Hei

Jeg har vært I et forhold I snart to år. Jeg er veldig glad i kjæresten min men begynner å bli sliten. Kjæresten må reise mye i jobb og har ikke hatt så mye ferie i det siste. Siden starten har det vært utfordringer i forholdet, og de siste månedene har forholdet blitt ganske slitsomt å være en del av.

Tidvis ytrer kjæresten min seg med selvmordstanker av typen ”Det hadde vært best for alle om jeg ikke hadde eksistert”, ”Jeg håper jeg ikke våkner opp i morgen” eller "jeg burde kaste meg foran et tog".

Selv om kjæresten min er pen er selvtillit et problem. Og selv med et godt utseende og et godt hjerte så titulerer kjæresten min seg av og til som søppel - noe som burde kastes.

Kjæresten min har også et annet problem som har kommet opp i det siste, det er behovet for kontroll. Jeg skjønner at kjæresten min har en eller annen form for depresjon og jeg har nevnt at det kan hjelpe å få snakket med en profesjonell. Det blir ikke godt mottatt.

I tillegg til dette har det blitt mye konflikter i det siste pga bagateller. Det virker som om hele verden raser sammen av enkle ting som om klesvasken er hengt opp feil.

Vi er nå på ferie sammen. For to dager siden ba kjæresten min meg om å dra hjem. Jeg booket et hotell i nærheten av det vi hadde og da ble det ramaskrik med bønnerop om å kansellere hotellbestillingen og bli.

Jeg er usikker på hva jeg bør gjøre og merker at jeg selv også blir litt deprimert av forholdet. Skal jeg gjøre det slutt? Skal jeg bli? Hvordan kan jeg håndtere dette?

Leit å høre at det ikke går så bra mellom deg og kjæresten din, og leit å høre at kjæresten din ikke har det så greit.
Jeg skjønner godt du er usikker på om du skal bli eller gå, det må være veldig slitsomt og frustrerende for deg å skulle være den som må holde dere oppe hele tiden.

Jeg har ikke så lyst til å komme med noen råd, for jeg ønsker ikke å si noe feil, du kjenner situasjonen og deg selv best, og har helt sikkert gjort deg opp mange tanker allerede om hva du føler vil være best for deg.
Når det er sagt, så høres det ut som om kjæresten din trenger deg ekstra akkurat nå, at du på ferie får beskjed om å reise til et annet hotell, for så beskjed om å bli tyder veldig på et behov om oppmerksomhet, forståelse og hjelp. I slike situasjoner tror jeg det beste er, om du klarer, å ta kjæresten din tett inntil deg, si du skjønner det er ting som er vanskelig, at du ønsker å hjelpe og forstå. Vise at du ikke ønsker å rømme.
Det er viktig å prøve holde seg rolig, si du ønsker å snakke sammen om ting, at du også synes det er vanskelig og trenger å vite hva du kan gjøre.

Det er jo noe som heter "elsk meg mest når jeg fortjener det minst", og selv om det til tider er ekstra vanskelig, så er det allikevel en fin setning å huske på når ting virker umulig. Det er gjerne da man trenger det mest.

Om det med tiden skal vise seg å være helt umulig å få til en dialog, uansett hvor mye du føler du prøver og vil, så må jo nesten kjæresten din ta stilling til om det er aktuelt å be om hjelp eller ikke. Da er det ikke stort mer du kan gjøre.

Hei

Jeg slenger meg med på dette og er veldig enig i det han/hun sier.

Jeg kan kjenne igjen i dette og kan si at det er depresjonen som snakker. Når jeg er nedfor gjør jeg egentlig alt for å skyve de personene jeg er mest glad i, samtidlig som jeg "tester" hvor langt de er villige til å gå for meg. Hvor mye verdt jeg er. Det er ikke for å være slem og jeg kan garantere deg at det er like slitsomt for henne også. Kaos i hodet og kroppen, du er redd for å miste den du er glad i, men samtildig som du vil skyve de bort fordi du tror du gjør de en tjeneste.. men samtidlig er det godt å ha noen som bryr seg der, men samtuldig konstant dårlig samv for at depresjonen ødelegger så mye og farger personligheten hennes litt. Hun vil ikke være slik. Jeg lover deg.

