Hei,

Jeg trenger å snakke med noen som er eller har vært i en liknende situasjon. Forsøker å fatte meg i korthet. Send meg gjerne PM, eller svar under her.

Har noen her kuttet kontakt med en forelder? Jeg har for tiden kuttet kontakten med min mor og sliter veldig rundt dette. Jeg mottar svært lite forståelse og støtte fra resten av familien (det er mye lettere å støtte den som blir igjen enn den som bryter), men heldigvis mye støtte og forståelse fra min kones familie og andre utenforstående.

Jeg mener at min mor er mentalt ustabil, og jeg føler at vi har hatt et svært usunt forhold så lenge jeg kan huske. Jeg har i voksen alder forsøkt å få dette ut i lyset, samtidig som jeg har gått i terapi selv og blitt mer bevisst hvor usunt forholdet vårt har vært. Hun nekter å ta inn over seg at hun kan ha spilt noen som helst rolle i dette og mener det er mitt problem, ikke hennes, derfor har hun blant annet avvist forslag om å gå i terapi sammen. Det endte med flere år uten noe kontakt, da jeg hadde behov for å beskytte meg selv.

Da jeg ble far selv forsøkte jeg å gjenoppta kontakten en periode da sønnen min var nyfødt - med tydelige trivselsregler - men hun brøt dem gang på gang, helt til jeg måtte kutte kontakten på ny for å beskytte meg og mine. Jeg følte at jeg virkelig strakk meg så langt jeg kunne, langt utenfor egen komfortsone, for å la henne etablere forhold til barnebarnet, men det var aldri i nærheten av bra nok for henne. Nå er hun – og hennes nærmeste – rasende fordi hun per nå ikke har kontakt med barnebarnet sitt. Hun fremstiller seg selv som offer, og jeg og min kone er ondskapsfulle og grusomme som nekter henne kontakt. Nå venter vi barn nr to og jeg merker stadig dårligere samvittighet, selv om jeg vet det ikke er min jobb å gjøre henne lykkelig. Hun har en helt annen virkelighetsoppfatning enn meg, og selv om vi var enige om å legge alt bak oss, merker jeg at det ikke holder, når det er så mye gammelt grums som er ubehandlet, og når hun er akkurat den samme som før.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har innsett at hun ikke kommer til å forandre seg, men det er slitsomt å ikke ha kontakt med henne (og i praksis heller ikke med resten av familien), og samtidig forholde seg til at alle forventer at jeg kommer krypende tilbake, beklager og lar alt bli som før.

Kunne skrevet mye mer, særlig om min fars rolle i dette, men vil ikke gjøre innlegget for langt.

Hei!

Jeg skjønner deg veldig godt. Har selv forsøkt å kutte kontakten til min far, selv om det gjør så vondt. Barns lojalitet ovenfor foreldrene sine er helt sinnsyk, og uansett hvor fæl faren min er så har jeg aldri klart å kutte han helt ut. Kanskje fordi jeg håper på en endring som aldri kommer, eller at jeg bare så sårt ønsker en far.

Jeg prøver likevel hardt å kutte kontakten, og tok et skikkelig oppgjør med han for et par dager siden. Det gjør bare så vondt, og man får på en måte dårlig samvittighet selv om man gjør det for sin egen del. Jeg har ikke så mange tips, annet enn at et ordentlig oppgjør kanskje kan hjelpe på. et opprør der man sier alt, hvordan man føler det og hvordan man har det. Da kan enten 1) moren din (eller faren min) innse og forhåpentligvis forstå og ta hensyn til din side, eller 2) man innser at det er dødt løp, inget håp og det blir litt lettere å gå. For min del endte det med nummer to, selv om jeg desperat ønsket nummer en. Selv om det gjør vondt akkurat nå, så kan jeg i det minste kutte ut, legge det bak meg og gjøre det med en større trygghet enn før.

Du sier at det er mye grums som ikke har kommet fram, og det er vell egentlig det som er rådet mitt - snakk om grumset. Enten får du en bedre tilværelse med en mor, eller en uten. Det blir på en måte lettere å se det utenfor seg selv på en måte.

