Jeg merka at jeg klarer ikke å gi rom til folk jeg elsker, jeg klarer ikke å slutte å skrive pga jeg føler de venter på meg og jeg føler at jeg mister de hvis jeg ikke skriver, men når jeg har skrevt så får jeg dårlig samvittighet og føler meg veldig dårlig pga jeg maste igjen. Kjæresten min er lei av dette nå og synes det blir for mye, min mamma og stefar også synes jeg er for mye. Jeg merker at jeg gjør dette når ting forandrer seg, når jeg føler at jeg holder på å miste de/dem person/personer. Da blir jeg helt kokko og klarer ikke å la var. Ellers når jeg vet at alt er sånn som før så klarer jeg å gi rom og ikke mase.

Jeg opplever mye av det samme som deg. Man opplever mye av andres energi og følelser. Det er ikke så mye man kan gjøre for å unnslippe det. Men som du har skrevet i andre innlegg så er det viktig å sette sine egne grenser slik at man ikke tar inn alt for mye på en gang. Det du kan gjøre er å spesifisere andres frihet og fri vilje. Legg fram til at du respekterer andres liv og valg, for så å begrunne hvorfor du har lyst til å dele dine følelser. Da kan du dele så mye du vil helt til du merker at de får nok, så kan du trekke deg tilbake velvitende at du har gjort det du kan. Du har ikke ansvar på å håndtere andres følelser bortsett fra ditt eget. Og så lenge du mener det godt, så kan det aldri gå feil.

Synes dette høres ut som tilknytningsvansker, usikker eller nervøs tilknytning? Kanskje kan du lese litt om dette og finne ut om det kan være noe sånt.