Jeg vet ikke engang hvor jeg skal starte.
Den siste tiden har vært en tid med mye fortvilelse, tankekjør og veldig mye tristhet og ensomhetsfølelse. Jeg har følt meg tom innvendig og har ikke vært lykkelig på lenge.
Mesteparten av tiden har jeg egentlig vært på det punktet ‘’fake it till you make it’’ og latt som jeg har det bra, og til andre så smiler jeg og virker utadvendt og lykkelig og sier ikke til andre hvordan jeg egentlig har det. Om noen spør hvordan jeg har det sier jeg som regel jeg har det bra og greit. Forteller aldri at nei, jeg har det ikke bra. For om jeg skulle brettet ut mine følelser og tanker er jeg redd for at jeg skal være en byrde eller få enda mer relasjonsproblemer enn jeg allerede har. Jeg har alltid syntes jeg er annerledes enn andre og at jeg vet jeg kommer aldri til å bli likt av dem, så jeg har aldri prøvd å fått meg en masse venner, fordi jeg var alltid redd for å ikke passe inn eller at de plutselig skulle begynt å mislike meg. Selv om jeg opplevde mange ganger at noen som møtte meg med engang begynte å mislike å hate meg, jeg hadde ikke engang snakket med vedkommende. Bare at de så meg så hadde de lagt seg opp meninger og kunne baksnakke og dritkaste meg til andre og finne på historier om meg. Dette gjorde at jeg ikke var den som tok kontakt med folk eller hadde lyst å bli kjent med nye. Jeg hadde min lille vennegjeng og var godt likt av dem og følte at det var bedre med få enn mange falske. Jeg og mine venner var aldri noe annet enn mobbeoffer for andre. Dette satte spor for framtiden. Men likevel var jeg alltid den smilende, blid og trivelige... selv om jeg hadde det vondt og jeg latet som at det var greit, selv om andre behandlet meg på den måten. En dag møtte jeg veggen. Jeg låste meg inne, klarte ikke smile å ville ikke engang ut. Jeg hadde det sånn i 1 år, selv om jeg fikk noen å snakke med. Jeg var aldri åpen da heller. Jeg fortsatte livet og opplevde en ny traume. En ting ble tatt fra meg. Jeg følte avsky og hvorfor skjedde dette når jeg likevel var så stygg? Dette var mitt eget selvbilde og selvtilliten som snakket, fordi det var det jeg hadde blitt fortalt. Jeg ble knekt. Med tiden klarte jeg å bygge meg sakte men sikkert opp igjen, men det var ikke enkelt og jeg hadde mange opp å nedturer og alt var som en karusell i hodet mitt. Jeg opplevde flere andre traumatiske ting etter dette. Jeg har havnet på bunnen der jeg ikke kunne se enden av lyset i tunnelen, jeg nådde virkelig avgrunnen og så ikke noe håp lenger eller hadde noen tro på meg selv. Jeg tenkte at alt ville vært så mye bedre uten meg og at jeg var ikke elsket likevel og ingen brydde seg og alle hadde det bedre uten meg. Dette var egentlig andres ord som faktisk satte seg i hodet mitt og ble min demon, min satan, den som gjorde at jeg ikke fikk lov å ha positive tanker eller la ting andre fortalte meg gå meg hus forbi. Jeg lot andre folks meninger og ord bety noe. Selv dette påvirker meg i dag. Forhold etter forhold. Selv har jeg 2 dårlige forhold bak meg, som ikke var noe godt for meg og har gjort det ganske mye vondere å vanskeligere. Den siste jeg var sammen med gjorde noe med meg og fikk meg til å føle at jeg var aldri bra nok for den jeg er. Jeg prøvde å være noen han ville jeg skulle være. Jeg ydmyket meg selv på en måte. Alle konfliktene og kranglene... var det jeg som fikk skylden og jeg påtok meg all skyld også. Jeg trodde alt var min feil. Tilslutt dro jeg. 3 år. Siste stikket hans mot meg, var det som gjorde at jeg møtte bunnen. Jeg klarte ikke tenke klart, ordene hans såret. Jeg orket ikke mer. Det var ettet dette jeg plutselig ikke følte noen ting. Jeg ble helt tom. Så ble jeg plutselig glad å lykkelig å begynte å leve å gjøre ting jeg likte og elsket igjen. Jeg var alene i 1 år og ville egentlig ikke finne meg en partner eller finne meg kjæreste. Men jeg prøvde meg på dating likevel for å se om det var noen der ute. Ingen var noe spesielt jeg ville ha så jeg sluttet med det. Men en dag jeg var sammen med søsteren og måtte vente på henne, tenkte jeg shit au... så jeg startet med å få noen andre til å se profilen min og om de likte