Jeg er en kvinne på 56 som har vært nødt til å kutte ut mine foreldre og søsken. Dette er nå to år siden. Gjennom hele oppveksten og voksenlivet har jeg vært det sorte fåret. Jeg har tre flotte barn, og de har aldri vært snille med de heller. Mine søsken barn har og er helt topp for de. Dette orket jeg ikke se på lenger . Jeg er en oppegående dame , vært gift to ganger er utdannet psyk hjelpepleier. Min fam tok mine eks menns parti da jeg ble skilt, så det gjorde at vi ikke beholdt vennskapet i forhold til våre barn. Min fam har ødelagt så mye for meg, hvorfor det ble meg aner jeg ikke, men jeg er dritten i midten. Jeg har en eldre søster og en yngel bror. Min bror har vært den verste sammen med min mor. Min far var min støtte gjennom mange år, men snudde etterhvert. Manipulert. Jeg utviklet angst i 14 års alderen pga denne dysfunksjonelle familien. Bare krangel, og vi fikk ikke snakke om følelser. Jeg sliter så
Med skam og skyldfølelse selv om jeg vet at jeg ikke trenger det. Problemet er vel at når du har hørt at du ikke er verdt noe gjennom hele livet tror man vel det selv. Noen som har erfaring med dette? Hilsen en kvinne som har vokst opp i ett overmøblert hjem i Asker, hvor fasaden var viktigst. Og mine foreldre hadde så store samlivsproblemer at de måtte finne en syndebukk. Nemlig meg. Takknemlig for erfaringer.

Familie er noe drit for å være ærlig. Den største løgnen. At det liksom skal være et magisk bånd der bare fordi man har samme blod, uansett omstendigheter. I våre tilfeller er det beste å kutte dem helt ut, uten å nøle.

Ja famile kan man ikke velge, men vanskelig å kutte. Venner derimot

i løped av de siste 4 årene har jeg måtte kutte ut faren min og stemoren min ettersom at hun også er utrolig fokusert på å ha en perfekt fasade, mens under alt er det mye drit. jeg er ganske sikker på at hun er syk på ett vis siden hun har virkelig noen merkelige moraler. Jeg skjønner godt hvor grusomt det er å bli utstøtt fra familie, jeg er så heldig at resten av familien min vet at det er noe galt med henne og støtter meg heller, så mitt problem ligger mest i bare de to. Jeg har alltid vært en pappajente og elsket å være med på isfiske og div akriviteter som pappa liker. Det å miste alt det gode vi hadde har vært fryktelig tungt, jeg kan bare forestille meg hva du føler selv.
Pappa prøver å få meg til å ta kontakt med stemoren min slik at vi kan bli venner igjen, men jeg tror ikke dette er mulig. Jeg har hatt så lyst å kontakte barneværnet etter slik hun har holdt på med lillebroren min som bodde med dem de siste årene før han flyttet for å starte på vgs. nå som han er ute derifra kan jeg endelig puste lettet ut.

Jeg har kuttet de ut selv, de har ikke kuttet meg. Men jeg sliter med det fordi det ikke skal være slik.

Hei :)

Jeg ønsker, eller har vurdert det som fordelsmessig, å bryte med både familie og tidligere venner. Jeg føler meg fastlåst og fengslet i mitt eget liv, og bruker hver eneste dag til å fantasere om å start på nytt, i nye omgivelser, og på min egne betingelser. Men tanken på å gjennomføre er skummel – hvor drar jeg, hvor skal jeg bo, hvordan skal jeg livnære meg? Det virker umulig for en som aldri egentlig har stått på egne bein. Erfaringer?

Hilsen G23

Jeg er 18 år og jeg sliter allerede med familieproblemer - det har gjort det slik at jeg ønsker å komme meg vekk fra dem, men hvordan jeg skal klare det er det som er vanskeligst.

