Hvert år overrasker jeg meg selv med hvor ensom og trist jeg blir. Jeg er en 24 år gammel mann og jeg har ingen venner i familien min. Jeg er enebarn og har til vanlig et veldig distansert forhold til foreldrene mine. Deres forsøk på å opprettholde en fasade overfor resten av familien gjør meg så ufattelig ubekekvem. Jeg kjenner på så mange negative følelser - dårlig samvittighet, skam, sinne, ensomhet, tristhet, tafatthet mm.

Mamma er alkoholiker og pappa er en tufs. Hun har drukket hver eneste dag jeg kan huske, og trives best i eget selskap foran mobilen og PCen, eller under kjøkkenvifta med en sigg. Alt annet virker det som er veldig stressende. Pappa lever i eksil på et småbruk mange timer unna og har brukt opp alle pengene sine på å føre rettssak med sin far. Når julen kommer, er de liksom så blide, interesserte, engasjerte, glade i å lage mat og glade i å prate med/om sønnen sin. Det er så utrolig falskt. Ingen vet at når vi drar hjem på kvelden, så er huset så rotete at det eneste som gir mening er å legge seg under dynen, hvor minnene om forrige års grubling treffer inn. Neste dag er det verken frokost eller lunsj, men krangling og stress frem til gjestene kommer på kvelden.

Hva gjør man så? Selv om deres livsstilsutløste helseproblemer etterhvert gjør det vanskelig å leve et vanlig liv, så er jeg stuck med dem - alene - i mange år til. Det er jo, når man tenker etter, først og fremst tragisk. De har fikset livet dårlig og ser ikke lenger fremover. Det er ikke min feil, men jeg klarer ikke la vær å synes synd på dem. Jeg vil gjerne hjelpe, men mine tanker om det ender stort sett i at jeg synes synd på meg selv, blir sint på dem, og at jeg sitter igjen stressa og nedfor. Vi lever i et hus på vestkanten, de har godt betalte jobber, men de sløser bort alt de tjener og bygger seg opp gjeld. Huset er først og fremst et lager av skrot, som de aldri har gjort noe med. I elendig forfatning, kaldt og utrivelig. Rotet som står i hjørnet av stuen sto der også for fem år siden. Jeg får klump i magen bare av å skrive om det. Fy faen så stusselig. Nei vent, stakkars folk. Huff.

Jeg skulle bare ønske at jeg var en del av en familie som kunne gjøre helt vanlige ting sammen, uten stress og uten krangling. Komme hjem til et hus hvor ikke rommene var fulle av sorg og ufullførte prosjekter, ødelagte ting, skrot, arr fra en gang kranglingen ble fysisk for 15 år siden og en skapdør ble revet ned i sinne av mamma. Satan, han som synes det er godt å synes synd på seg selv vet ikke hvor greie problemer han har.

I tillegg til foreldrene mine så er jeg sint på resten av familien, mine onkler og tanter, min bestemor. Det er lett å skjønne at det har vært vanskelig for meg i oppveksten, men ingen har noensinne spurt. Så fasadeorientert, så elendig. Men de virker så greie, og jeg ender nesten alltid med å føle meg patetisk. Stakkars meg sier jeg, og så kommer jeg på klasebombene i Donbas. Men å si at alt er relativt er et av de dummeste uttrykkene jeg vet om. Det kan brukes begge veier. Huff, kanskje jeg bare burde bli litt mer positiv her... Skulle ønske det fantes en oppskrift.

Det er ikke din jobb å hjelpe foreldrene dine. Fokusér på ditt eget liv, og la dem klare seg selv.

Ja, det er nå også min holdning. Men når man likevel samles så treffer unektelig disse følelsene like hardt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen søsken som sto i samme situasjon, men det nærmeste jeg har er en katt, som jeg tror trives helt greit med familiesituasjonen slik den er.

Jeg er blitt flinkere til å snakke med bekjente, men jeg er likevel helt alene når julen kommer, og det er vondt å se hvor sørgelige noen liv kan bli.