Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Lufte tanker og erfaringer.. dårlig forhold. LANGT!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Lufte tanker og erfaringer.. dårlig forhold. LANGT!

mai 2 2019 - 14:27
Jeg har nettopp gjort det slutt med min samboer gjennom noen 6 måneder.

Vi hadde felles vennegjeng, så jeg har møtt ham på noen fester opp gjennom årene. Han har prøvd å «få tak i meg» selv om han visste jeg hadde samboer og barn. Da det ble slutt mellom meg og barnefar (det hadde ikke noe med denne nye å gjøre), var T raskt på pletten. Møtte han på fest etter et par uker. Sa jeg skulle flytte ut. Jeg kulle låne sofa av han, og kjøpe en billig tv av han. Så vi fikk raskt en slags forbindelse pga dette. Han «tullet» med at jeg kunne flytte til ham allerede da, etter et par uker som singel. Jeg er forresten kronisk syk, og hadde det veldig vanskelig denne tiden. Så jeg var nok svak, og visste ikke helt hvordan jeg skulle takle livet..
Det ble til at jeg hang med T ofte, og etter hvert ble jeg invitert til ham i det øyeblikk ungene reiste til faren. Vi hadde en fin vår sammen.

Han ble mer seriøs med at vi måtte offentliggjøre forholdet og flytte sammen. Noe inni meg visste at dette var ALTFOR tidlig. Men han sa at vi passet så godt sammen og «vil du kke bo med meg?» Jeg ville jo det. Vi hadde fantastisk kjemi og jeg som alltid har fulgt fornuften kunne vel for en gangs skyld bare hoppe i det og følge hjertet?

Han ringte meg ofte, eller sendte meldinger om alt og ingenting. Dette var noe jeg ikke var vant til, og synes i starten at det var veldig sjarmerende at han brydde seg sånn om meg.

I det vi kjøpte hus, begynte jeg å se andre sider ved han. Han sa alltid at jeg var rar. Det var liksom det «komplimentet» jeg oftest fikk. Han mente det var positivt. Men det ble litt mye. Han tullet mye med «r»’en min. Jeg måtte si ord med «r» i, og han hermet.. det var liksom humor.

Han sa nesten hver dag «du er ikke glad i meg du» og «Er du sur?» «Nei, du er ikke sur du, du er bare deg selv…»
Kalte meg fitte et par ganger, når jeg spøkte med han. For så og spørre hvorfor jeg ble stille..

Når vi flyttet sammen med barna, ble det enda verre. Jeg skjønte på humøret hans at noe var galt, men han sa aldri noe. Han trakk seg unna når de var der, så på tv. Jeg gjorde alt det praktiske ift. dem.

Jeg oppfatta ham som passiv aggressiv noen ganger. Ang. ting jeg gjorde, eller barna. Det ble en slags «maktkamp» mellom han og ungene, føler jeg. Vanskelig å beskrive. De ville noe, og så sa han sin mening, og så ble det hengende i lufta. Det store spørsmålet. Hører jeg nå på ungene eller han?
Så kom det da en kveld (etterknappe 2mnd som samboere): Jeg stenger han ute fra familien. Sier «jeg» og ikke «vi». Nå er vi jo en familie som skal gjøre alt SAMMEN! Jeg planlegger ting bak ryggen hans.
Jeg fortalte han at jeg aldri hadde gjort noe slikt med hensikt! Han trekker seg unna og bruker mye tid på tv og soving fordi han har dårlig helse, og jeg/barna må jo ha et liv utenom det.. Da sa han at han trekte seg unna fordi jeg ikke gir han oppmerksomhet når barna er der. Og da kan han ikke gi meg noe tilbake.

Det eskalerte noen dager etterpå da jeg ikke ble med han på en konsert han hadde sagt at vi skulle gå på. Jeg hadde ikke barnevakt. Da sa han at vi er låst når barna er der, og at vi ALDRI kan finne på noe da. Jeg sa at jeg er mer låst enn han, og at av og til vil vi jo få barnevakt, bare ikke akkurat denne gangen.. Han ble rett og slett sinna på meg. Sa at jeg ikke prioriterer han i hele tatt (dette var første gangen jeg ikke var med på noe…) og at jeg bare prioriterer barna.