Nå ...vil jeg ikke være dømmende..men lurer virkelig hvorfor er det så mange som kutter ut familien ...Vi lever i en fredelig land,med gode verdier ,toleranse og kunnskap av psykisk helse osv...Hvordan kan man vare mer tolerant,å ha litt lettere sinn og hjerte å tilgi,strekke ut en hånd og bygge broer uten å forvente at andre skal forandres for din egen del ,men å lære at ingenting er perfekt og leve med det.Hva skal man si om mennesker i andre land,der er det krig,sult,fattigdom?Har man blitt for kresen og forventer perfeksjonisme?Ingen er det...vis mer kjærlighet og toleranse til hverandre ...alt skal ikke overanalyseres...gi mennesker sjanser å blir bedre versjoner av seg selv i samspill med andre..Det beste kjærligheten og veien til bedre psykisk helse er å reparere og bevare familjen rundt seg...Selvom det kan vare konflikter og uenigheter i en familje ,det er ikke bare det negative som skal dyrkes ...det har blitt en trend å løsrive seg ..og det er bra..men det er ikke bra å glemme at samarbeid går to veier og at gjennom å "dyrke" bare det negative i den andre...og forvente "perfeksjonisme"som er uoppnåelig....sånt skaper man ikke gode relasjoner..Man må jo jobbe med følelsene og seg selv,sette seg og reflektere ...hjertet må vare med..ikke bare hodet...Det finnes godt voksne mennesker som leter etter biologisk opphav...fordi det mangler en viktig brikke .. i livets pusslespill...Det er tøft å slå av den indre følelse å tilhøre en familie....det skaper indre ubalanse som må undertrykkes hele livet..fordi det kan ikke helt glemmes bort..Og dette påvirker fremtidige relasjoner ,tilknyting og tillit i oss selv og de relasjonene vi bygger...Det er menneskelig å gjøre feil..det er menneskelig å tilgi..og tror nok i mange tilfeller man kan jobbe med følelser sammen ..til forsoning og ikke haste seg.."jeg kutter ut familjen",fordi det er ikke en dress i skapet som har blitt gammel eller liten..men er en helt univers av opplevelser ,minner,kjærlighet,latter,gråt,usikkerhet,feil ,sørger,uenigheter,lærdom å umgås med hverandre,tilgi eller ha lagt i lærdoms boksen..osv Det er så mange alene og ensomme mennesker...,med ødelagte relasjoner i familie isteden å jobbe igjennom og strekke en hånd....Reflekter godt før en så tøft valg,lukk øya for den trenden har blitt i samfunnet ,mange tar opp offentlig konfliktene og har høye forventninger..av de nære og kjære..bruk ikke bare hodet å tenke..glem ikke å ha hjertet med..og glem ikke at det finnes bedre løsninger..og kan møtes litt midt på veien..eller var den som strekker en hånd og påpek og det positive..fordi det finnes sikkert..Lykke til alle.:)

Hei alle sammen. I utgangspunktet ønsker alle å leve i en harmonisk og lykkelig familie. Så vokser man til og oppdager ting ved familien som overhodet ikke er så bra som man trodde. Og heldig er den som har en familie der man kan rekke ut en hånd og bli tatt imot, snakke om følelser og få forståelse , få oppbacking og økonomisk støtte etc . Andre kan rekke ut en hånd og den kappes av, åpne opp følelser og bli motsagt eller kalt idiot. Slått, utsatt for overgrep, tyrani og manipulasjon. Jeg tror alle som bryter med sin familie har gang på gang prøvd å få familien til å fungere. Jeg tror man til slutt kommer til et punkt der nok er nok. Dette går bare ikke. Og egenomsorg er viktig for å ha et godt liv. Og hva gjør man da når man er ung og vil bort fra familien? Det er ikke enkelt. Bryter men med foreldrene vil man trenge et sted og bo, mat penger til livsopphold etc. Og når foreldrene er så ille at man må separeres fra dem kan man vente null økonomisk støtte i sitt tidlige voksne liv. Det må mot ,vilje, sikkerhet og målrettet arbeid til. Er det mulig at den ene forelderen kan støtte selv om man sier at man må komme seg vekk? Kan man få støtte fra søsken, tanter , onkler, søskenbarn, besteforeldre etc. Veldig viktig å få tatt utdannelse og komme i jobb. Da kan man klare seg økonomisk og deretter starte sitt eget selvstendige liv. Uansett hvor man er i prosessen kan det være lurt å lage en liste over fullstendig uakseptabel oppførsel fra foreldrene . Jeg har skrevet ned mange hendelser gjennom flere år, og dersom jeg får dårlig samvittighet for å ikke å stille opp for mine foreldre så leser jeg fra listen. Ha troa på dere selv og stå på .