meg. Jeg hadde flere, men valgte bare å like en tilbake. Helt tilfeldig valgte jeg en person. Jeg var ikke interessert i å sitte med flere, så jeg fulgte magefølelsen å den jeg valgte valgte jeg ut fra hva innstinktene mine fortalte meg. Vi kom godt overens og tilslutt møttes vi. Jeg hadde egentlig lyst å kansellere det og var usikker og redd. Etter mine dårlige forhold før så var jeg redd det skulle bli sånn igjen. Men jeg tok sjangsen. Etter første møte så trodde jeg at jeg aldri ville se han igjen... at hele daten gikk dårlig og at han egentlig ikke likte meg. Men... han ville treffe meg igjen og det fortsatte. Men alt ble ikke som jeg trodde og jeg var ikke den eneste... likevel latet jeg som og fortsatte. Tiden gikk og gikk. Han sa til andre vi var kjærester. Men likevel var jeg ikke den han egentlig ville ha.... for det var andre interessen var der for.... 1 år går og jeg følte meg ikke bra eller god nok. Jeg sa i fra at jeg ikke syntes dette var greit. Jeg brukte så klart å si ifra om ting jeg ikke syntes va greit, men fikk høre masse unnskyldninger og løgner. Men fortsatte i skjul... men jeg fant det alltid ut og ble såret. Jeg fortsatte likevel... og ting ble aldri noe bedre eller at det ble slutt på det. Vi begynte å ha diskisjoner og det ble til krangling og eskalerte. Han ble så irritert å sur på meg og kunne si ting i aggresjon som han ikke mente. Men jeg følte inni meg som om han mente alt. Så begynte han å si han hadde sluttet å det var bare meg og sa jeg måtte høre på det han sa og stole på han. Men jeg fant ut flere ganger at det var ting han skjulte. Men vi skulle likevel prøve å han skulle slutte. Vi ble enige om ting og han satt der og sa han var ærlig og innrømte det han hadde gjort før å løyet om. Jeg trodde på det! Men så er han sint på meg igjen og sier en masse til meg. Siste stikket var at han hadde pult ei anna ei og det var så værdt det. ( og denne jenta var ei han hadde vært med før på seksuell måte, ei stund før min tid og de har hatt kontakt hele tiden vi var kjærester) jeg ble knust, og det eneste jeg sa var okei, jeg visste det. Dagen etterpå snakker han til meg, og sier at det ikke betydde noe...og at det skjedde i fjor 2019 engang, før vi ble enige om ting å at han skulle være åpen, ærlig og om han hadde gjort noe i skjul så var det bedre han fortalte det med engang enn å lyve om det. Han valgte likevel å holde dette skjult å løy til meg.... og i samme slengen sier han at det var fordi vi hadd pause og han følte jeg gikk han på nervene. Men vi hadde aldri pause....vi var fremdeles i et forhold. jeg føler meg sviket, lurt å bedratt. Jeg vet enda ikke hva jeg skal føle eller tro på. Inni meg er jeg knust og har lyst å snakke om det til han og spørre hvorfor han gjorde det mot meg og hva som egentlig skjedde... og vil fortelle han hvordan jeg føler det og har det.... jeg har vanskelig for å snakke til han om det og vegrer meg, og har blandete følelser... jeg vet ikke om jeg kan stole på han eller om han noen gang kan være ærlig med meg eller at det kommer til å fortsette med å gå bak ryggen på meg og til og med fortsette med utroskap. Tilliten er ikke der lenger og jeg vet ikke om jeg kan stole på han igjen. Jeg føler at i det hele har det aldri vært bra nok med meg og at jeg var aldri bra nok for han til å ikke være utro mot meg. Selv visste han også at mine ekser hadde vært utro mot meg og hvordan de hadde behandlet meg. Selv hadde han tidligere bare svart og sagt han ikke var som dem. Men likevel så var du den som søkte mot andre og endte med å gå så langt som å være utro mot meg? Og du løy å holdt det skjult også....
Tankene er som en karusell og krusedull... likevel later jeg som. Vi prøver likevel å finne ut ting og vi er i hverandres selskap, men inni meg er jeg såret og dette viser jeg selvfølgelig ikke til han. Jeg har lyst å si noe å snakke om det, og lyst å bare gråte og alt mulig. Men jeg holder det inni meg og later som. Det virker som jeg er veldig god på det siden han ikke merker det....
Eller kanskje det ikke er så betydningsfullt likevel hvordan jeg har det? Og han føler ingen skyld for noe?

