Jeg sliter med angst, usikkerhet og depresjon daglig. Dette har jeg gjort i mange år og har til dels lært meg å leve med det, men det er enkelte situasjoner som virkelig lammer meg helt. Jeg er en 28 år gammel kvinne med jobb, tak over hodet, mat i kjøleskapet og kjæreste som jeg verdsetter til det fulleste, men det er sist nevnte som til tider setter meg ut av spill. Vi har vært kjærester i 1,5 år og har det veldig fint og fredelig sammen. Det er det tryggeste forholdet jeg har vært i hittil. Vi bor ikke sammen, men jeg sover hos han mesteparten av tiden. Tingen er at de dagene hvor jeg ikke sover hos han får jeg skikkelig angst og det får meg til å kjenne på følelser som minner meg om når jeg var barn. Når jeg nevner angst i dette tilfellet så mener jeg at jeg bokstavelig talt har vondt i hjertet helt frem til jeg ser han igjen. Vi er egentlig to ganske like sjeler, men og ulike på hver vår måte. Han trenger til tider en pause til å være alene og jeg har ikke det behovet i det hele tatt, noe som gjør at de dagene jeg er uten han så får jeg ikke til å leve. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på han, jeg får ikke til å gjøre noen ting som å spise, sove eller være med venner. Helt ærlig så sitter jeg å ni stirrer på telefonen i håp om at han skal skrive eller ringe meg. Hjertet pulserer, jeg blir klam i hendene og jeg kjenner tårene ile seg nedover øye kanten helt frem til jeg hører fra han og da går pulsen ned og jeg føler at jeg kan puste, smile og le. Den lille "lykkerusen" kan vare fra noen sekunder, minutter, timer helt til angsten kommer tilbake. Sånn som dette har det også vært i mine to tidligere forhold, men da tenkte jeg at det var dem som var problemet. At de ikke ga meg nok oppmerksomhet eller kjærlighet. Jeg har heldigvis lært opp i gjennom årene at problemet ligger ikke hos dem, men hos meg selv. Jeg har et så utrolig behov for kjærlighet og oppmerksomhet fra andre nettopp fordi jeg ikke klarer å gi det til meg selv. Jeg har snakket med enkelte venner om dette, men det er vanskelig for de å forstå og det er vanskelig å bli forstått. For de virker det som det enkleste "problemet" i hele verden, mens for meg er det tvert i mot og jeg føler at jeg står helt stille å skriker innvendig.

Jeg har vært i kontakt med psykolog flere ganger (DPS), men det har alltid endt opp med at jeg dropper ut. Jeg har veldig vansker med å uttrykke meg verbalt. Jeg må sitte med teppe over hodet for jeg ikke klarer at psykologen sitter å ser på meg. Situasjonen gjør meg så ukomfertabel at jeg må rett hjem å legge meg og det er ofte jeg ikke har klart å komme meg på jobb samme dag eller dagen etter.

Jeg bestemte meg for å skrivei dag for i dag er en dag hvor jeg er alene. Jeg sitter på det lille loftet mitt helt alene og føler meg som verdens minste person og at jeg ikke har lyst til å leve. Dette har jeg kjent på tidligere. Ganske ofte for å være helt ærlig. Det eneste som holder meg gående er kjæresten min. For meg så blir han som en Gud. Altoppslukende og hele min verden. Jeg er livredd for at han skal gjøre det slutt. Jeg tenker på dette flere ganger til dagen. Å tanken på at han skal dra fra meg ødelegger meg totalt. Jeg klarer ikke å slutte å tenke destruktive tanker ang. dette. Jeg er fult klart over problemet og hvor det stammer fra, men jeg klarer ikke å finne de verktøyene som skal til for å "fikse" meg selv.

Jeg vil også tilføye at sist det ble slutt mellom meg og min eks. kjæreste så ble jeg innlagt pga. at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Og her sitter jeg igjen med de samme tankene og følelsene. Det skremmer meg.

huff du har det ikke greit
prøve å nøste ting fra hverandre
finn nøyaktig ut hvorfor angst osv
og så må du koble inn fornuften
er det noen grunn å ha angst liksom
håper du klarer kjempe deg ut av dette ;)