Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg forstår ikke hvorfor han klikket

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg forstår ikke hvorfor han klikket

april 6 2015 - 00:20
jeg er rundt 30, men av og til kan mine foreldre få meg til å føle meg som om jeg er 10.
Jeg ser familien min veldig lite, og i påsken hadde vi leid en leilighet sammen.
Dette skjedde i går


Påskeaften, morgen.

Jeg sto opp tidlig. Klokka var ca 09, men jeg var litt stressa, da det var altfor rolig, med tanke på at vi kvelden før snakket om å stå opp tidlig for å rekke en ferge som gikk 10.50. (Vi var 5 voksne og 4 barn)

Jeg går på badet, ordner meg, og ut i stua for å se til ungene som ser på film. Sier god morgen til pappa.
-God morgen, svarer han.
- Skal ikke alle de andre stå opp snart, undrer jeg.
- Jeg vet ikke, spurte du dem om det kvelden før?
I etterkant har jeg tenkt at svaret hans kunne være på grensa til spydig, men jeg reagerte ikke på det da. Jeg sa bare enkelt:
-men vi skal rekke en ferge som går ti på elleve, skal vi ikke?

Og det var alt det tok.
-Du snakker ikke til meg med den tonen! Freser han
Jeg blir satt ut, og prøver å si rolig: Jeg skjønner ikke hvilken tone du snakker om.
-Den tonen der!
Igjen skjønner jeg ikke hva han mener, men jeg blir sint over insinuasjonen, og sier tilbake (fortsatt rolig, men bestemt)
-Jeg har ingen tone i stemmen min. Jeg sier ganske enkelt at fergen går om ikke så lenge, og at folk burde kanskje stå opp snart. Så da dirigerer jeg den samme setningen tilbake til deg. Ikke bruk den tonen på meg!

Han spretter opp, og løper mot meg, med pekefingeren først. Kjefter på meg som om jeg var et barn. Tålte ikke sin egen medisin. Husker ikke hva han spyttet ut, annet enn –du behandler meg som dritt, slik du har gjort i mange år. –
Så setter han seg igjen.

Jeg er sint. Bruker mye energi på ikke å smelle i skapdører, mens jeg finner frem mat. Skjønner at jeg må komme meg ut, før jeg kaster opp, eller mister kontrollen over meg selv. Vil ikke begynne å skrike foran barna. Føler også at dette dreier seg om noe helt annet. Når jeg har funnet frem en brødskive, og fått på meg skoene, sier jeg til han:
-Hvis du har et problem med oppførselen min denne uka, så sier du det til meg. Men ikke finn på scenarier i hodet ditt og prøv å legg en skyld over på meg som ikke er der. Nå går jeg ut. Ha det.
Før jeg kommer meg av gårde sier han tilbake
- Så du vil ikke snakke om dette her som to voksne, du skal bare rømme vekk slik du alltid gjør. Ja vel.

De siste ordene hans gjorde meg bare mer forbannet. For det første prøvde jeg allerede rolig å si at jeg ikke hadde en tone i stemmen min. Han ble allikevel sint. Dette beviste at det ikke hjalp å snakke til han, eller resonnere. Han hadde bestemt at han hadde rett, og å stå slik foran barn syns jeg ikke de fortjener, derfor følte jeg det var rett å gå. Samtidig måtte jeg komme meg vekk fra situasjonen for min egen del. Det var ikke bra for psyken min å oppholde meg rundt han.

Jeg burde ha sendt en mld til søs eller mamma om at jeg kom tilbake før vi skulle gå. Men å få vite at de var sinte på meg for min oppførsel, fikk meg til å tenke på hvordan voldtektsofre får skylda for å gå i korte skjørt.

Pappa slapp unna med alt.
Til forsiden