Hei
Jeg bare lurer på om det er noen her som har erfaring med å kutte kontakt med foreldre/forelder. Jeg spør fordi jeg synes dette er vanskelig, jeg er redd for å ødelegge relasjoner med resten av familien. Men jeg vet med meg selv at å kutte kontakt er det beste jeg kan gjøre.
Så hvis det er noen som har lyst til å dele sine opplevelser er jeg veldig takknemlig<3

Jeg kuttet kontakten med mine foreldre helt i en periode, og det fungerte som forventet. De innså at det var de som hadde bruk for meg, og ikke omvendt.

Det er nok lettere for faktaorienterte enn relasjonsorienterte mennesker å bryte helt med egne familiemedlemmer. Men det er jo ens eget valg hvilke verdier man vil bygge livet sitt på.

Kanskje heller prøve å prate med dem el finne ut av hvordan forholde seg til dem.Det å kutte ut sine egne foreldre bør være det siste du gjør for en dag kan du angre på det og da kan du ikke endre noe.Kanskje fins det andre måter å kommunisere på.el kanskje bare akseptere de er som de er og det må jeg forholde meg til.

Når man kutter kontakt med ett familiemedlem så vil alle andre måtte velge mellom å opprettholde kontakt, bryte kontakt eller forholde seg nøytral. Sistnevnte kan være en krevende øvelse for følelsesmennesker...

Jeg vet jo ikke hvorfor du ønsker å kutte kontakten med dine foreldre, men hvis en eller begge har narcisistisk personlighetsforstyrrelse, så anbefaler jeg deg "grey rock" metoden. Da har du minimalt med kontakt, kun f eks familieselskaper med flere tilstede, eller hvis du av og til velger å svare når de ringer. Du holder deg til overfladisk og kjedelig prat, ingenting privat eller personlig. På den måten løsriver du deg emosjonelt fra foreldrene dine og det er ikke veldig mye som skiller på dette og det å ha ingen kontakt. Metoden kan også brukes hvis det er andre grunner til at du ønsker å redusere kontakten/ ha strenge grenser.

jeg ble i sin tid ja for noen år siden
jeg var innlagt en av mine mange ganger
og ble rådet av en psykolog her
til å kutte helt kontakten med min far
dette pga dype alvorlige traumer
vel han er nå 91 år gammel
for meg ville det vært verre
å kutte absolutt all kontakt da
jeg innbiller meg det i alle fall
men jeg vet jo ikke 100 %
jeg gruer meg om han bare dør
uten ̈å be om en tilgivelse eller noe

Grunnen til at d vil kutte kontakten trenger ikke vare noe annet enn at du vil det. Det er tross alt oss selv vi må leve med for resten av livet.
Mitt råd er å sakte men sikkert distansere deg selv fra dem. Det er mange relasjoner der man feks ikke snakker med familie medlemmer mer enn en gang i året. Trenger du å komme deg unna noen, så går det ann å se at man er opptatt. og at du er kanskje opptatt en del nå fremover. Eller hvis du vil gå for den andre metoden der man bare sier rett ut at man ikke ønsker mere kontakt.
Foreldre og nær familie burde ikke være noe man føler man "må" ha kontakt med bare fordi de er familie. Hvis du føler at de personene ikke gir deg lykke og løfter deg opp. Så er det helt greit å kutte/ senke kontakten.
Håper du klarer å gjøre det som gjør at du føler deg bedre og prøve å ikke tenke på hva alle andre kommer til å mene.

Jeg har selv distansert med fra foreldre med en veldig god grunn til det. Det var ingen andre løsninger enn å ta distanse.
Jeg forsøkte å kutte kontakten helt, men for meg ble dette veldig vanskelig emosjonelt da jeg hadde søsken jeg ikke ville miste kontakten med.
Jeg syntes også det var tøft å føle på at de levde livet sitt uten meg og spesielt høytider er det vanskeligste. Eller dersom store ting skjer i livet mitt.
Resten av øvrig familie har også syntes dette har vært svært vanskelig selvom de har forstått meg og støttet meg. Men, har følt meg ufattelig alene.

Man kan kjenne at man er nærmest enten mor eller far, jeg aner ikke hvor gammel du er, men det kan være en tid i livet du skulle trengt ett råd eller ønsket å ha de der. Det å lukke døren helt skal man være temmelig sikker på.
Hvis du har en god grunn til å kutte all kontakt så GO FOR IT, du vil kunne kjenne deg lettere på sikt, men det er veldig viktig å stå i dette valget. Det er da veldig viktig at du har noen rundt deg som du kan snakke med/ være sammen med osv.. For denne perioden blir kanskje den tøffeste i ditt liv. Anbefaler ingen å stå i den stormen alene.

Anbefaler at du tar en prat, det finnes mange instanser også man kan kontakte og snakke med for å hjelpe deg/dere til å kommunisere rundt problemene dersom du tenker at de kan løses.

Noen perioder av livet så kan man kjenne seg veldig misforstått eller at foreldre gjør dumme ting. De er bare mennesker de også, det har vært mange ganger jeg selv har følt meg mye mer voksen enn foreldrene mine og ikke forstått deres valg.

Står oppi de samme tankene akkurat nå. Jeg tror jeg ønsker å kutte kontakt med den ene forelderen min, men samtidig føler jeg at jeg skylder personen å høre på h*n først. Jeg bare vet ikke om jeg vil, fordi det som har blitt sagt hittil føler jeg er ganske tydelig. Selv er jeg godt voksen, så tenker at det kanskje er vanskeligere om man fortsatt er ungdom eller ung voksen (under 25)


Kanskje du kan skrive ned "pros and cons" for å sette dem opp mot hverandre? Kanskje du har en person du kan stole på som du kan prate med eller kanskje det er noen i familien din som du kan prate med om det? Du trenger jo ikke fortelle dem at det er dette du vurderer, men kanskje du likevel kan klare å få frem et eller annet som gjør det tydelig hvorvidt de ville fortsatt å være der for deg eller ikke.

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til! Håper du finner en løsning som passer for deg og som gjør det mulig for deg å ta vare på deg selv og din fysiske og psykiske helse!