Jeg hadde en eks som jeg gjorde mye av det samme til. "Testet" han flere ganger, og han gjorde alt riktig. Han omfavnet meg alltid med kjærlighet og kjempet for meg. Det var fantastisk følelse, men det er til syvende og sist hun som må endre seg selv og hvordan hun takler depresjonen. Jeg mistet han jeg elsket. Jeg så ikke før etterpå hvor mye han hadde gjort for meg. Men da var det desverre forsent :( Skal sies at på den tiden var det det rette å gjøre det slutt. Veldig lang historie, men jeg slet veldig mye med mitt og han slet med en angst som utviklet seg mot slutten av forholdet pga en hendelse som skjedde med han. Imellomtiden kom jeg meg opp sakte men sikkert, fikk mye profesjonell hjelp og føler at jeg er mer rystet og i stand til å være i et forhold nå. Og jeg ønsker meg en ny sjangse med han- problemet er at han ikke vil :( Selv om han har vært litt tvetydig og holdt igjen mye av tingene mine hjemme hos han og beholdt nøkkelen min til leiligheten. Det er over 6mnd siden det ble slutt. Jeg har prøvd på min måte, men får han ikke overbevist. Utenom et møte - som jeg forbereder meg mentalt på nå.

Jeg sporet veldig av her ser jeg, men jeg sliter nok veldig med sorgen og bruddet nå. Fordi det du gjør er absolutt rett. Og jeg har full forståelse for at det er slitsomt. Men du skal vite, som Teetotal sier, det ligger noe i "elsk meg mest når jeg fortjener det minst". For den kjente jeg virkelig på at eksen min gjorde selv om jeg innså det forsent og at jeg kanskje tok det for gitt da. Jeg kunne seriøst ha gjort alt for å få han tilbake nå.

Nå kommer jeg bare med mine egne erfaringer og opplevelser. Jeg skal heller ikke gi noe råd på hva som er best for deg og dere. Men jeg tenker at hun må redde seg selv for at hun skal kunne ha det bra med deg. Om det er så er psykolog eller selvhjelp. Men at du er der, støtter, bryr deg, kjemper for henne og er tilstedet - da gjør du absolutt mye rett. Så får du vurdere selv om du synes hun er verdt det eller ikke og om det vil bli en positiv prosess/utvikling for dere. Ellers kan man jo fort sitte fast i gamle mønster og en ond sirkel. Det snakket jeg også av erfaring.

Det høres ut som en kontrollerende oppførsel, hvis jeg forstod det riktig. Kjæresten din ville at du skulle reise hjem, men samtidig taklet ikke tanken på at du skulle "ha det gøy" på et annet hotell kanskje?

Det kan jo bli bedre med tiden, men det kan også bli et destruktivt forhold, hvor kjæresten din blir avhengig av bekreftelsene dine og du blir deprimert selv. Det viktigste er at dere kan snakke om det, og se om noe forandrer seg. Går kjæresten din til psykolog?

Jeg bare undres, men har disse ytringene vært der hele tiden, eller kommet den siste tiden? Det kommer ikke så klart frem, slik at jeg forstår det som at det er mer den siste tiden. Har det skjedd noe, skjedd noe personlig for henne eller forholdet e.l.?
Tilsvarende gjelder behovet for kontroll – jeg er nazi på kontroll, men har alltid vært slik fordi jeg har ofte mange baller i luften så struktur er et must for å takle den type liv, hvis ikke blir du flatt ut upålitelig for noen..men jeg undres jo igjen om noe har skjedd den siste tiden som forsterket behovet for kontroll?
Hvordan er dere i kommunikasjonen – når noe skjærer seg snakker dere om det, lar det bli eller snakker til hverandre og så ferdig med det?
Problemet ofte med profesjonell hjelp er at andre utenforstående kan si det er en god ide, også med et ufattelig godt belegg, slik at for en «normal» sindig person fremstår det som en veldig god ide, men så lenge den andre ikke vil se det eller er klar, så vil uansett det å oppsøke en profesjonell være vanskelig, om ikke umulig. Personen er ikke klar for det – for mange kan det jo stadig være forbundet med tabu å gå til psykolog. I tillegg åpner det å nærmest legge seg sårbar foran noen andre skremmende følelser. Dette kan gjør terskelen for å ville gå dit uforholdsmessig høy og dermed forklare den avvisende holdningen til å gjøre det.
Umiddelbare tanker hos meg er jo hvorfor disse tingene skjer, hvilken kontekst skjer kontrollbehovet i, hvorfor skjedde det – et kontrollbehov slik jeg opplever du beskriver ligger ikke i dvale og kommer over natten som en bombe på den andre så vidt min erfaring. Forresten – hva utløste behovet for at du dro hjem fra hennes side, eller var det bare «dra hjem!» ?

