Hei! Jeg er en kvinne på 22 år, sammen med en som er 26 år. Vi har vært sammen i omtrent 2,5 år. Så lenge vi har vært sammen har kjæresten min lidd av moderat depresjon og angst, noe som har blitt verre den siste tiden. Jeg trenger nå hjelp, og det hadde betydd alt for meg hvis noen kunne delt tips eller egne erfaringer.

Kjæresten min er aktiv i hverdag, på jobb og her hjemme. Han vasker leiligheten, lager middag til oss og møter venner. Han er fin partner når det kommer til disse områdene, og jeg ser for meg en fremtid med han. Problemet er at kjæresten min er kjempefin blant andre, men når vi er alene er han annerledes.

Jeg er den eneste personen som han betror seg til, på godt og vondt. Depresjonen gjør han nedstemt, isolert og umotivert - men aller verst er sinnet. Han blir ofte sint på meg, og det har vært en av våre største problemer i forholdet. Han har en åpenbar trang for å kritisere meg og blir ofte sint over ubetydelige årsaker. Jeg vet selv at det er urimelig av han å bli irritert, men jeg har likevel ubevisst unnlatt å gjøre de tingene han ikke liker for å bevare freden i hjemmet.

Det siste halvåret har jeg hatt nulltoleranse for krangling, og grunnen til dette er at da kommer våre verste sider frem. Jeg syns dette har fungert godt for min del, og utenom noen glipp har jeg ikke hevet stemmen eller vært stygg med han verbalt. Jeg har prøvd å lytte, være rolig og tålmodig. Det mest utfordrende er at jeg ser ikke fremgang hos han. Han har ikke lært seg å kontrollere følelsene sine, og lar sinnet ofte ta overhånd når det skjer noe som irriterer han. Sinneutbruddene har blitt mer hyppig den siste tiden, og de er gjerne flere ganger i uken.

Når han blir sint blir jeg satt i en umulig situasjon der jeg må roe ned eget sinne, og i tillegg berolige han fra sitt raseriutbruddet. Mens han utagerer sier han ikke bare enkle gloser til meg, men han kommer med gjennomtenkte forklaringer på hvorfor jeg ikke er suksessfull i dette eller tidligere forhold, hvor egoistisk og dum jeg er og at jeg på ingen måte kan forstå hvordan han har det. Disse beskrivelsene av meg får meg til å tvile på meg selv, og jeg lurer på om jeg har også begynt å utvikle en form for psykiske plager.

Jeg syns det er kjempevanskelig å balansere et usunt forhold, samt jobb, skole, venner og familie. Jeg har nå forstått at det er en mulighet for at han ikke kommer til å bli bedre ettersom han har vært syk i mange år, men hver gang jeg ser de sidene jeg forelsket meg i så får jeg håp om at han skal lære å kontrollere sinnet.

Han er heller ikke særlig interessert i å få hjelp med problemene. For ett halvt år siden tvang jeg han til å bestille legetime, og det var først da han ble diagnotisert med depresjonen. Han har gått på antidepressiva siden det, men venter fremdeles i kø på psykolog. Sist i går tvang jeg han nok en gang til å søke på gratis psykisk hjelp uten henvisning, og håper det kan være med på å slukke de verste brannene.

Når jeg skriver dette høres det jo horribelt ut, men hvis man hadde hørt hans versjon ville den kanskje vært annerledes. Jeg har uten tvil også gjort noen feil i forholdet, og den største feilene er at jeg var med en annen. Det er selvsagt ingen unnskyldning, men dette forholdet har vært ufattelig ensomt og jeg føler meg svært underernært på bekreftelse og kjærlighet. Det at jeg var med noen andre har gitt han flere grunner til å være sint på meg, og han har brukt det mot meg når han er sint. Jeg tar selvsagt selvkritikken, og vet at jeg har begått et alvorlig tillitsbrudd. Han jobber for å tilgi meg for feilen min, men jeg vet ikke om vi klarer å overleve alt dette. Det føles ut som at skipet har sunket.

