Dette ble så langt at jeg forventer ikke at noen leser alt, og ihvertfall ikke noe svar. Men jeg kjente at det var utrolig fint å få satt ord på det!
Jeg har bipolar og adhd. Greia med min bipolar lidelse er at den ikke er preget av markante opp- og nedturer.. Jeg skjønner meg ikke på den. Så lenge jeg har det bra rundt meg så er jeg så og si symptomfri. Jeg går på lamictal, og det som skjer når jeg ikke tar den er at jeg blir nedstemt, sliter med å føle på ting, blir apatisk, og veldig, veldig lei meg.

Jeg er en samvittighetsfull person. Jeg er full av empati, og jeg elsker samboeren min. Samboeren min sliter også psykisl. Hun har slitt med dårlig selvfølelse siden vi ble sammen, og har hatt store behov for å bli sett, føle seg verdifull, elsket osv. Naturlig nok. Hun har store behov for nærhet, å finne på ting, være sammen med meg. Hele tiden.
Hun har ingen andre her, verken venner eller familie og sliter med å skaffe seg et nettverk. Hun trenger hjelp fra meg. Jeg sliter veldig med å hjelpe henne, og det å vite at jeg er den eneste hun har å støtte seg til gjør det ekstra tungt. Jeg må yte ekstra for at hun skal ha det bra.

Jeg er veldig dårlig på å finne på ting, til å ta initiativ, overraske henne. Hun kjøper og lager ting til meg hele tiden. Jeg setter stor pris på det, men jeg evner ikke å gjøre det sanne tilbake! Jeg tenker: åå, det var så hyggelig! Jeg skal også glede henne. For jeh ønsker det, av hele mitt hjerte. Å glede henne. La henne føle på at hun betyr noe. Men så snart jeg har tenkt tanken, så forsvinner det. Jeg glemmer helt av det. Tar alt forgitt. Blir opptatt av egne ting. Hun blir såret, sier jeg er egoistisk, at jeg må skjerpe meg, ta meg sammen. Hun føler ikke at hun betyr noe. Hun føler seg verdiløs - på grunn av meg. Hun føler seg helt jævlig, på grunn sv meg. Hun sier at jeg ødelegger henne, at hun ikke har noe å leve for, hun gir og gir. Nå ligger det selvfølgelig mer bak. Vi har heftige krangler hele tiden, som alltid dreier seg om måten jeg er på og hvor ødelagt hun er pga meg. Hvor jævlig jeg er. Egoistisk. Manipulativ. Stakkarslig og tar rollen som offer - siden jeg ofte bryter sammen når det er hun som har det jævlig, at jeg hopper i forsvar, prøver å forklare meg hvis jeg har sagt noe, tenker kun på meg selv. Jeg skjønner det. At hun blir sliten av meg, for jeg forsvarer meg selv veldig ofte. Men grunnen til det er ikke for at jeg skal fraskrive meg ansvar. Jeg vrt godt hva jeg gjør, men jeg har prøvd å sagt i nesten fem år at hun MÅ overse det, jeg kan ikke noe for det! Og hvis jeg sier noe dumt, tro på meg når jeg sier at jeg ikke mente det sånn! Men når jeg først har sagt en ting er det ikke noe å gjøre med det. Da tar hun utgangspunkt i det "fy faen, så jævlig egoistisk du er, seriøst, gjør du dette med vilje? Det er STYGT, man gjør ikke sånn mot de rundt seg" og "jeg tviler på at du holder på sånn på