Hei,

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har kuttet kontakten med min mor, dvs. jeg har sagt jeg trenger en pause, men det har vart over flere måneder nå. Vi har hatt et anstrengt forhold i flere år, og jeg har kommet fram til at jeg ikke orker mer. Forholdet koster meg for mye, rett og slett. Hun har sagt så mange sårende ting om meg, min mann, min smak, mine valg, osv. Hun har inget filter. Jeg har gått i terapi, har til og med tatt med min mor dit, og jeg får full støtte fra psykologen. Antakelig har min mor en personlighetsforstyrrelse, men hun nekter jo for det, hun mener hun er så frisk som bare det, det er jeg som er en vanskelig datter, og alle andre er også vanskelige.
Heldigvis får jeg mye støtte fra flere familiemedlemmer som også alltid har opplevd min mor som krevende, oppmerksomhetssyk, bedreviter og negativ. Til og med mine svigerforeldre er blitt utsatt for hennes sinne, og de er på min side 100%. Hun har også mistet mange venner oppgjennom, nettopp fordi hun oppfører seg helt ufyselig, slik at folk tilslutt holder avstand fra henne.
Jeg har prøvd i så mange år å få forholdet til å fungere, at jeg på en måte har utslettet meg selv. Jeg har ikke sagt nok i fra til henne, tatt til motmæle, fordi hun har manipulert meg til tro at hun fortjener å si alle disse stygge tingene til meg. Det er nesten så jeg begynte å tro på det selv. Men nå er det altså nok, jeg orker ikke mer. Men er jo veldig sårt, da hun er moren mon, jeg har ingen søsken og jeg skulle så gjerne kunnet ha en mor som var der for meg, og ikke bare tok, og tenkte på seg selv. Foreløpig holder jeg avstand, jeg har det bedre uten henne enn med henne. Jeg stoler ikke på henne, men vet aldri når det kommer et stikk. Hvis vi skal ha kontakt igjen, må hun endre seg, komme med innrømmelser, men det vil nok være et mirakel som det skjer.
Mitt råd er egentlig at du må gjøre det du føler er riktig for deg. Du kan jo skrive et brev til moren din, og prøve å forklare hva du føler om situasjonen. Det gjorde jeg, og da svaret fra min mor kom, skjønte jeg raskt at hun virkelig ikke skjønner noe som helst, og at hun har en brist i evnen til å forstå, da alt er alle andres skyld. Men det kan jo være verdt en forsøk. For meg hjelper det også å tenke at jeg virkelig har forsøkt alt, og holdt ut mye lenger enn mange andre ville ha gjort.
Men det er en stor sorg å ikke kunne ha et normalt forhold til sin mor eller far. Og det å skulle leve med å ikke ha kontakt, er noe jeg bare er nødt til å gjøre for å beskytte meg selv og min familie.

Jeg tenker slik du har en mor i denne verdenen og ingen foreldre er perfekte for det fins ikke.gjør ditt beste for å få det til å fungere tiltross for ustabilitet og alt.hun fortjener å se barnebarn.du fortjener å ikke ha skyldsfølelse og dårlig samvittighet.hun fødte deg og ga deg sitt liv.usunt forhold kan jo være mangt.du må rett og slett akseptere at det er slik hun er og gjøre det beste ut sv det å gå rundt og forvente at hun skal forandre seg tviler jeg skjer.

Jeg har alltid hatt et veldig komplisert forhold til min mor. Hun er selvsentrert og har aldri validert følelsene, tankene eller opplevelsene mine, alltid prøvd å stille meg i et dårlig lys dersom jeg uttrykker at jeg opplever ting annerledes enn henne. Hun manipulerer mye og det er ikke en sunn relasjon for meg. Jeg har selv klart å ta avstand. Måtte gjøre dette i handling og uten ord. Å prate sammen gjør bare ting verre fordi hun vrir på ting og gjør seg selv til offer akkurat som du beskriver, kjenner meg veldig igjen! Jeg har valgt å se på hennes relasjon med min datter på samme måte som ved ei skilsmisse. Vi har en praktisk ordning som fungerer for begge og som ikke krever at vi prater noe særlig sammen. Jeg ser at hun er dedikert til min datter og at de har det hyggelig sammen, så det er fint. Vet ikke hvordan dette vil bli når dattera mi blir større og skjønner at jeg og min mor ikke egentlig har noen relasjon, men det får jeg deale med når det kommer... Mitt råd til deg er å unngå masse prating. Fokuser heller på hennes relasjon til barna dine, og gjør dette på en mest mulig praktisk måte. Dersom du har forsøkt å få henne til å validere din virkelighet tidligere, så vet du nok allerede at det er best å droppe dette raskest mulig og heller søke dette hos andre som har et perspektiv på livet som strekker seg lengre enn kun egen subjektivisme. Ikke la deg fange av hennes virkelighet, det er ingen som kan ta fra deg din egen opplevelse. Stol på deg selv, du er ikke et barn lenger og hun har ingen makt over deg lenger. Er ikke det herlig?

Jeg har så lite kontakt med familien min som jeg kan