Etter hvert ble det jevnlig flere slike liknende diskusjoner. Jeg fant på sosiale ting med søster/venninne to ganger uten han, og han laget særdeles dårlig stemning begge gangene. Silent treatment vil jeg beskrive det som.
Det gjorde han flere ganger når jeg hadde sagt noe galt eller gjort noe med andre enn han.

Jeg prøvde å si at det var veldig ubehagelig når han gjorde det, men da fikk jeg beskjed om at det var jeg som hadde gjort slik at han ble sinna.. og dessuten burde jeg si fra med en gang! (det er lett når man blir så redd at man skjelver.. og tror han skal banke deg viss du sier i fra. Jeg vet jeg har angst, så akkurat dette er sikkert overdrevet)

Det var alltid jeg som var problemet. Jeg måtte snakke med HAN. Jeg måtte inkludere HAN. Planlegge ting sammen med HAN. Han kunne ikke gjøre noe i forhold til ungene når jeg ikke hadde gitt han en «rolle».

Han mislikte alltid at jeg var uenig med ham. Hvis jeg sa ham i mot, så var jeg i forsvarsposisjon og umulig å snakke med. Diskusjon over og ut.

Sjalu var han også, men han benektet det. Dette gjald spes. barnefar. Ble irritert og sinna viss han ringte for å spørre meg om et barn som var litt sykt skulle gå på skolen eller ikke. Når jeg da sa at bf ringer maks en gang i måneden, så er jeg nok en gang i forsvarsposisjon og kan ikke snakkes med.

Hele tiden har han ringt meg og sendt meldinger på jobb, og spurt når jeg kommer hjem. Gjerne sendt flere meldinger dersom jeg ikke kommer presis..

Dette er bare litt av det jeg har opplevd. Kan sies at i tillegg har han elendig økonomisk styring. Helsa han er dårlig. Han mener det ikke er psykisk. Jeg derimot måtte gå til psykolog fordi mine reaksjonsmønster ikke var normale. Har funnet antidepressiva i huset, men han benekter at det er hans. Ang. at han skulle sykmeldes nå nylig var det krise for jobben. Han gjorde jo alltid ALT, og var grunnen til at hele selskapet fungerte. Sjefen var for øvrig narsissist, sa han.

Han var kriminell i ungdomstiden (17-18)

Han er nå veldig sinna for at jeg har gjort det slutt. Han har brukt mange timer på å fortelle meg hvor lite jeg har gjort for å få ting til å fungere. Jeg er utakknemlig og respektløs osv osv osv.. Og han har gjort ALT for meg. Slitt seg ut med oppussing (ikke rett, da vi betalte folk for å gjøre mesteparten), sexlivet vårt var fantastisk.. og så bare gir jeg opp liksom.

Jeg har blitt gradvis mer deprimert av dette forholdet, og emosjonelt utmattet.. vondt i hele kroppen, nervøs hele tiden.. får vondt i magen når jeg ser at han er hjemme når jeg kommer hjem fra jobb.

Nå ender det med at huset sikkert på selges, da denne mannen krever penger av meg slik at han kan få råd til å kjøpe seg ny bolig med bra standard…
Føler meg sliten, forvirra og hjelpeløs. Lurer på om det er meg det er noe galt med, eller om denne mannen er en kronidiot som ikke fortjente meg…
Avatar

Hei

mai 2 2019 - 21:21
Han høres ut som en idiot og du fortjener mye mye bedre du og dine barn.Det viktigste er at det er trygt og at du har ett godt liv med dine barn og slipper å høre på han som sliter deg ut psykisk og fysisk.Det høres så energikrevende og slitsomt med en slik mann.har du pratet med venninnene dine el søster om alt dette som skjer nå.Det hadde nok vært fint med støtte og noen og prate med oppi alt dette.Jeg håper dette ordner seg for deg for du fortjener mye bedre og du kommer til å få det bedre og mer stabilt alene med barna,Tenker på deg.yOu deserve much better.
Avatar