Når det kommer til hvordan jeg skal forholde meg til han og sinnet hans, har jeg lest meg mye opp på området og det beste tipset ser ut til å være tålmodig. Vi har nettopp begynt i parterapi, og jeg hos en egen individuell psykolog. Han venter fremdeles i kø for å få individuell psykolog.

Spørsmålet mitt er derfor: Kan problemene blir bedre?

Beklager å måtte si det, men hvis han selv ikke ser behovet og har en egen indre motivasjon, så dessverre tror jeg ikke han kommer til å endre seg. Og jeg synes det høres ut som at du skal tenke nøye over om din egen psykiske helse tåler å stå i dette over lengre tid. Hvis dere får barn, vil du tåle at han behandler dem slik?

Takk for svar. Vondt å høre det du sier @Akershusøst, men jeg skjønner godt hva du mener. Det å behandle barna slik ville vært uakseptabelt.

Over tid vil du selv sannsynligvis uten at du merker det så godt resignere mer og mer mot å bli behandlet slik av din samboer, flytte grensene for hva du finner deg i. Å bevare ditt kjærlige vesen blir mer og mer krevende.

Men han trenger å ta tak i sinnet sitt, for han vil neppe få det godt med noen med den atferden du beskriver. Og han har det neppe godt selv heller.

Sinnemestring og det som ligger bak skal være et problem som det skal finnes hjelp mot, slik jeg har forstått. Men han må ville det selv. Om han vil ønske det i sterk nok grad hvis du skulle ønske å gi ham et ulitmatum, er ikke lett å vite på forhånd. Du bør hvertfall sørge for at du har hjelp selv hvis du skal kjempe mot denne "elefanten". Det tar tid og krever mye å innse skikkelig selvinnsikt av den som har et slik problem for å virkelig ta tak i det, ikke bare love det. tomme løfter blir det ikke bedre av, det er handling som fungerer.

Får du det til, vil han en dag takke deg, tror jeg. Men det kan koste mye fram dit.

Velger du å bruke livet ditt annerledes, er det helt forståelig for de fleste andre enn kanskje han.

Uansett, lykke til!

Takk for svar, begge to! Jeg setter veldig stor pris på å få andres syn på situasjonen. Jeg har ikke har så mange å snakke om dette med, da vi har noen felles venner og han ønsker å holde sine problemer atskilt fra de. Familien min råder meg til å flytte i fra han, og moren min gikk også så langt som å kalle det "psykisk vold".

Problemet er at jeg kjenner fremdeles har vanskelig for å tro på dette og føler sterkt på at jeg har overdrevet, selv om sinnet og trangen for å kritisere meg er sann - noe han også har bekreftet når vi har snakket sammen om temaet. Jeg kommer uten tvil til å fortsette å tenke nøye igjennom situasjonen og se om motivasjonen hans blir bedre etterhvert. Jeg føler meg nødt til å forlate han for egen psykisk helse dersom han ikke tar et tak i situasjonen.

Dette at du tror at du har overdrevet, får meg til å skjønne enda sterkere at hans atferd virkelig er i ferd med å bryte deg ned, og at psykisk vold er en helt korrekt beskrivelse. Likeså at du setter hans behov foran dine, når du skriver at det er på grunn av hans psykiske helse du vil forlate ham. Han er en voksen person som må ta ansvar for seg selv og sine handlinger, han er ikke barnet ditt. Du utsletter deg selv slik det ser ut nå. Det er ikke bra for noen av dere.

At han vil at dine/deres venner ikke skal vite noe, er med og beskriver situasjonen som at han driver med noe som ikke tåler dagslys.

Jeg tror at rådet om å søke hjelp og støtte hos fastlegen er en god begynnelse, fotell alt der. Og din mor kan også muligens være en støttespiller.

Det finnes vel også krisesenter fortsatt, hvis det skulle bli nødvendig for deg å bruke det. Du kan jo orientere deg om hvor du finner telefonnummeret til det i nærheten av deg, jeg gjerne ta en telefon og snakke med dem, det er jo helt uforpliktende.