Det er ikke lett å samhandle og vare alltid harmonisk innand familie..med de nærmeste er man mest kjent og tryggest...og mest friksjon og mangt av følelser på godt og vondt ...vises med de nærmeste...Ingen er perfekt..og kommer noensinne å vare...uansett ...De nye generasjoner...har sterke meninger..og det er bra...men glem ikke...at de fleste foreldrene ønsker ungene godt..på veien kan man møte utfordringer og valg ...råd som gis .....som for dere unge..er bare teit å høre på...for det meste må oppleves og læres fra egen erfaring....Noen ..i søk av selvstendighet og egen vei i livet..kan glemme ..på vei ditt..at en harmonisk relasjon er for det meste en voksen ansvar å veilede og vise omsorg...sant nok..men litt avhengig av samarbeid og...lytte til de som har litt mer livserfaring skulle ikke vare ...så feilaktig ...selvom til slutt...er det deres unges valg og liv...Når de unge opprørske..blir selv foreldrer og...tar livet med storm i egne hender...kan de reflektere ...mer moden over..foreldrerollen...Da kan de selv...oppleve ..det er alltid noe nytt å lære som foreldrer...og veien til bare evig lykke...finnes ikke..derimot er en...kunst å samhandle og...takle på en god måte en helt univers av følelser : glede,tristhet,håp,håpløshet,vinn,tap,sorg...osv.Sett ikke forventningslisten for høyt..hverken materielt og evig lykke..for lykken kommer innenfra ,det kommer fra den indre stemmen som snakker pent til deg selv,fra god selvfølelse..og tryggheten at ..uansett hva som skjer i livet på godt og vondt...finnes det en vei ...mot lyset..Det finnes veier....å lære seg å gi og å ta....enten må man søke..hjelp ..hvis man ikke finner veien....Ingen er født lært...og ingen er feilfri...heldigvis...man lærer hele livet...☀️Etter regn kommer alltid solen.:):)

Ja..sant enig med deg og..når konfliktene er på en dyp føllelsemmesig plan ..og føles...så ubehagelig for den enne parten..da kreves refleksjon fra begge sider,begge sider må være villige og ha evne å se seg selv utenfra og den andre innenfra..for å kunne bygge en forståelse av hverandre...Hvis ikke foreldrene er og villige å..gå halve veien og lære fra egne feil ,uten å utøve autoritet .....da få de og ta konsekvenser...Hvis det er ikke ....villige til en klokk ,moden diskusjon eller endring i måtet de tilnærmer seg egne barn...og bare holder på autoritære ..metoder....da er det vanskelig å komme til enighet..Kansje i sånne vansklige tilfeller må man få en neutral ,god ,trygg person som kjenner dere ..å «mekle»..med vilkår personen setter i starten av..som en slags avtale begge parter må...følge (som en slags arbeid familievern kontoret gjør).Forutsetningen er..at det ligger i bunn ubetinget kjærlighet fra foreldrenes side..og evne til å tillpasse seg,forstå og akseptere uenigheter som en naturlig del av livet gitt av forskjellige erfaringer,personlighet,temperament...og dyp forståelse at uenigheter betyr ikke fiendtlighet ...men nyanser ...som man må klare leve sammen med...uten å blåse de til elefant størrelse..Er det ikke det vi må ellers gjøre i andre relasjoner ellers?Vise toleranse...men det skal begge parter være delaktige i arbeidet..Ellers..er brudd i relasjonen en faktum...:)

Familie er ikke lett, men ligger vel dypt i oss å ha et sted å høre til. Har selv kuttet kontakten med mange i min familie av ulike årsaker. Dette gjelder venner også.

Det som er viktig her er hva som er best for meg/deg. Vi er ikke for alle, og alle er ikke for oss. Vi kan skape vår egen familie med de vi ønsker rundt oss selv. Omgås med de du vil ha i ditt liv.

Det er mange som kan si at familie ikke er lett og mange kan le gjenkjennende når de ser komedier med konflikter med svigerfamilie osv. At det er normalt med irritasjon, at man ikke liker alle i familien, at man er uenige osv. ,er vel manges erfaringer tipper jeg. Og at ikke alle koser seg like mye i familieselskaper, særlig hvis man må sitte vsa den eller den, sikkert også normalt. Men det er noe ganske annet i familier der foreldre har mishandlet barna i oppveksten og som fortsetter med krenkelser i voksen alder. Ble bare litt provosert av noen av de gamle kommentaren over, der noen utviste uvitenhet når de sier at det bare er å akseptere forskjeller og forsøke å møtes på halvveien og respektere at alle er forskjellige og har forskjellige meninger, for for noen så er det noe ganske annet det dreier seg om når de bryter kontakten med familie.

