Jeg har alltid hatet julen.

Det hvite, idylliske landskapet - og higet etter det - er en sorgfull påminnelse om at jeg nok aldri blir god nok på ski. Likevel er det alltid et press om å gå med en gang snøen daler, nyte de få dagene vi har igjen av skiføret.

Julegavene under treet knyter knute i brystet, en visshet om at det er feil varer til feil tid. Det burde vært hjemmestrikket, hjemmelaget, kanskje bare et kort. Men, jeg er for gammel til at feil sjarmerer. Jeg kan ikke strikke og jeg er verken praktisk eller kreativ. Jeg klarer ikke engang legge papir på gavene uten at det rives opp i hardhendthet og desperasjon. Førjulstiden preges av utallige turer på butikken kun for å komme med noe man ikke egentlig har råd til på fullpris, kun fordi resten av familien vil ha pakker under juletreet.

Maten har alltid vært et styr. Jeg har enten vært for syk til å spise eller slitt på grunn av komplekst, psykisk problem med mat. Miljøet veier for tungt ved inntak av mat jeg egentlig ikke liker, samtidig som jeg må opprettholde gamle tradisjoner med pinnekjøtt. Familien krangler på kjøkkenet, og selv tiden rundt middagsbordet blir stressende.

Alt skal pusses, vaskes og støvsuges, samtidig som ingen egentlig har krefter til noen ting. Så klages det over alt man ikke har fått gjort til jul, alle veggene som kunne vært rene og håndledd som kunne røket i prosessen. Det skal pyntes: juletrær, skap og bord; hekker, gjerder og ytterdører. Vi skal også pyntes: i hæler ingen kan gå i, i slips ingen liker og klær ingen er komfortable i.

Det er tydelig at ingen liker julen lenger, men familien og dens tradisjoner betyr for mye til å endre vanene. Nå er det bare pes, og ingen har hjerte til å reagere før noen står med metaforiske skilsmissepapirer og sier at dette blir siste jul som før. Det har blitt sagt i årevis, men hver jul blir mer og mer desperat. Vi prøver å gi en dødssyk bestefar et siste godt minne av julen, men verbal vold og psykisk degraderinger blir veldig tydelige med tiden vi er sammen.

Jeg skammer meg over å føle jeg ikke vil tilbringe tid med familien. Mormor kommer med stadige mantraer om at familien har betydning. Familien har betydning; etter alt vi har opplevd, etter alt vi har kjempet sammen mot, betyr familien mye. Men, det føles som et fengsel, som om jeg ikke får puste. Mellom hjertelige invitasjoner til gratis bosted i økonomiske kriser og kjærlige klemmer når vi føler oss alene har det alltid ligget retningslinjer, kriterier for liv jeg ikke vil eller klarer å følge. Stadig nevnes det at familie betyr alt, fordi det er det eneste som har holdt hele livet. I mitt tilfelle også. Familie er det eneste jeg har, og ensomheten utover dem er tyngende. Jeg er redd for livet uten dem, men føler meg kvalt av deres nærvær.

Det du skriver er trist og jeg ble så rørt.Du har all rett til å hate jul.Du vet ingen familier har det perfekt.Og jeg har skjønt utifra det du skriver også noen familier har jo fasader hvor alt skal være perfekt mens det er langt ifra perfekt.Det er så mye forventninger til jula at alt skal være så perfekt og utifra det du skriver ser jeg også dårlig samvittighet og skyldsfølelse.Det er vanskelig det med skyldsfølelse og jeg syns det er ok at du sier du hater jul.Har du konfrontert familien din om hva du mener om alt dette?Vet de at du hater jul?har du hørt den der Alle lykkelige familier er like mens de ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte.Det er en velkjent sitat som er noe i den duren.Syns du skal fortelle familien hva du føler kanskje etter at alt dette er over.Jeg tenker på deg selv om du hater jul.

Takk, for tankene dine , de betydde mye idag

Takk for fine ord om mine skriftlige evner.

Misnøyen rundt julen er ubeskrivelig, litt udefinerbart. Det blir vanskelig å skulle starte en diskusjon om det. Dessuten har jeg mye tid for meg selv, og får vel det rommet jeg trenger til å puste; iblant for mye.

«Hater» ble kanskje et for sterkt ord; jeg hater ikke tilværelsen i julen. Jeg er nok bare lut lei at det går på repeat; vi gjør det samme hvert år og krangler om det samme. Hver jul forsøker vi å late som vi ikke er ensomme, men selv med hverandre som selskap er ensomheten tyngende. Tanker utover idyll blir forbudte, mens det opptar i hvert fall så mye av min tid at jeg blir paralysert og apatisk.

Mye av det du sier stemmer med at mye av det man gjorde i forfjor gjorde man i fjor også.Det man gjorde i fjor gjorde man i år også,Blir jo rutiner og jeg tror nok flere og flere blir lei av det også.Ensomhet blant andre er forferdelig sted å være.For man har mennesker som er fullstendig alene og har ingen og det er dem folk ofte ser på ensome og alene.Men så fins det mennesker som har mange rundt seg men føler like stor ensomhet som den som har ingen.Den type ensomhe5 gir mye skyldsfølelse for da skammer man seg av å tenke her har jeg mange rundt meg og føler meg like ensom som de som ikke har folk rundt.Man føler mye skyld og skam med det.