Jeg opplevde en del omsorgssvikt i min oppvekst og gikk mye for meg selv da jeg har ADHD og sliter med å manøvrere sosiale settinger. I tillegg var det en del mobbing på ungdomsskolen som ikke har hjulpet på noe.
Jeg har vært i terapi og lært meg hvordan å snakke med meg selv og bli noe snillere mot meg selv.
Ting er blitt bedre for all del men jeg føler fortsatt jeg er et stykke unna der hvor jeg vil være. Jeg har blitt 30 år, studerer og har fått en flott vennegjeng jeg er veldig glad i. Men de er på et annet sted i livet og har sjelden tid pga. forhold, jobbing og hva det nå måtte være.
Men jeg føler ikke behovene mine blir møtt, jeg blir ofte gående ensom. Jeg forsøker å berolige meg selv om at det går bra, det er ikke det at de ikke har lyst til å møte meg men de har ting som opptar de. De kjenner min historie og vet om mine issues. Jeg har også nevnt at jeg føler det blir litt for lenge mellom hver gang vi møtes, jeg prøver å være mer oppmerksomhetssøkende men det er bare så mye "avvisning" jeg tåler før det går utover selvfølelsen.
Miljøet i klassen min er forsåvidt greit nok men jeg føler ikke jeg passer inn der, jeg klarer hvert fall å slappe av like mye rundt de som mine venner.
Jeg driver med sang på tiden, noe som distraherer meg bort fra ensomheten. Og jeg jobber frivillig for et møtested for folk fra gata og som trenger noen å være sammen med, men jeg klarer ikke være der med mindre jeg føler meg psykisk sterk nok da det er mange sterke inntrykk og historier en får høre.

Er det noen måte du kan finne en eller flere venner som er litt i samme situasjon som deg, som har behov som passer mer med dine behov? Kan du f eks oppsøke et miljø som driver med sang og få noen nye venner der? Jeg tenker at du trenger noen som trenger det samme som deg og som du kan dele noe mer med enn det de etablerte vennene dine kan akkurat nå.

Sang er vel noe av det beste du kan drive med, på alle måter!