"Unnskyld da, men jeg er ikke perfekt", er en setning jeg får høre gjentatte ganger. Hver gang jeg går til min mor, og forklarer at jeg følte meg urettferdig behandlet av henne, så kommer denne setningen. Hver gang jeg prøver å si til min mor at jeg ikke opplever at min stefar har behandlet meg bra blir jeg møtt med: "men han vil det jo bare godt". Hvis jeg forteller min mor hva psykologen min har sagt om at jeg ikke fikk nok oppfølging som barn, så før jeg alltid høre: "alt er min feil, unnskyld for at jeg ikke er bra nok osv.". Har jeg blitt sur for at jeg opplever at jeg ikke blir behandlet rett, blir et skjeftet på. Ingen prøver å sette seg inn i hvordan jeg opplever situasjonen.

Dette er vanlige situasjoner som oppstår når en person ikke klarer å innrømme feil og ta ansvar for sine handlinger, og vil prøve å snu problemet over på en annen person. Det er ikke deres feil du føler det slik, det er din feil for at du har disse følelsene.


Nå er jeg 24 år, og har lest meg på begrepet "validering". Validering av følelser er essensielt i et barns barndom. For å lære de at følelser er lov å ha, og at følelser er lov å uttrykkes. Alle eksemplene over kalles for "invalidering", dette kan føre til at et barn i eldre alder ikke har kontant med sine følelser, ikke viser andre følelser fordi de har blitt lært at følelser ikke er lov.

Selv om jeg er 24 år, så har jeg ikke styrke nok til å fortelle mamma dette. For jeg klarer ikke vise mine følelser. Ender derfor opp med å grine meg selv i søvn, for så å putte på masken igjen neste dag.

Det er jo psykologen din som skal fortelle deg hvordan du skal håndtere denne situasjonen.

Ja sant nok, men uansett hvor "forberedt" jeg måtte være så er det likevel jeg som må ha styrke nok til å gjennomføre det.

Det handler ikke nødvendigvis om styrke. Det handler om at du må klare å respondere på utsagnene hennes på en slik måte at det slår tilbake på henne selv. Du kan f.eks. svare "hadde du våget å si det der til psykologen min". Før hun får tid til å svare må du skyte inn at svarer hun noe som helst annet enn JA eller NEI på spørsmålet, vet du hva svaret er. Og så har vi jo klassikeren "Vil du bli sittende alene på gamlehjemmet?" - bare fantasien setter grenser!

ja, er vanskelig det der.. gjør eg det du sier så vil dette forårsake at jeg ikke kommer til de lenger, men jeg har 2 yngre søsken som går på ungdomsskolen som jeg ikke vil gi slipp på. og er redd de vil kunne føle på det samme som meg hvis eg ikke er der til å validere deres følelser.

Nå synes jeg du lager unnskyldinger ovenfor deg selv for å ikke få prosessen unnagjort... Jeg har vært gjennom en slik prosess selv. Jo lengre du venter, jo vanskeligere blir det å rette opp i skaden som allerede er gjort.

ja, eg gjør vell det! takk for gode tips! men hvis eg skulle gjære det, har du noen gode tips til hvordan jeg kan holde kontakten med mine yngre søsken da jeg kun er med de hjemme hos min mor?

Lag "søskenaktiviteter" dere kan drive med utenfor hjemmet. Gå turer, finn en felles hobby etc. Det er uansett ikke så mange år til de flytter hjemmefra de også.