Stusseleg

mai 2 2019 - 22:29
Du fortener eit betre liv. Han har nok psykiske problem. Ein skal ikkje nødvendigvis dømme folk etter det negativt . Men kanskje han i tillegg har ei dårleg personlegheit ? Uansett kan det ikkje vere godt for deg å leve slik. Føler du deg ubekvem , då vil forholdet aldri bli bra. Noko er det med alle, men ein må likefullt føle seg bekvem med den personen ein deler hus med. Og absolutt ikkje dele økonomi/ huslån med nokon som ein ikkje trivast med . Kanskje du treng hjelp til å kome deg ut av forholdet ? Gode vener eller familie som forstår deg og har omsut for deg ?
Avatar

Re: Lufte tanker og erfaringer.. dårlig forhold. LANGT!

mai 3 2019 - 06:52
Tusen takk for svar til dere begge. Jeg har gjort det slutt. Han klandrer meg for alt.

Når det gjelder psykiske problemer:
Han insisterte hele tiden på at jeg måtte være åpen med han om mine problemer. Det var jeg lenge. Veldig åpen.
Og da håper jeg at han kunne være åpen med meg også. La veldig til rette for at han skulle kunne åpne seg, da det var så mye som skurret. Og jeg ville gjerne forstå oppførselen hans. Men det kom ingen vei. Han sendte meg til psykolog som sagt, og det har vært godt i denne perioden. Psykologen har støttet og oppfordret til brudd (selv om han sa at han ikke burde gjøre det direkte)

Jeg har familie og venninner som jeg har snakket med, og det er jeg takknemlig for.

Men nå når jeg er aleine, får jeg mye tid til å tenke.. Og har fått så mye kjeft av denne eksen at jeg er begynt å føle meg som den skyldige. At jeg ikke klarte å ta i mot kjærligheten hans. Er utakknemlig.

Det var grunnen til at jeg måtte skrive dette. For når jeg skriver eller snakker med andre, så hører jeg selv at det var rett å gjøre det slutt.

Men det er så mye jeg ikke forstår ang. oppførselen hans. Har ikke vært borti liknende. Jeg liker å ha en forklaring på det meste som skjer, mne må bare innse at jeg aldri får det..

Får angst bare ved tanken på å skulle møte han igjen og bli enige om huset. Altså av å tenke på å se han. Fjeset. Skjegget.. Huff :(
Avatar

Re: Lufte tanker og erfaringer.. dårlig forhold. LANGT!

mai 3 2019 - 08:55
Jeg kan bare håpe at det har hjulpet å få dette ut på papiret. For det du har opplevd er virkelig ikke greit. Glad du slapp ut!

Det høres oppriktig ut som du har vært offer for en narsisisist. Jeg har heldigvis sluppet akkurat det selv, men en bekjent av meg har vært igjennom en del vonde år. Du kan evt. gjøre litt research og se om du kjenner igjen noe.
Avatar

Re: Lufte tanker og erfaringer.. dårlig forhold. LANGT!

mai 3 2019 - 17:13
Takk for svar. Jeg har googlet en del i det siste, for å prøve å forstå. Det er mye som stemmer med narsissisme!

Samtidig har han så mange fysiske problem (som jeg meget forsiktig har spurt om kunne være psykiske, men det var det slett ikke). "Medfødt defekt" i musklatur i bryst, som gjør at det strammer seg. Ble vanskelig å puste. Slet med magen, luftbobler i bryst, migrene.. Han sov utrolig dårlig. Skyldte mye på stress på jobben. Var ofte til legen.

Så jeg vegrer meg for å si han er narsissist, jeg tenker kanskje det er mer han sliter med. Men forferdelig vanskelig å forholde seg til når han ikke er åpen om det.. Og benekter at han har noe problem..

Vet ikke om jeg skal hate han eller syns synd på han.
Avatar

Hel

mai 4 2019 - 11:20
Det er bra at du kom deg ut av dette.det var tøft gjort av deg.han høres ut som en mann som sliter mye og det er vanskelig å si spesifikt men han hadde dratt deg mer og mer ned enda mer enn du allerede er.syns det er bra du har støtte rundt deg og hold fast ved det.du gjorde det riktige for deg selv og dine barn.dere fortjener mye mye bedre så glad du brøt ut av det mens han får takle sine problemer på sin måte.
Til forsiden