jobb, eller ungene dine. Hva er det jeg gjør mot deg som gjør at jeg fortjener dette?" Osv. Jeg blir naturligvis kjempefrustrert, for hun tar ofte utgangspunkt i misforståelser og ting jeg gjør og sier - som hvem som helst ville ha forstått ikke betydde noe. Hun blåser alt jeg gjør opp. "Slutt å snakk sånn, håper ikne du snakker sånn til andre" (når jeg blir frustrert og endrer toneleie, men ikke mer enn mange andre!! Bruker strengstemme, sinnastemme, sutrestemme) "Det er så jævlig respektløst av deg å himle med øynene, du får meg til å føle meg verdiløs", "det at du avbryter meg i diskusjoner viser jo bare hvor respektløs og egoistisk du er. Alt skal handle om deg, det er ikke nøye med mine følelser. Det er jo DU som er viktig her. Du dreper meg."
Jeg blir så sliten, for jeg gjør ALT jeg kan! Men det er ikke godt nok. Hun kaller meg så mye stygt når kranglinga står på. Egoistisk. Drittsekk. Troll. Manipulativ. Syk i hodet. Sier at hun håper jeg ser hva jeg gjør, men samtidig ikke - for da er jeg virkelig et ondt menneske når jeg ikke gjør noe med det. Det svir. Jeg sier jeg skal skjerpe meg. At jeg skal bli flinkere. At jeg ser hva jeg gjør med henne. At jeg skjønner at hun ikke klarer å ha det sånn. Jeg ber om unndkyldning hver dag. Men som hun sier "handling foran ord. Vis at du mener det! Vis at du har respekt for meg, at du bryr deg om meg. Slutt å avbryr. Slutt å innta offerrolle. Slutt å forsvare deg selv". Men hvor lett er det når hun kommer med så vonde beskyldninger? Det aller verste for meg, og det som gjør at jeg sjelden klarer å holde meg saklig i diskusjoner er de få gangene jeg prøver å ta opp oppførselen hennes. At det ikke er greit det hun gjør. HVER GANG så ender det opp med at det er jeg som er problenet, og hun klarer alltid til å vri det over til meg og ting jeg har gjort. Jeg tar svært sjelden opp ting. Og hun gjør forferdelig mye som sårer og bryter meg ned. Hun reagerer på alt jeg gjør i perioder. Jeg må gå på tå hev for å ikke trokke feil. Sier jeg i mot henne er helvete løst. Jeg kan aldri ta opp noe uten å være 110% sikker på at jeg klarer å vinne. Og det er ikke ofte. Jeg hae nådd inn noen få ganger. Jeg forklarer hvordan jeg har det, hvorfor jeg sier sånn, gjør sånn. Forklarer så godt jeg kan. Da har hun begynt og gråte, lagt seg flat, sier hun kjenner seg igjen, at hun er slem mot meg. Ber on unnskyldning, lover å skjerpe seg. Hun blir helt ydmyk. Men så blkr det glemt. Neste kranger går som før. Beskyldninger. Alt. Jeg spør om hun ikke husker det jeg sa. Hun aner ikke hva jeg prater om. "Fortell det på nytt, da". Hun VET at jeg sliter med å fortelle henne ting. Hvertfall under de diskusjonene. Det er vanskelig å få sagt ting på riktig måte, og da finner hun noe hun kan ta meg på. "Øøh, javel? Så du mener det nå. Du sa noe annet i sta. Du forvirrer neg. Kødder med hodet mitt. Du holder på med et jævla spill".