Jeg har nettopp begynt med å slutte å skulle ha kontakt med mor mi. Jeg har prøvd på det flere ganger de siste par og tjue årene, men har stadig fått dårlig samvittighet og tenkt at det går jo bra likevel. Men det ødelegger meg litt hver gang jeg gir etter og har med henne å gjøre og later som om alt er bra. Jeg har tidligere prøvd å ta ting opp med henne, og vet at det ikke fungerer. F.eks. takke hun meg for at jeg hadde ventet med å fortelle noe om hvordan jeg hadde det til jeg hadde det bedre, og så begynte hun å snakke bare om meg selv. Og jeg har skjønt at hver gang jeg har begynt å komme i gang med mitt eget liv, særlig med å finne en kjærest, så blir jeg dratt tilbake når jeg har besøkt dem. Det har vært vondt de siste feriene å huske at jeg har dratt til foreldrene mine/familien min i feriene tidligere, selv om det ikke var godt for meg. Jeg gjør det ikke lenger nå, men må hele tida jobbe med det at jeg må velge meg selv foran dem, ettersom jeg er så vant til å gjøre det motsatte.

Det jeg syns var vanskelig med å ignorere meldingene og oppringingene fra henne, var at jeg følte at jeg var slem mot henne, jeg ville ikke være slem - jeg ville ikke at hun skulle få meg til å være det, jeg vil alle godt. Men det som snudde det for meg, var at jeg begynte å tenke at hvis det er vanskelig for henne eller hun syns det er vondt, så er det på tide at hun tar tak i det selv, istedenfor at jeg tar på meg ansvaret for henne og hvordan hun har det. Hun har egentlig skjøvet problemet over på meg. Og etter det så forsto jeg hva dette hadde gjort med meg, det at jeg har fortsatt å forholde meg til henne og være snill mot henne, selv om hun ikke tar ansvar for noe hun har gjort. At jeg da blir en person som bare går og er på vakt for hvordan hun vil være, om hun vil være "snill" eller gjøre med vondt, og at jeg da også rett og slett har latt henne styre livet mitt.

Det jeg egentlig gjør nå, er bare å gjøre det som jeg kjenner vil være godt og bra for meg. Jeg gjør ikke noe verre enn hun har gjort mot meg heller. Det vil ikke hjelpe meg noe å si noe til henne om det, bare kutte kontakt. Jeg vil ikke ha henne i livet mitt, for det gjør meg bare vondt.

Jeg vet ikke hvordan det vil bli fremover. Resten av familien har jeg sporadisk kontakt med, så lenge jeg føler at de respekterer ønsket mitt, så trenger jeg heller ikke å tvinge min mening på dem. De får gjøre det de ønsker og som føles godt for dem.

Det føles godt å ha tatt det valget - å ha valgt meg selv. Jeg må nå bare fortsette å gjøre det.

Jeg kan skrive en bok om familien. Tillitt. Samhold. Men også om Små unødvendige kommentarer om og om igjen...fra stebestefar...Fra ungene var små og oppover. Kommentarer som overhodet ikke behøver komme fra et voksent menneske. Jeg sier ifra. Men han klarer ikke å gi seg. Ser at d ble gjort forskjell på kontakten mellom barna til min bror og meg. Han fikk bedre kontakt med de, fordi han føyde seg etter deres stadige krav, om de skulle være sammen med besteforeldrene. Da ungene var små. Skulle de være sammen med mormor og "bestefar "Satte de alltid krav . Tur i skogen, eller andre aktiviteter. Greit d, men om ungene ikke ville, og la meg legge til
separasjon angst fra meg, så var det vanskelig. Kjempe tøff perioder. Få en forståelse fra mamma eller stebestefar. Nei, d var ikke alltid lett. Hver gang forklare og forklare...Ser nå at mamma ikke har forstått hvordan det var. Selfølgelig hytta, venner
og reiser ble prioritert først. Ellers så hadde de ikke mye tid utenom hytta hytta. Alltid noe de måtte være med på. Istedenfor å bare være sammen. La ungene leke. Være besteforeldre og være tilstedet. Nå er tvillingene 18år om 2mnd. Psyken er MYE nedre. Alt har godt bra. Etter mye kjemping og jobbing med å få de trygge psykisk. Men sosial frykt, blir dessverre ikke helt borte. En av mine ønsket for 1u siden snakke med mormoren sin påtlf.Han ønsket å fortelle henne at han ikke vil miste kontakt, men bestemme selv når han selv vil besøke dem. Siden han føler at han ikke har noen god kontakt med de fra han var liten. Jeg har forsøkt å be de komme til oss, da ungene var små, men d var alltid krav, og passet sjelden.
Men når de da kunne, sa jeg at d ikke passet for oss, vi var i jobb og ungene 40% i barnehagen. Dårlig råd hadde vi,så da brukte vi å ha ungene sammen med andre barn i barnehage. ,synes det var veldig viktig. jeg forsøkte å ringe min mor for å fortelle henne at en av hennes barnebarn ønsket snakke med henne, da ble d et rabalder uten endestykke. Da går hun til motangrep og sa at hun hadde da flere ganger forsøkt å komme på besøk og det passet ikke. Forsøkt å fortelle henne at dette ikke dreier seg om henne. Men d endte med krangel om unødvendige diskusjoner....Så nå venter jeg på om hun ringer sønnen min...Hun avsluttet samtalen med å gråte og hyle itlf. Fortalte meg at hun ikke hadde mer å snakke om. Hun var så såret og hadde d sååå vondt. Jeg forsøkte igjen med en meget høy stemme å si. Mamma dette dreier seg ikke om deg, nå må du høre...! Jeg overhørte stebestefar si at mine gutter. .dette går ikke an .... d var ikke normalt og ikke jeg var normal .Jeg ble eksplosiv sint mot stebestefar og sa at jeg har hørt alt gjennom tlf. Igjen de begge to nektet på å ha sagt dette. Så roper mamma at jeg må ta et valg. Så legger hun på.

