Hun var sterk, hun var modig, hun var det man kan kalle ei løvinne, hun kriget mot ondskapen hun levde i og med. En mann som skulle ta styring, bli kontrollorganet som hvisket hun i øret, en som endret henne til det ugjenkjennelige. Til slutt ble mamma et skall, et menneske ingen kjente igjen. Ingen av oss som var rundt henne og husket hvordan hun var før.
Forandring fryder sier de... I dette tilfelle førte forandringen frem et vesen som bare var, svevde rundt i ring, trippet rundt et menneske som kunne si hopp.. Så hoppet hun. Gå ned på kne også gjorde hun det.

Vi barna så hun ble hånet, vi så hun ble krenket, vi så hun ble lei seg og vi så hun gråte. Vi så hvordan han behandlet hun og skulle vende oss imot hun.
Vi gråt sammen med henne og sa hun burde dra, hun burde reise ifra han. Vi skulle reise med henne, barna dine. Alle 3 av oss. Ingen ville være i denne tilværelsen lenger. Alle ville vekk, til og med hun.
Hun klarte aldri dra, for hun kom alltid tilbake. Vi hadde alltid håpet med oss om at hun endelig klarte å reise for godt. Det var for godt til å være sant.
Det var så vondt å se på hvordan mamma ble behandlet, han dro oss barna inn i dette, han behandlet også oss dårlig, men hun hadde det aller verst.

Mamma var min beste venn, min klippe i hverdagen, det var hun jeg lente meg på når ting var tøft, det var hun jeg ville fortelle ting til med en gang når det skjedde noe bra. Jeg er så ufattelig glad i henne. Jeg lurer på om hun var like glad i meg?

Hun gikk ifra å krige til å legge seg ned, helt ned gi seg helt over, forsvare han som hadde vært så ond med henne i alle år. Sa hun syntes synd på han at han ikke kunne sitte alene og vi måtte tenke på han. Hun snakket lite med de som ikke likte han, eller brøt kontakten.
Hun så ikke hvor dratt inn i hans verden hun var, hvem var hun nå?

Det var det ingen skjønte, jeg prøvde å rekke ut hånden til henne, hun veivde meg vekk. Ja sa jeg kunne skaffe henne hjelp, jeg sa jeg kunne gå i krigen sammen med henne for å få hun ut. Hun sa hun valgte han.
Hun sa jeg var slem, ond og ikke var glad i henne. Hun sa jeg ville henne bare vondt og ønsket at hun skulle sitte alene.
Hun kalte meg ting jeg aldri kunne trodd jeg ville høre fra henne.
Hun vendte seg imot meg når jeg valgte å be om hjelp for familien min, hun satte den lille familien vår imot meg. Til og med mine egne søsken, som idag ikke vil snakke med meg.
Jeg satte meg foran mamma tok henne i hånden og sa at alt jeg gjorde var fordi jeg elsker henne og søskene mine at alle fortjener å ha det bra. Livet er for kort til å leve i et liv der hun ikke er lykkelig og med en som ikke er snill med henne.

Hun valgte å distansere seg, hun tok avstad fra meg, Hun la all skylden på at livet hennes var sånn over på meg, hun sa jeg hadde ødelagt livet hennes fordi nå visste alle hva som skjedde innenfor husets fire vegger.
Hun sluttet å bry seg, å ringe eller å være hos henne var som å snakke til en vegg. Ingen interesse, og snakker varmt om sine andre barn, sa at de betydde alt for henne. Det var vondt, veldig vondt. Hun aner ikke hvor mye smerte vi barna har vært igjennom opp igjennom selvom vi har skreket det høyt og grått mange tårer.

Jeg er veldig sliten av å gråte og bruke livet mitt på å være trist, jeg ønsket å hjelpe, jeg ønsket å få slutt på alt helvete og at vi kunne fra litt fred i livet. Jeg ønsket at vi slapp å bekymre oss hele tiden for hva som skjedde der hjemme.

Det kjennes så ufattelig urettferdig at et menneske skal få lov til å ødelegge et av de menneskene som betyr mest for deg i verden og bryte dette menneske ned bit etter bit.
Det er så vondt å vite at hun tenker slik om meg når alt jeg ønsket for henne var at hun skulle ha det bra og være lykkelig

Dette ødela meg nesten, helt til jeg forsto jeg kan ikke redde henne lenger. Jeg kan ikke hjelpe henne når hun ikke vil selv. Jeg har et hull i hjerte, men jeg velger bort en kjærlighet jeg muligens aldri får oppleve av hun. Jeg måtte velge å distansere meg og ha minimal kontakt med henne. Jeg dro alltid ifra henne med en tomhet og en sorg inni meg.

Idag lever jeg livet uten en familie å lene meg på, men jeg har mange venner og en samboer som virkelig har støttet meg. Jeg er veldig stolt av meg selv for at jeg sa ifra og sto for det jeg mente var galt.

For et liv i en sånn tilværelse hun lever i er faktisk verre i mine øyne enn å leve i ensomhet.

Tusen takk for at du delte dette. Det høres ut som om du vet hvor du står i denne tøffe prosessen. Jeg beundrer styrken din ❤

Det var bra du sa ifra, da har du gjort det du kunne. Dette må ha vært veldig vanskelig for deg og dine søsken også. Fint at du er så sterk og reflektert, klarer deg bra, har fått deg en bra samboer og gode venner.