Det er ingenting som interesserer meg lenger annet enn å finne seg en kjæreste eller sex. Jeg er ikke ute etter å finne noen her inne, ikke vær redd. Trenger bare å prate om det. Når jeg har potensielle venner så klarer jeg bare å føle at det er det jeg vil. Har de kjæreste selv, er det ekstra ille. Klarer bare ikke å trives med venner, men trives heller ikke i eget selskap.

Jeg føler med deg med det med sexlivet

Mange forteller deg at du må bli bra psykisk og før du kan ha noen. Men jeg greier jo ikke å ha det bra eller trives noe sted, uansett hvor mange ganger jeg prøver. Og så er det behovet i seg selv som er fryktelig slitsomt. Føler stadig at dette temaet er veldig undervurdert innen psykisk helse. Det er jo ikke mye å gjøre med det.

Det er nedprioritert. Det er masse hjelpemiddel om problemet er motsatt, men det udekte behovet er helt borte. Det er ingen råd. Det er ingen medikamenter. Det er som om det ikke finnes.

Alt fokuset er på overgrep. Har selv brukt mesteparten av livet på å være mr. Nice guy, og følsom for de problemene. Vokste opp med tre søstre som har vært gjennom litt sånt. Følt skam og frustrasjon over egne behov hele livet. Aldri vært frekk og frempå, annet enn littegrann de siste par årene. Ellers blir det jo aldri noe!