Min mor liker ikke min samboer. Og behandler han deretter som søppel. Har holdt på i årevis nå.
Jeg har endelig satt ned foten og krevd en beklagelse og adferdsendring om jeg skal orke å ha henne i livet mitt. Det nekter hun. Nekter å se at hun har gjort feil og står på sitt og mener hun har gjort alt riktig.

Jeg krever at hun viser han og resten av min familie med respekt, og slutte å behandle min samboer som restavfall, noe hun virkelig ikke greier. Og ofrer dermed bevisst kontakten med meg og sine barnebarn for å ha rett.

Nå har jeg aldri hele mitt liv hørt eller sett henne beklage seg overfor noen, aldri har jeg hørt det.

Nå er det et år siden jeg satte dette kravet, men hun er fortsatt ikke villig til å endre adferd eller gi oss en beklagelse. Ikke et eneste lite forsøk har blitt gjort. Det ser ut som at hun ikke bryr seg katten om at vi forsvinner fra livet hennes.

Dette sliter jeg med. Virkelig.
Jeg kunne svelget kameler, men føler jeg er drittlei av å svelge kameler for henne. Det må da være innafor å sette grenser uten at man skal bli valgt bort med en gang? Eller hva tror dere? Blir usikker noen ganger på om jeg gjør rett.

Er det flere som har blitt valgt bort av en forelder?

Faktisk .
Nå har jeg kun en mor igjen men t.o.m henne takler jeg i kun små.porsjoner.
Hun har sine problemer ja.. Men hun evner ikke å se hva barn og barnebarn sliter med, for hun har det alltid verst selv .

Empati og sympati er ikke ekte fordi alt bunner ut i at hun ikke vil stille seg i et dårlig lys.

Se her er det kun kort høflighetsvisitt.

Forstår godt dere vil kutte henne ut hvis hun oppfører seg som.et troll.
Men ville ha ordna det sånn at barnebarna kan besøke henne . De vil ofte se sine besteforeldre uansett feiden de voksne har.

Så utrolig leit å høre at du har det sånn. Jeg synes selv slike situasjoner er vanskelige, men her synes jeg at du har gjort alt riktig.

Jeg kjenner ikke til hele situasjonen din, men ut ifra det jeg har hørt så synes jeg at du er en god datter, god partner og ikke minst god mor som gjør dette. Det er viktig å sette grenser når man ser at andre ikke blir behandlet bra fordi det viser ikke bare din mor at noe slikt ikke er greit, men også de andre rundt deg. Hvis jeg var din partner så hadde jeg verdsatt det at du sto opp for meg så mye.

Det er selvfølgelig trist at du og barnebarna blir "valgt bort".
Noen ganger er dette med å velge bort kontakt for det beste selv om det er veldig vanskelig.

Noen barnebarn vil kanskje ønske kontakt med sin bestemor uavhengig av det som skjer mellom deres foreldre og besteforeldre. Jeg synes selv at det er et valg de selv kan ta når de er eldre. Nå vet jeg jo ikke hvor gamle de er da..Men jeg har full forståelse for at andre kanskje tenker annerledes. Jeg tror det spørs veldig fra situasjon til situasjon.. Så det blir vel feil av meg å komme med råd på akkurat det punktet. Jeg blir bare så bekymret av å høre at du ikke har hørt henne si unnskyld før så jeg ville vært litt nervøs over hvordan denne type oppførsel ville ha sett ut for barna dine også. Også håper jeg at at hun virkelig ikke snakker stygt om samboeren din foran dem også...

Jeg håper du får all den støtten du trenger nå fremover. Jeg tror det kan gjøre deg mer sikker på valget du har tatt.

En person med narsissistiske trekk vil ALDRI endre seg, dessverre. Uempatisk og redd for å tape ansikt, kjempe med nebb og klør for å forsvare seg selv, tar aldri feil, ikke i stand til å elske (i hvert fall ikke betingelsesløst) manipulere.

Som Isachs Sommerfugler skriver, så tenker jeg at dette med barna dine sin alder er viktig for å se dette helhetlig. Om de er små (tenker 4-13 år kanskje), så kan det være vanskelig å avdekke om moren din manipulerer eller sier ting indirekte for å sette samboeren din i et dårlig lys.

Jeg synes du har håndtert dette på en veldig god måte, og gitt moren din god tid til å tenke seg om, og til å komme med en unnskyldning. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om unnskyldninger. Jeg har heller ikke hørt min mor si unnskyld en eneste gang, men at hun starter "splitt og hersk" hver gang jeg reagerer på ting som blir sagt. Jeg har to søsken, og vi er alle godt voksne. Vi er alle tre enige (og forundret) over at vi aldri forteller mor at vi har problemer eller er lei oss for noe. Vi har dessverre erfart at det ender opp med at vi blir kritisert/føler at det er vår skyld at vi har havnet i situasjonen som kjennes vanskelig.