Jeg har en bror jeg aldri helt klarer å bli helt venn med. Men alikevel så prøver vi å late som om alt er bra mellom oss. Spesielt med tanke på mamma. Hadde det ikke vært for henne så hadde vi ikke hat noen kontakt i det hele tatt. Mange episoder har vi hatt sammen og mang en krangel. En episode var nå når jeg var med ham til legevakten fordi han hadde fått noe inn i foten sin, en flis eller lignende. Jeg var med ham fordi han ville ha en med seg og jeg så på det som ganske greit for da kunne vi prate sammen. Etter at vi var ferdige der gikk vi vær vår vei. Og jeg ringte da til min 14 år gamle sønn som har god kontakt med onkelen sin. Jeg fortalte sønnen min at jeg hadde vært med onkel til legevakten, han spurte da hva som hadde skjedd? Jo han fikk en fliks eller noe i foten sin. Ikke rart det sier fjorten åringen, så skittent som han har det på gulvet sitt. Men han var selvsakt glad for at alt gikk bra. Dagen etter ringte broren min og skrek til meg i telefonen, han var sint fordi jeg etter hans meing hadde ringt til sønnen min for å "gjøre narr av ham" eller si "dumme ting om ham" Han var så sint at jeg la rett på røret, jeg orket ikke å krangle. Gikk noen dager så ringte han og snakket ikke om det som hadde skjedd. Forøvrig så er han ganske nedtalende og finner svakheter med både meg og mamma som han igjen bruker imot oss. Spesielt når han blir sint og lei.for et eller annet. Veldig usikker på hva jeg skal gjøre i forhold til ham i fremtiden.

Jeg har en bror jeg aldri helt klarer å bli helt venn med. Men alikevel så prøver vi å late som om alt er bra mellom oss. Spesielt med tanke på mamma. Hadde det ikke vært for henne så hadde vi ikke hat noen kontakt i det hele tatt. Mange episoder har vi hatt sammen og mang en krangel. En episode var nå når jeg var med ham til legevakten fordi han hadde fått noe inn i foten sin, en flis eller lignende. Jeg var med ham fordi han ville ha en med seg og jeg så på det som ganske greit for da kunne vi prate sammen. Etter at vi var ferdige der gikk vi vær vår vei. Og jeg ringte da til min 14 år gamle sønn som har god kontakt med onkelen sin. Jeg fortalte sønnen min at jeg hadde vært med onkel til legevakten, han spurte da hva som hadde skjedd? Jo han fikk en fliks eller noe i foten sin. Ikke rart det sier fjorten åringen, så skittent som han har det på gulvet sitt. Men han var selvsakt glad for at alt gikk bra. Dagen etter ringte broren min og skrek til meg i telefonen, han var sint fordi jeg etter hans meing hadde ringt til sønnen min for å "gjøre narr av ham" eller si "dumme ting om ham" Han var så sint at jeg la rett på røret, jeg orket ikke å krangle. Gikk noen dager så ringte han og snakket ikke om det som hadde skjedd. Forøvrig så er han ganske nedtalende og finner svakheter med både meg og mamma som han igjen bruker imot oss. Spesielt når han blir sint og lei.for et eller annet. Veldig usikker på hva jeg skal gjøre i forhold til ham i fremtiden.