velger å gjøre, så tror jeg det vil føles godt om du tar initiativ til å bedre forholdet og livssituasjonen deres, selv om det er skummelt.

Takk for fine tilbakemeldinger. Beklager det sent svar, det blir ikke så ofte eg kommer innnom her.

MieMarlen,
Ja det hender noen ganger at de kan få med seg at mamma er lei eller sutrere/sur av ingen åpenbar grunn. Det er en bekrymring eg kjenenr på mer og mer at de kan få dårlig innflytelse av det. Altså på den måten av at tryggheten forsvinner hen litt med tanke på mamma som plutselig oppfører seg veldig rart. Det er selvsagt ikke bra for hverken utviklingen deres, inntrykk eller noe.

Daenarsil,
Hehe takk for det.
Her er ståa den at vi er veldig enige om at eg gjør absolutt mest på nesten alle områder, dvs. passe barna (mat, stelling, legging, generelt), vaske hus, lage mat, ordne med bil, økonomi, osv osv. Hun mener med sikkerhet at det er sånn, men eg tror ikke hun forstår hvor skjevfordelt det er. Eg gjør kanskje 95% av alt som må gjøres, mens hun kan finne på å for eksempel rydde kjøkkenet og sette på kaffeen ett par ganger i måneden. Da får hun skryt i et forsøk på å motivere henne til å gjøre mer. Hun vet at eg ønsker at hun bidrar mer, men hun bare "orker ikke".
Ja det hender eg er konfliktsky, kanskje av natur eller på grunn av min egen oppdragelse. Men det er mye på grunn av hennes reaksjon til konflikter også.. hun tåler ikke konflikt og ender alltid opp med å blir fryktelig lei og alt er alle andre sin feil. Så må eg da liksom trøste henne, som blir helt feil..Det finnes helt sikkert konfronterende måter å håndtere dette på som er bedre... Altså eg finner meg nok i for mye tror eg, og burde nok vært tøffere i konliktene. Det er liksom sånn eg er og alltid har vært, vanskelig for meg å omstille meg selv om eg kanskje burde.

Det hender vi har gode dager, spesielt i helgene (når vi er med barna....) at ting går kjempefint, i mine øyne. Ingen vanskelig barn, en koselig frokost sammen, alt er strålende. Men plutselig som lyn fra klar himmel kommer det fra henne ting om at hun "ikke orker mer, hater seg selv og synes bare huner tykk og stygg, orker ikke ha barn, vil bare være alene, orker ingenting". Når dette skjer blir eg helt paff og det skinner igjennom for meg igjen hennes karakter når vi er hele familien samlet i helgene. Eg får helt vondt av det og eg mister håpet på at vi kommer videre med planene våre om nytt hus, giftermål og bare å være sammen.

Generelt tenker eg mest på barna, hvor elste er 2 år, som skjønnner og absorberer mer og mer av hva som skjer rundt. Eg vil for alt i verden gjøre det som er best for de. Det knuser meg å tenke at mamma og pappa kanskje må vurdere å skille lag som en konsekvens av saken, men eg vil ikke utsette mine barn for mamma i sine utagerende tider mye lengre..

For litt siden skulle min samboer inn i ny jobb og eg ba henne atter en gang om å kontakte lege for henvendelse for å få hjelp med sin psyke. Hun har i mange år vridd seg unna med all verdens unnskyldninger, og det kommer ofte angrep tilbake som at eg bare prøver å få henne diagnostisert. Det er jo ikke hensikten, eg ønsker henne frisk.. Det kommer stadig en en slik psykolog-konflikt innspill om at hvis bare x eller y i hennes liv bedres, så blir nok alt bra. Men det skjer jo ikke, det skjer aldri. Eg prøver å fortelle henne at det er vanskelig å ta valget men nødvendig, og at hun virkelig trenger hjelp fra en profesjonell heller enn å håpe at det på magisk vis skal bedre seg.

Hvis eg tenker på meg selv et sekund, som desverre ikke skjer så ofte, merker eg at eg har visnet litt hen på en måte. Eg merker at eg har blitt en robot i hjemmet som hjelper og støtter alle, på bekostning av at det er ingenting av krefter eller mot igjen til min egen utvikling.

Som person har eg alltid vært en som klarer det umulige og får til alt alene, mye pushet av min egen stahet og ståpåvilje. Med andre ord er eg veldig dårlig til å be om hjelp fra andre. Men eg har faktisk snakket med min bror om dette for en liten stund siden. Det ble et gjennombrudd for vår relasjon, ettersom vi har mistet mer og mer kontakten. Vi åpnet oss opp for hverandre, til en hvis grad, og eg tror det var godt for oss begge.

Det neste steget eg tenker å ta er å snakke med mamma. Eg har ikke et dårlig forhold til mine foreldre, med eg skulle så gjerne ønske det var mer enn det er. Vi har aldri snakket mye om følelser eller hvordan vi egenglig har det. Det samme med klemmer og slik som ofte bare kom rundt jul, konfirmasjon osv. Det ville gitt meg mye å komme nærmere mine foreldre som er litt fremmed for å kjenne på følelser, og eg tror kanskje det er eg som må ta initiativet om eg øsnker en endring.

Nå skal min samboer ut i dag fordi dette var en av de forferdelige dagene og hun ikke orker familien sin eller hva hun nå mener (sukk), så da benytter eg gjerne anledningen til å snakke med min mor.

Ha en fin søndag og takk til dere som tar dere tid til å lese!

Det er viktig å være helt ærlig med deg selv og ikke komme med bortforklaringer. Stol på din egen dømmekraft. Også lurt å snakke med noen som kjenner deg om situasjonen, så de som ser det utenfra kan komme med en realitetsorientering, for det kan være vanskelig å holde hodet "kaldt" og "se" det "unormale" i denne situasjonen, når det har blitt normalen for deg.'' Men også viktig å først og fremst gå inn i deg selv og finne svaret der.

Jeg tenker at når man har barn, så må deres beste telle mest. Deres beste er også at deres far har det bra og ikke blir utbrent. Moren er voksen og må ta ansvar for seg selv og herunder sørge for å få profesjonell hjelp(kan det være fødselsdepresjon?), det er ikke greit å la det gå utover livskvaliteten til først og fremst deg og kanskje også gi barna skjevutvikling hvis hun viser disse sidene med dem tilstede. Det er nok du som må skjerme barna hvis det er behov for dette, om det så innebærer at dere må flytte(hvis det ikke er noe forbigående og hun ikke tar ansvar og bare skylder på andre).

Håper du finner en løsning som blir til det beste for barna. Håper at en prat med moren din kan hjelpe. Jeg synes iallefall ikke at du skal la være av redsel for at samboeren din blir satt i et dårlig lys. Det må være greit å snakke om sånt når man trenger å betro seg. Jeg tenker at hvis min samboer skulle hatt behov for å ventilere utfordringer han har med meg, så ville det vært greit, sånt gjør nok de fleste av oss. Det er noe annet med baksnakking der man systematisk går inn for å gi andre et dårlig, feilaktig og ureflektert bilde av personen.