Hei! Er det noen som har kuttet kontakt med mor eller en av foreldrene?

Pappa gikk bort for 4 1/2 år siden, og hjemmesituasjonen er ikke så bra. Det har skjedd flere ting og jeg føler min mor gjør at avstanden og relasjonene svekkes. Pga flere ting og at hun ikke hører etter tenker jeg på nå å kutte kontakten når jeg flytter ut

Jeg kuttet kontakt med begge foreldre. Angret ikke da. Angrer ikke nå. Gjør det du føler er riktig. Tenk på deg selv. Skriver gjerne med deg om du vil.

Jeg syns det bør være mye som skal til for å kutte ut sine foreldre.da bør det være alvorlige ting.man har to foreldre i denne verdenen og man bør sette pris på dem.det er kun hvis alvorlige ting skjer at jeg kan skjønne det.

Interresant.så foreldrene skal ta vare på barn men når barna vokser opp så skal de tenke på seg selv.Hvis foreldre driver omsorgssvikt og alvorlige ting da kan jeg forstå at man ikke vil ha kontakt.da bør man ha minst kontakt men å si at man skal tenke på seg selv og sitt eget beste.Det eneste som kan rettferdiggjøres når det gjelder å kutte kontakt er omsorgssvikt ingenting annet.Man har ikke forpliktelser overfor foreldre som har har fått en på jorda.Kanskje er problemene i dag at man tenker altfor mye hva som er best for en selv og hva som passer en selv.

Jeg bare lurer på hva er en god grunn for dere å kutte kontakt med mor el far.Jeg tenker slik hvis foreldre har gjort fæle ting og drevet med omsorgssvikt da er det fullstendig greit.men å kutte ut foreldre fordi de ikke hører etter el på grunn av uoverensstemmelser og uenigheter det er noe helt annet.Vi har kun en mor el far enten man liker det el ikke.Tenker i dag er mange veldig opptatt hva som er best for en selv og hva som passer en selv at man glemmer å ha respekt for foreldrene.Mange barn vokser opp med psykisk syke foreldre og det er aldri barnets el foreldrenes skyld.sykdom kan ramme alle.Men likevel det er ikke alle som har foreldre med psykiske problemer som kutter ut sine foreldre.Langt i fra de fleste hjelper mye de foreldrene i systemet og bryr seg om dem og stiller opp.I bunn og grunn dreier det seg om hvor mye man elsker sine foreldre.Samfunnet i dag er det noe galt med når man kun tenker på hva som er best for en selv.

Jeg har selv kuttet ut kontakten med begge foreldrene mine, og har full forståelse for deg. Det at du i det hele tatt vurderer å kutte kontakten er i seg selv et sterkt tegn på at ting ikke har vært bra mellom dere. Vi mennesker knytter naturlig sterke bånd til våre foreldre eller andre omsorgspersoner når vi vokser opp, med mindre det er noe alvorlig galt i relasjonen. Å innse at begge mine foreldre er alvorlig psykisk syke, uten innsikt i egen sykdom eller i stand til å vise empati for andre, var noe av det tyngste jeg måtte gjennom i livet mitt.

Hei Oleleoelo kan jeg spørre deg ser du på det at dine foreldre har skylda at de er alvorlig psykisk syke.det at du har valgt å gjøre det er noe som du selv mener er riktig men veldig mange som vokser opp med foreldre som er psykisk syke er helt motsatt tar vare på foreldre følger dem til sykehus prater med behandlere for i bunn og grunn dreier det seg om hvor mye man elsker sine foreldre.ja da kan man lett tenke elsker de meg når de oppfører seg slik på en måte så er det forståelig å tenke slik men noen ganger så må man ofre seg selv og sine behov også.for alt dreier seg ikke om å få det best mulig selv men å faktisk prøve og forstå hvorfor de er slik de er.Tviler sterkt at dine foreldre ønsker å være psykisk syke.Det fins ikke noe som heter perfekte foreldre.å være i konflikter og uenigheter over lengre tid med sine foreldre er det også mange som har det slik men å kutte ut er dramatisk og i bunn og grunn dreier det seg om man hsr hjerte til det og å gjøre slikt spesielt når foreldre sliter også.Det fins fæle foreldre også de som driver med omsorgs svikt og er forferdelige mot barna og slike foreldre er det naturlig å kutte ut men ingenting annet enn det.For det er det forferdeligste.Sykdom kan msn ikke noe for.Sliten og fortvilet over oppførselen når foreldre er slike er det mange som har det slik.Bare tenk på andre land hvor barna tar vare på sine foreldre når de blir eldre for i mange land er det faktisk selvfølge også.

Hei jeg har kuttet ut kontakten med min mor på grunn av det negative hun har påført meg og faktisk gjør enda, det tok en stund før jeg faktisk bestemte meg for det. Jeg angrer ikke. men det kommer til å ta tid før du klarer å bryte koden med å la være å ta kontakt. Jeg minner meg selv hverdag på hvorfor jeg kutta ut kontakten. Jeg angrer ikke og jeg har det mye bedre nå.
Husk at ikke noen av valgene du tar er dumme, du tar valg som er rett for deg, og ingen andre <3

Ta vare .
Hilsen Jente på 23 år Trondheim

Hei, jeg har kuttet kontakten med min familie. Jeg reduserte kontakten de siste årene mine foreldre levde, og kuttet kontakten helt med søsknene da våre foreldre ikke levde lenger.