Et av mine søsken har kun hatt kontakt ved høytider i kanskje 6-7 år, og har gjort dette for å skjerme barna sine da søskenet mitt opplevde at mor sa stygge ting til et barnebarn fra barnebarnet var to år, Jeg har ikke opplevd det samme med mine barn, men bevisst unngått å komme på tomannshånd med mor da hun under fire øyne har sagt utrolig fæle ting om mine to søsken/deres partnere, et par barnebarn, min far (de er skilt), og avdøde besteforeldre. Hun har også skrevet at min kone har ",,,-utdannelse," som for å si at kona mi ikke duger i jobben sin,

Jeg skriver mye om meg selv, men ønsker bare erfaringsmessig å fortelle hva som kan skje med barna dine om de er alene sammen med moren din. Jeg synes du skal fortsette å støtte samboeren din, og jeg synes du skal være bevisst når barna deres er på eventuelle besøk hos moren din. Det blir fort at barn tror på det voksne sier, og kanskje spesielt hvis de er oppvokst med harmoniske foreldre, og ikke har hatt grunn for å ikke stole på andre mennesker.

Trådstarter her.

Tusen takk for alle svar!
Jeg kan på en måte tenke at, sommen av dere skriver, hun ikke er verdt bryet når hun viser seg fra en så stygg side som det hun har gjort i det siste. Men det er noe i meg som gjør at jeg føler det er feil å bare kutte ut bestemoren til barna mine. Jeg vet at man ikke skal godta alt bare fordi hun er familie, hun har ikke frikort til å oppføre seg som et troll kun fordi vi er i nærmeste slekt. Men jeg skulle så gjerne ønske hun hadde ønsket dette mer enn som så. Hun har tatt initativ til å «ordne opp» en gang. Men alt hun gjør da er å prøve å overbevise meg om at hun ikke gjorde noe galt. Og alt hun sier er «ja men, ja men, ja men»…osv. Hun nekter å være ydmyk, beklage oppførselen sin på noen som helst måte eller innrømme at hun har tatt feil vurderinger og valg. Hun nekter, det eneste hun er interessert i er å omvende meg. Hadde hun vist anger og vist meg at hun virkelig synes det at vi ikke har kontakt er skikkelig trist, så hadde det vært lettere å tilgi. Men hun ber jo ikke om tilgivelse overhodet. Ikke et snev engang.

Jeg er så lei av oppførselen hennes. Og at hun tror hun bare kan fortsette å overkjøre og bestemme over meg og mitt liv.
Dette går utover resten av familien og slekta mi også, for jeg orker ikke dra på besøk til dem når mamma ødelegger hele reisen for vår del (de bor langt unna, og et besøk varer i flere dager når vi først er der).

Jeg fødte en datter to måneder etter konflikten i fjor. Men hun har vist veldig lav interesse overfor den nye babyen. Jeg er ofte lei meg pga det. Men konfronterer jeg henne med det så blir hun først sur også nekter hun på at det er sant. Men det er sant…hun har ikke vist interesse. Pappa tar nesten ikke kontakt med meg lenger heller. Føler jeg har mistet nesten hele familien min pga dette her.

Det er trist at du har en mor som ikke bryr seg. Det er det minste du kan forvente, at hun respekterer samboeren din(hvis han ikke mishandler deg eller er kriminell). Du får fokusere på relasjoner som er bra for deg og familien din.

Ønsker dere lykke til!

Min samboer verken mishandler meg eller er kriminell.
Det føles som om hun ikke bryr seg ja. Men egentlig tror jeg hun gjør det, men tror nok at stoltheten hennes er viktigere for henne. Tror hun nekter å «miste ansikt» og føle seg ydmyket ved å innrømme feil.

Men synes det er ganske rart at resten av familien ikke inkluderer seg mer enn de gjør. Hadde jeg sittet og visst om at min søster og min mor ikke hadde snakket sammen så hadde jeg tatt telefonen og ringt lillesøsteren min og spurt hvordan hun hadde det. For det er jo helt klart at når man mister en relasjon til et nørt familiemedlem så tar man jo ikke lett på det hvis man er et normalt mentalt friskt menneske. Bare synes det er rart. Hele familien min oppfører seg rart. Trodde ikke de var så kalde.

Jeg tenker at hvis hun bryr seg om deg og barnebarna, så kommer hun til å savne dere etter hvert og det vil nok motivere henne til å reflektere rundt samboeren din og det dere har snakket om, det er jeg i så fall ganske sikker på.

Men det er vanskelig å forstå at hun ikke anstrenger seg og ber om en ny sjanse sånn ganske umiddelbart etter samtalen dere hadde, men vi mennesker er forskjellige. Men som sagt, med tid og med savn, så tenker jeg at på et tidspunkt så snur hun.

Det er sant, men jeg har en dårlig magefølelse på akkurat det. Har egentlig ikke helt trua på at hun noen ganger kommer til å snu. Tror stoltheten hennes veier såpass tungt at hun rett og slett ikke greier det.
Det viktigste for henne er kontakt med det eldste barnebarnet, og jeg tror nok at så lenge barnebarnet er tilgjengelig på telefon så trenger hun ikke meg til noe. Men jeg håååper jo selvfølgelig at vi en dag kan få et sånn passe normalt forhold igjen.

Det er veldig trist at du ikke har en støttende mor som er der for deg uansett hva du velger. Håper du har flere nære relasjoner i tillegg til mann og barn og at du kan fokusere på å styrke disse. Ønsker deg lykke til!