Det er vel fordi det er JEG som har relasjonsproblemer.

Hei
God dag.
Du har utrykket deg på en flott måte. Og du er flink til å skrive.
Ikke få skyldfølelse lenger. Det er ikke bare din feil og det høres ut som om ditt selskap ikke har blitt verdsatt. Se på det positive i alt dette. Du trenger ikke lenger å være med folk som har såret deg. Det er fort gjort å bli utsatt for alt som skjer uventet og vi vet ikke eksakt hvorfor det er vår feil eller hva vi har gjort dårlig. Og det er lett for andre mennesker å gi oss skylden selv om det for mesteparten er pga. misforståelser og indirekte kommunikasjon. Du fortjener å være med folk som tydelig viser at de er glad i deg og som kan finne balansen i ditt forhold istedenfor å gi slipp på deg og være uærlig.
Jeg er sikker på at det er masse positive ting som venter på deg i dette året.
Grip dagen -:)

Hei.
Det er mye sårende du har vært gjennom, lei for det. Skulle svart før, men har lett etter ord.
Synes det er flott du ikke holder inne lenger, men setter ord på tankene og forteller her.

Det er ikke dårlig oppførsel fra ekser og nåværende kjæreste som bestemmer hvem du er.
Når de har oppført seg bedritent, viser det hvem de er, ikke hvem du er eller hva du er verdt.

Du har helt rett i at hva andre breker ut av seg i ondskap ikke forteller hvem du virkelig er. Men vanskelig å unngå å påvirkes. Jeg ble også mobba og det setter merker selv om feilen er andres.

Hvis noen skal sies å ha problemer med relasjoner, er det de som lyver og bedrar. Problemet skyldes ikke deg, men dessverre utsettes du for det.
Skjønner godt tankespinnet, har vært gjennom det. Svik er det verste vi mennesker kan utsettes for.

Du må komme deg ut av forholdet. La ham ødelegge for seg selv og stikk. Spar kjærlighet og hengivenhet til noen bedre og bruk kreftene på deg selv. Vær egoist i den forstand at du ivaretar deg selv.
Har du profesjonell hjelp i form av familivern i kommunen, psykolog e.l.?
Finnes det en livsglede innerst inne, for du nevner også lyst og glede? Finn igjen den, ved andres hjelp om nødvendig, selv om det kan ta tid og kanskje virker fjernt. Det blir din revansje, din "hevn" over råtne kjærester.

Du fortjener langt bedre enn det du får nå. Og noen bryr seg om nettopp deg.

Styrkeklem herfra