Jeg kan være et forferdelig vesen å ha med å gjøre- men det er når jeg føler meg uretferdig behandlet - og at jeg faktisk ikke får fram hva jeg egentlig mente at jeg freaker ut og begynner å gråte, kjefte, hopper i forsvar og angriper henne (verbalt). Men vi krangler ofte på bakgrunn av noe gjør eller sier som blir feil. Det tar livet av meg. Jeg er så sliten, jeg prøver så innmari hardt, jeg har behov for space, men trekker jeg meg litt tilbake under diskusjoner så klikker hun og sier "se der ja, røm fra problemene, du. Deg i et nøtteskall". Nei, for vi skal snakke ihjel problemene. Hver jevla gang. Gir jeg uttrykk for at jeg ikke klarer det så er vi tilbake til den egoisten jeg er og at jeg ikke tar hensyn til henne når det er JEG som ødelegger alt. NEI, jeg føler virkelkg ikke at det er bare meg!!prøver jeg å minne henne på mine to diagnoser og at de gjør det vanskelig for meg så blir hun kald og sier "se der ja, der kom den. Skulle ønske jeg også hadde diagnoser å skylde på. Men jeg får diagnoser jeg også slik som du behandler meg".

Det høres sikkert helt sykt ut, men egentlig er hun en fantastisk god kjæreste. Men hun sliter som sagt, og blir mer og mer deprimert på grunn av meg. Likevel gjør hun alt for meg. Hun viser stort sett forståelse rundt diagnosene. Det er bare når vi krangler at monsteret i henne (og meg) dukker opp. De kranglene kommer alt for ofte nå.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette. Det er så tungt, hver dag føler jeg at nå har jeg ikke mer. Brytes jeg ned en gang til så overlever jeg ikke. Men jeg gjør jo det. Hver forbanna gang. Og for hver gang, så vokser det noe i meg. Og bobla jeg lever i blir enda sterkere og enda vanskeligere å komme ut av. Det gjør henne frustrert, for når jeg er der inne får hun ingenting av meg. Jeg trenger space. Sånn på ekte. For jeg er i ferd med å kveles.

Jeg elsker henne og ønsker henne alt godt! Jeg vil vise henne hvor mye hun egentlig betyr! Men for hver gang jeg føler jeg brytes ned blir det vanskeligere og vanskeligere for meg å komme meg opp, ut av bobla for å ta vare på henne. Hun sliter ekstremt mye for tida, og hun trenger meg nå. Hun vil ikke til psykolog. Sist ble hun fortalt at de ikke kunne gjøre noe, det måtte vi ta tak i. Jada, vi må sikkert i parterapi. Men jeg vet ikke om en terapeut vil forstå.

Kaos, kaos, kaos. Akkurat som oppi hodet mitt..

Jeg ønsker å kunne være premenstruell, jentesur og ha dårlige dager uten å måtte føle at jeg driver med psykisk terror..

Jeg hadde heller ikke tålt å bli snakka til på den måten du beskriver at hun gjør. Jeg hadde blitt et panser av forsvar som har mindre overskudd til å dyrke de positive sidene ved forholdet. Og hvis du snakker i samme duren til henne når du føler deg urettferdig behandlet, så ser jeg for meg at dere har en negativ spiral gående.

Nei, en psykolog kan ikke "gjøre noe", det er en selv som må gjøre ting, men med støtte og hjelp fra terapeuten. Skal noen slags terapi hjelpe, er det ens egen vilje til endring som er den egentlige motoren.

Det kan høres ut som om dere begge kunne trenge å ta et skritt tilbake for å ta tak i personlige utfordringer hver for dere
Når man er i et forhold med så intense utfordringer kan man iblant være mer til skade enn støtte for en selv og den andre. Man vil hverandre så godt, men så blir alt bare så forjævlig vanskelig. Kommunikasjonen bryter sammen og man klarer ikke å få frem hva det er man egentlig forsøker å si, det drukner i alle følelsene og utfordringene. Det gjør vondt og man vil ikke at den andre skal ha det vondt - men noen ganger kan man ikke hjelpe andre om man ikke får det bedre med seg selv.

Snille dere to!Hva gjør dere ut av det forholdet annet en å tråkke hverandre på tærne hele tiden og grave opp negativ stemning...?Sorry jeg er litt krass her..men det er Kansje det som skal til...en kaldt dusj for begge skal stoppe.Dere trenger tid fra hverandre å reparere seg selv og finne sin egen positiv sinnstemning,å trives i egen sjelskap først ,å ha en bedre forståelse av seg selv først og hva som er deres sterke,sårbare punkter og hvordan snu egen sinnstemning til en stemning som du selv kan være rundt deg selv på en positiv måte ..så etter kan du omfange den andre på en lettere måte?To negative energier samlet gir ikke noe positiv energi!!!Tenk på det!!!Og Kansje etter egen reparasjon og selv bevissthet av seg selv og hvordan mine handlinger virker på andre..hjelper dere å forstå at man skal ta hensyn,ha kontroll på egne negative følelser i den grad at den ikke er skadelige for den andre!Funker ikke dette..er forholdet mellom dere ikke til å fungere i lengden!!!Tenk og fin strategier til selv ransakelse og forbedring av egen atferd først..og tenk hva føler dere i bunnen fir hverandre?Kjærlighet omtåket av negativ sinnstemninger eller vare redsel å ikke vare alene?Tenk og husk hvorfor ble dere glade i hverandre?Durk frem de gode egenskapene i hverandre etter dere har jobbet med seg selv hver for seg!klem
Og god jul begge!