Årsaken er at min eks. ikke forsvant fra min familie etter at jeg ba ham flytte. Han hang seg fast og løy ganske mye om meg og våre barn. Til slutt måtte vi flytte og redusere/kutte kontakten for å beskytte oss.

Eksen er veldig sjarmerende og handyman. Jeg kunne ikke "levere" det samme resultatet til mine søsken. Og min bror var i tillegg lite hyggelig mot mine barn. Min mor var også sjarmert av ham. Så det ble veldig tungt til slutt.

Det har vært veldig godt for oss å kutte kontakten. Nå puster vi bedre.

Det er jo så mange nyanser som kan føre til vurdering om slik avgjørelse.

Foreldre har jo vært der fra dag 1, og de mener de vet best om en som barn. Men de gjør ikke alltid det, selv om de mener det, og selv om de oftest mener det beste med det. De kan også gi opp å tro det beste fordi de har prøvd sitt beste i alle år.

Men i mitt tilfelle dreier det seg om manipulasjon. Det er veldig slitsomt å leve med. Sier positive ting i ett øyeblikk, og i det neste, så snakker ho dritt om alt og alle. Noe som er veldig slitsomt å forholde seg til. Så det blir manipulasjon hele veien.

Det har også vært vanskelige oppvekstvilkår med mye krangling og ubalanse i hjemmet.

Jeg vurderer sterkt å flytte langt vekk og kutte kontakten. Det føles som en enorm lettelse å tenke sånn, for jeg føler ingen sterk kontakt med familien. Jeg er den som har prøvd å besøke i alle år, ut av genuin godhet og bare for å prøve å være snill, men dette har ikke blitt gjengjeldt.

Det er slitsomt å vurdere dette også. For de ville sikkert blitt skuffet på et nivå. Men de burde ikke forvente annet når de bare oppfører seg tullete og useriøse.

Det er vanskelig å ta en slik avgjørelse. Jeg vet ikke hva som er best for deg. Hvis du føler grensene blir brutt hele tiden, og du blir deprimert, så burde du sterkt vurdere å kutte kontakten.

Det kommer jo veldig an på hvordan forholdene er og hva du selv tåler. Har selv avsluttet kontakt med mor for 6 år siden. Mor har bipolar. Har vokst opp med konstant sårlig samvittighet, medfølelse, sinne, frustrasjon, alt for tidlig voksen, vokte sine ord, ikke kunne si ifra hvis ting er vanskelig eller jeg selv hadde psykisk eller fysisk vondt. Da fikk jeg bare stygge tilbakemeldinger, som at jeg ikke skulle tro jeg var så annerledes enn alle andre. Eller utakknemlige drittunge, helt fra jeg bare var noen år gammel. Klart hun er syk, men det finns grenser for hva andre skal tåle også! Jeg har ikke valgt å bli født inn i noe som påfører meg psykisk smerte hele tiden, ergo så valgte jeg å si takk og farvell når begre mitt rant over. Pratet ikke på flere år, og jeg begynte gradvis å bli bra selv, finne og få min personelighet, tørre å si nei når jeg ikke ville noe, tørre å si ifra hvis jeg følte meg urettferdig behandlet. Fordi jeg har aldri fått muligheten til å utvikle meg skikkelig, ble bare jævlig god på å skjule følelsene mine.
Du skal ikke være i relasjoner som jeg deg vondt. I første omgang ville jeg nok prøvd å prate om det, så kanskje ting kan endre seg. Men hvis det ikke går, så må du gjøre det du føler er best for deg!
Men, du må også ta deg som kommer. Det vil si at det kan like så gjerne hende at du sårer henne så ekstremt at hun aldri vil se deg igjen, og plutselig så vil du tilbake. Du må tenke ut konsekvensene av ting!

Resten av familien min overtalte moren min til å si unnskyld for oppførselen sin til meg. Så hun gjorde det, og siden har vi hatt litt kontakt. Hun har lært seg å oppføre seg rundt meg, hun har lært seg at jeg ikke bare tar dritt lenger og hvis hun vil ha meg i livet sitt, så må hun oppføre seg. Hittil så har hun fått det til.
Lykke til med valget ditt!

Jeg har forståelse for at man kan måtte kutte kontakten. Selv har jeg delvis kontakt med min mor, som er alkoholiker og utsatte min søster og meg for mye i oppveksten. Selv om jeg har måttet ta vare på henne siden jeg var tolv år gammel.
Det er ikke noe galt i å å beskytte seg selv. Det at man har produsert et menneske gjør ikke det mennesket ansvarlig for deg.
Om man ikke får noe positivt ut av relasjonen, men heller blir trukket ned - særlig om man ikke har fått støtte oppigjennom - så ser jeg ingen grunn til at man skal føle noe forpliktelser overfor en forelder.

Det å kutte ut familien er et tøft valg. Samtidig, som flere ovenfor skriver at om en allerede har tenkt på å kutte kontakten er det fordi at en har det vondt.

Jeg har selv kutta ut mor for snart 10år siden, da pga sterk omsorgssvikt, uærlighet og at hun brukte dette imot meg for å vinne tilliten tilbake ved å be resten av familien å vende seg imot meg for at jeg da ikke ville ha annet valg enn å bli.
Jeg valgte selvsagt ikke dette og heldigvis sto søsteren hennes imot og tok meg inn i familien når jeg ikke hadde noen.

Kontakt meg gjerne på melding om du vil prate mer. Det har vært noen tøffe år men klart et valg jeg ikke angrer på selv om innsatsen er høy så lever jeg idag et liv uten at jeg tenker på valget lenger.