Jeg er en jente på 15 år og flyttet til norge med mamma da jeg var 5. Hun er den eneste jeg har fra min oprinnelige familie fra brasil her i norge. Hun bryr seg om meg og gjør ting for meg som jeg ikke hadde klart alene.

Men hun forstår meg ikke. Jeg har også sinneproblemer og når jeg ikke får sinneanfall får jeg tårer i stedet. Jeg klarer ikke å skjule følelsene mine så når jeg er sint og ikke vil gjøre noe dumt så kommer det tårer. Jeg klarer ikke å kontrolere det. Jeg har ingen valg, enten så skriker jeg og kaster ting eller så sitter jeg der og griner. Moren min tror at jeg griner for oppmerksomhet og at jeg bare gjør det for at de skal synes «synd» på meg. Hun tar meg ikke seriøs når jeg sier at jeg ikke mener og grine.

Idag gikk jeg hjem fra skulen fordi jeg klarte ikke å fokusere (jeg har også adhd og forskjellige typer vitamin mangel) og alt ble svart inni hodet mitt. Da jeg fortalte det til mor så ble hun sur å begynte å si at alt bare var mobilen sin feil og telefonen. Jeg ble sur og var veldiiiig nære og skrike på hun men jeg gjorde ikke det og da begynte tårene å komme. Hun ble enda mer sur. Er så redd for at hun skal ta mobilen min. det er den som hjelper meg i hverdagen. Hver gang meg og hun krangler blir jeg også lei meg fordi jeg elsker hun og vil ikke krangle. da ser jeg alltid på gamle minner på mobilen som får meg til p føle meg bedre. Men det går kort tid før meg og hun krangler igjen. Hun klager for alt og bryr seg ikke om hvordan JEG føler meg. Hun tror hun vet alt om hvordan jeg har det inni meg som så når hun sier «Slutt å grin voks opp» som om d skal være lett og når hun sier «Du dro bare hjem fra skulen for å vær på mobilen»

Jeg blir så lei meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg merket at det var hun som var problemet da hun var vekke i 1 uke og den uka var jeg bare glad og hadde motivasjon til å gjøre ting. Hadde motivasjon til å komme hjem og vær med pappa. Den uka var alt bra og første dagen hun er hjemme igjen ble alt dårligt igjen. Dette har foregått i mange år. Men jeg vil gjøre noe med det fordi snart så må jeg fokusere på framtiden min

Ut fra din beskrivelse her så tror jeg dere begge håndtererer situasjonen dårlig, og det kan ofte bli en selvforsterkende mekanisme. I slike krangler så blir det ofte påstand mot påstand i ettertid, og det kan være vanskelig for utenforstående å vite hvem de skal tro på. Kan anbefale at du gjør videoopptak av kranglene, og viser opptakene til helsesøster, fastlege eller andre profesjonelle slik at de kan bistå deg i å finne en løsning.

Mor-datter-relasjoner som har slått krøll på seg er en tøff nøtt, har jeg hørt. Ut fra hva du beskriver, tror jeg moren din er minst like frustrert som deg. Det beste er kanskje å ta kontakt med en nøytral tredjepart/familievernkontor som kan hjelpe dere med å nå inn til hverandre, for skriking og roping skaper bare blokkeringer som gjør det vanskeligere for henne å forstå deg. Dere må uansett prøve å skape mer ro over situasjonen, og helst snakke om de vanskelige tingene i "fredstid", og i situasjoner der dere begge er mer rolig. Prøv å tenke over hva du konkret trenger av din mor (være en bere lytter, gi deg mer støtte, gi deg mer ros for de positive tingene du gjør etc.) Kanskje det er lettere å skrive det ned i et brev til henne? Deretter må du være åpen for at hun må kunne fortelle deg hva hun forventer av deg. Alle relasjoner handler om å gi og ta, også mellom mor og datter.

Et tips er at dere på forhånd kan lage noen felles "spilleregler" om hvordan samtalen bør foregå; f.eks. at det ikke er lov med avbrytelser og at det ikke er lov med negative kommentarer eller bebreidelser. Først da vil dere kunne ha en god samtale hvor dere kan prøve å forstå hverandre bedre. Deretter kan det være greit å bli enige om hvilke problemer dere må jobbe om sammen, og hva som må til av ulike handlinger for at ting skal bli bedre for både deg og henne.

Ønsker deg lykke til!