Og vi på dette forumet her her også, og de i brukertjenesten her. Hvis du vil kan du gjerne sende meg en venneforespørsel.

Kan han være psykopat? Ikke vet jeg men det at han oppfører seg annerledes blant andre enn hos deg er et stort varseltegn . I tillegg til at han ikke vil ha hjelp. Mulig jeg tar hensides feil

Jeg tror det er noe dere burde ta tak i ganske raskt. Det kan være et uttrykk for frustrasjon og håpløshet, og uten lykkefølelse er min erfaring at lignende episoder kan oppstå. Hvis dere ikke gjør noe med det så blir det ikke bedre. Han vil sannsynligvis ikke bli bedre av seg selv, og du vil bare trekkes ned.

Hvis han oppfører seg fint og viser at han har et ulikt syn når han ikke er sint så tenker jeg at det sannsynligvis er et håp her, i hvert fall om han ikke alltid har vært så sint. Hvis dette er noe som har oppstått gradvis og han vil være sammen med deg, så tenker jeg at han sannsynligvis merker det selv. Jeg ville snakket med han om det, og finne ut hva han egentlig vil, når han er rolig. Er det slike krangler han ønsker? Mener han det når han rakker ned på deg?

Jeg har vært i et "lignende" forhold. Jeg har selv vært den personen i forholdet med (mild) depresjon, og jeg merket at frustrasjonen og slik kunne få utløp i krangler. Det hjalp ikke at min samboer var dårlig til å kommunisere effektivt, dårlig til å hjelpe, sta, eskalerte krangler istedenfor å roe de, o.l. Hun hadde et mer eksplosivt sinne enn meg, men jeg var likevel den som ofte initierte kranglene.

Jeg kunne også være sta, opp til et punkt. Begge parter er nødt til å bidra, og begge må vise forståelse. Det virker på meg som at du allerede gjør det, og det er topp. Slik du skriver så virker du på meg som det beste han kan håpe på, men han må også være inneforstått med at slik dere holder på ikke fungerer.

Slik jeg ser det så er han nødt til å ønske å ta seg sammen og skape et godt forhold. Han må ta sin del av ansvaret. Dere må først og fremst bli mer åpne med hverandre, og flinkere på å håndtere konflikter, og dette gjelder særlig han. Det er viktig å forhindre at krangler eskalerer. Ingen "vinner" krangler - det har ingenting å si hvem som har rett.

Det finnes konflikthåndtering og andre samlivsselvhjelpbøker, men hvis han ikke gidder å lese om slik så burde dere oppsøke parterapeut. Da har dere en nøytral kyndig person som kan lytte og forklare hvordan dere kan løse det. Hvis han ikke er interessert i noe av dette må du kanskje forlate han... Hvis han ikke blir bedre så må du kanskje forlate han... Konfliktene vil ikke få han ut av depresjonen, og han vil bare bli vanskeligere å ha med å gjøre. Hvis han ikke ser det selv, hvis han ikke prøver å skape bedre relasjoner så blir han heller ikke kvitt depresjonen.

Når det er sagt så er det viktig at du også er imøtekommende. Han kommer til å feile, så spørsmålet er hvordan han selv reagerer når han blir sint framover, hva han gjør om du påpeker det, og lignende. Denne linken tar ikke opp akkurat det du spør etter, men her er noe jeg mener er gode råd, råd som ville ha fungert med meg, og det vil forhåpentligvis også kunne bidra til at dere får bedre stunder sammen. Gå foran som et godt eksempel og gi han gode muligheter til å bli bedre, men sett strenge kjærlige grenser og hjelp han finne motivasjon.

http://kristianhall.no/2016/05/15/5-ting-du-kan-gjore-for-en-som-er-deprimert/

Hei til dere, og takk for alle reflekterte tilbakemeldinger jeg har fått - til og med ett halvt år etter jeg skreiv innlegget. Det hadde jeg ikke forventet!

