Hei. Jeg har vokst opp i en ganske kaotisk familiesituasjon, med psykisk krevende foreldre som har gjort at jeg og alle mine søsken sliter psykisk den dag i dag på grunn av dette. Jeg er ung voksen, og har eldre søsken, men har noen søsken som er mindreårige og derfor fortsatt bor med foreldrene mine. Skal sies at de også blir 18 år om et års tid. På grunn av familiesituasjonen har jeg valgt å melde mine egne foreldre til barnevernet slik at mine yngre søsken forhåpentligvis kan få det bedre, og de fikk vite dette for noen dager siden. Som vanlig så velger foreldrene mine å gjøre meg til syndebukk og nekter for at de har noen som slags skyld i dette. Begge foreldrene mine prøver å manipulere meg(slik de har gjort hele livet mitt), og jeg har endelig innsett at jeg ikke klarer å ha de i livet mitt lengre. Men jeg kjenner dette er vanskelig da jeg innser at jeg kommer til å miste resten av familien(unntatt søskene mine) hvis jeg gjør dette valget. Jeg er også veldig redd for at småsøskenene mine skal bli de nye syndebukkene i familien da jeg velger å trekke meg bort. Er veldig ny på dette forumet, men vil gjerne høre andres historier eller råd om hvordan jeg skal takle dette. Takk på forhånd!

Hei.

Det er tøft gjort av deg, det står det all respekt over at du har gjort det. Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg, og at du gjør det fordi du ønsker at småsøskene dine skal få det bedre enn det du har hatt det. Har du snakket med barnevernet om den vanskelig situasjonen din, eller er det vanskelig? Jeg tenker at du og trenger hjelp og støtte av noen, fordi dette vil være krevende for deg, i tillegg til at du har dine opplevelser knyttet til dine foreldre.

Jeg har selv et vanskelig forhold til foreldrene mine, men jeg orker ikke konfrontere dem med det. Nå er det da heller ingen de kan skade. Jeg har da opplevd at en nevø av meg fortalte at han hadde blitt slått/sparka av mora si. Han prøvde og å ta det opp med foreldrene sine mens jeg var der, men det gikk ikke så bra. Jeg jobba da med broren min, for å prøve å få han til å gjøre noe med det, og hadde hele tida i bakhodet, at hvis han ikke gjorde det, så måtte jeg ta kontakt med barnevernet. Til slutt ble det da skolen som gikk til barnevernet etter en episode i forbindelse med skolen, med mora, som andre foreldre observerte og fortalte om til læreren. Broren min var glad for at det var noen utenfor familien som gjorde det, samtidig kjenner jeg egentlig på at jeg burde ha gjort det, at jeg burde ha vist ungene tydelig at jeg var på deres side. Broren min og kona har vært på kurs, og det går mye bedre med dem nå, men jeg og svigerinna mi har ikke noe godt forhold nå, og jeg føler fortsatt at broren min er redd for å ta opp ting med henne.

Hva med dine eldre søsken, har du snakka om dette med dem? Jeg bare lurer på om dere kan søke støtte hos hverandre.

Kan du ha noe kontakt med småsøskene dine som ikke går via foreldrene deres, slik at du kan ha kontakt direkte med dem uten at du må se eller ha noe med foreldrene dine å gjøre?

Det ble mange spørsmål. Jeg virkelig heier på deg, som tenker på småsøskene dine og ønsker dem å få det bedre. Det er virkelig tøft gjort av deg! Det vil jeg at du skal vite. Og jeg har all forståelse for at det ikke er lett for deg. Selv hadde jeg for lenge siden kuttet kontakten med foreldrene mine, hvis det ikke hadde gjort at da ville jeg sett brødrene mine og familiene deres så veldig sjeldent, men samtidig orker jeg nesten ikke å treffe dem nå, heller. Så det er hele tida dette dilemaet. Det jeg syns er værst, er den fortielsen, og som om alt liksom er bra nå, samtidig som det ikke er det for meg i det hele tatt, derfor syns jeg at det er så bra at du nå så sterkt har gitt uttrykk for hva du mener ved å anmelde foreldrene dine til barnevernet, og at du ved å gjøre det, står opp for deg selv og småsøskene dine.

Jeg håper du har noen rundt deg som du kan søke støtte hos.