Det som står ovenfor er selvsagt basert på din versjon av det som beskrives, men som du ser er det noen huller for min del, og uansett er tanken min at hun nok trenger noen å snakke med – men hvordan er forholdet hennes til jobben, er det noe hun gleder seg til, trives med eller missliker hun det e.l.?

Jeg synes du skal bli.
Det er ikke uvanlig at unge mennesker lider av depresjon i disse tider. Jeg tror det er et folkehelseproblem, men dessverre er det enda delvis tabu å erkjenne dette.

Kjæresten din er høyst sannsynlig et menneske fylt av fantastisk potensiale og alle forutsetninger for å bli et velfungerende og trygt menneske. Hvis du drar fra henne nå, tror jeg sjansen for å nå dit blir betraktelig mindre for denne jenta. Det er vondt å bli sveket generelt, men enda verre når du anser deg selv som søppel. Du burde overhode ikke dra nå.Det er noe med å se denne tilstanden som noe midlertidig og egentlig ikke hvem hun er. Det er en sykdom, som all annen sykdom, og kan kureres.

Psykologer kan neppe hjelpe henne mer enn du og hun kan hjelpe seg selv. FInn roten til problemet og bekjemp det. Spør henne rett ut, HVORFOR er du så sint og ustabil. Hva kan gjøres for å bekjempe det. Kanskje hun er veldig stresset? Høye krav til seg selv. Mange unge jenter får problemer idag pga en sykelig ide om hva de burde prestere.

Men en ting er sikkert. Hun trenger deg.

Ting har roet seg ned. Det er fortsatt perioder med mye motgang selv om ting generelt sett har blitt bedre. Jeg har ikke kommet til et metningspunkt på hvor lenge jeg kan blir i forholdet ennå, men merker at det nærmer seg et kritisk punkt. Om det er å kreve terapi eller å takke for seg, ja det vet jeg ikke. Jeg passer på å fortelle at jeg elsker min kjæreste mye. I perioder får jeg høre det i retur, perioder får jeg høre at det ikke stemmer og periode får jeg høre at jeg ikke burde elske.

Jeg vet ikke når smertegrensen er nådd. Forholdet har gått utover min egen livskvalitet ganske lenge, og jeg begynner å lure på om ikke livet mitt ville vært bedre om jeg var single, eller var i et forhold med en person som var mer stabil. Jeg vet det bare er spekulasjoner, men jeg begynner å føle meg litt ”fanget” i dette forholdet. Utfordringer er at jeg fortsatt elsker og er glad i kjæresten min.

Men spørsmålet er jo om hvor lenge det alene er nok?

Jeg er en svært ærlig person av meg jeg sier det jeg føler som kanskje andre tenker men er heller smarte nok til å holde kjeft.

Min anbefaling til deg er gi faen og stikk, det er gått nesten ett år siden du skrev, du tenkte sikkert tanken før det det blir neppe bedre, du elsker kjæresten din og er glad i henne, men når du går med en følelse så lenge har du nok svaret ditt der.

Det ER vanskelig å gå fra ett forhold, det er hva man etter tid kjenner best til, det er trygt i den form at man ikke er ensom så jeg anbefaler deg å dra, men å gjøre det på den riktige måten, kanskje dere kan skilles som venner og du som fremdeles er glad i henne kan være en støttende ressurs.

Jeg har gått i to forhold hvor jeg fremdeles har sterke følelser for kjæresten min men skjønner at dette kommer ikke til å vare for evig, det er enten så store gap i hva vi ønsker i livet eller at man har forskjellige verdier, det er begrenset hvor langt man kan strekke ting.

Sannsynligvis kommer du til å savne henne, tenke på de gode tingene og angre, så går det en stund du møter en ny jente og skjønner forhåpentligvis da hvor fjernt det var at du angret på at du gjorde det slutt og lurte på om valget ditt var riktig, da vil du forstå.

Det jeg har skrevet er MIN oppfattning basert på MINE erfaringer hvor du kan velge hvor vidt det passer inn i din problemstilling, jeg er der selv nå og har av og til tanker som "burde jeg spørre om vi kan prøve på nytt?" og jeg savner henne, men jeg stopper opp og tenker over hvorfor det ble slutt og reflekterer over forholdet, da får jeg lett ro igjen. Jeg er 28 og mine forhold har vart hennholdsvis 6, 3 og 1,5år, jeg er gode venner med alle tre av ekskjærestene mine og stiller opp for de om de trenger noe.