Jeg tenkte jeg skulle gi en liten oppsummering på hvordan det gikk med oss, for de som er interessert. Vi fortsatte i parterapi, men etterhvert mistet han interessen, sluttet å like parterapeuten, og jobbvaktene hans «passet» aldri med de timene vi satt opp sammen - til tross for at de alltid var alltid basert på hans timeplan. Han begynte hos en midtertidig psykolog, men likte ikke henne, så han sluttet gradvis. Sinnet hans ble, av en eller annen grunn, mer kontrollert etter egenarbeid. Men det var for sent. Følesesmessig kjente jeg meg tom, deprimert og lite forelsket i han. Dessuten var jeg ikke trygg på at sinnet faktisk var under kontroll, det kunne bare være en beleilig tilfeldighet eller en god periode.

Og selv om han ikke fikk raseriutbrudd, var han fremdeles vanskelig å ha med å gjøre, kritiserende og rett og slett kjip. Jeg ville ut av forholdet og begynte å drømme om en ny tilværelse. Én kveld hadde vi en diskusjon der jeg ba han om å ikke ta med godteri inn i huset, da jeg prøvde å gå ned i vekt, og midt inn i krangelen legger han seg på tvers over meg og tar kvelertak på meg. Jeg dytter han vekk. Han roper til meg at han ikke elsket meg mer og at han ville bli singel, han ville flytte vekk fra meg så fort han kunne. Dagen etter angret han ikke. Dagen etter det var det glemt. Jeg følte meg forvirret og tom for håp.

Jeg hadde faktisk fortsatt å gå til parterapeuten vi gikk til sammen, men jeg brukte henne som min individuelle psykolog. Hun fortalte at jeg måtte komme meg ut av forholdet. Det var godt at hun sa det, og at hun var tydelig, for da visste jeg at det var sant. Hun hadde sett han og visste hvordan han var, i motsetning til vennene mine, som kun så den polerte versjonen av han. Jeg slo opp med noen uker senere. Dette var i slutten av juni.

Nå, i september, har jeg tildels noe kontakt med han. Jeg savner det gode, det fine - jeg savner å ha noen der. Men jeg vet også jeg må løsrive meg fra han for å bli bedre. Jeg har blitt diagnosert med moderat depresjon, akkurat som han. Jeg er svært bitter og sint over hvordan han behandlet meg.

Jeg har nå forstått at jeg ble fastklemt i en dypt forstyrret relasjon som jeg var altfor umoden til å forstå alvoret på. Nå forstår jeg, nå vet jeg.

Nå må jeg bare fokusere på å bygge meg selv opp igjen, komme meg på beina igjen. Jeg vil ikke være bitter. Jeg vil tilgi og kutte all kontakt med han. Hvis noen har tips til det så tar jeg gjerne i mot de.

Haha, jeg skjønner at jeg spør store spørsmål. Men dere er kom med så gode svar sist :-)

Jeg vil nok en gang takke for alle de gjennomtenkte og nyttige tilbakemeldingene jeg har fått :-)

Og jeg vil også bare legge til én ting; han er ikke en psykopat. Han hadde ikke takket nei til hjelp, men han har heller ikke vært en pådriver for dette. Han har ventet i over ett år i kø for å få en fast psykolog, og kun fått en midlertidig med fem timer gratis. Jeg sier ikke at han har spilt alle kortene sine riktig altså - han kunne vært mye mer på og krevd å få hjelp. Han har heller ikke vært ærlig når det kommer til alvoret på depresjonen sin til fastlegen. Men hvis man er deprimert er det ikke alltid så lett å stå opp for seg selv og ta plass. Han viser et mer polert bilde av seg selv til venner og familie fordi han har mest overfladiske relasjoner og ønsker ikke å belaste de nærmeste, som har nok med egne psykiske problemer.

Komplisert.

Tro meg, jeg har vært en pådriver for at han skulle skaffe hjelp og åpne seg opp for venner og familie - men jeg kan ikke gjøre mer enn å oppfordre og forklare viktigheten.