Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Introvert personlighet og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Dårlig kombo?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Introvert personlighet og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Dårlig kombo?

nov 11 2020 - 02:35
Heei, følte for å skrive her inne for å se om andre kjenner deg igjen, så jeg kanskje kan føle meg litt mer normal og ja til deg som så overskriften.. Introvert personlighet og unnvikende personlighetsforstyrrelse, er det skikkelig dårlig kombo?

Sånn ja egentlig, med tanke på at introverte personer ikke passer «like godt» inn i dagens A4 liv. Alt fra sosiale settinger, som også inkluderer skole, jobb.. Altså hvor mange skriver på cv’en når man søker jobb at man er introvert. Jeg har automatisk skrevet utadvendt fordi ja, i jobbsammenheng så har jeg blitt tvunget til å være utadvendt pga bra service, og har klart meg overraskende bra i de yrkene. MED KUNDER, med engang jeg skal spise lunsj, være med på jobbfester eller det bare er litt ekstra stille på bakrommet.. Det er det værste som fins. Både det at jeg ikke er særlig glad i small talks, syns det er unødvendig og falsk mange ganger (og ja hater å snakke om meg selv). Men man er liksom pålagt å snakke for å drepe stillheten med falsk interesse for andres liv. Jeg føler meg ekstrem rar der...

Jeg har i tillegg fått en liten score på unnvikende/ engstelig personlighetsforstyrrelse, på grunn av en vanskelig og usikker barndom, der jeg ikke har hatt noen trygge omsorgspersoner rundt meg, opplevd mye svik og mistet mennesker som jeg først har hatt nærere forhold til fra barn. Så ja, er jo ikke så rart man blir sånn, når man er vandt til at personer man har i livet mister man uansett. Ikke bare død men rus og vanskelige relasjoner..

Og ja det jeg skrev med falsk interesse for andres liv, det hørtes fælt ut. Jeg bryr meg selvfølgelig om mine nærmeste, når det først er noe. Men jeg har liksom ingen interesse av å bli kjent med nye folk. Nå skal det sies at jeg er i vanskelig situasjon akkurat nå med ekstra utredning I tillegg til alt det psykiske, for klarer meg somsagt ikke så bra i det A4 livet jeg.

Jeg har det bra, «alene». Nå er jeg veldig heldig å har en fantastisk kjæreste og vi har vært sammen noen år, og han er heller ikke den mest sosiale av seg. Og det gjør meg på en måte godt. For jeg føler meg ekstrem rar når jeg ikke trenger sosialt påfyll hele tiden. Jeg er hjemme 24/7 på grunn av sykdom utenom det psykiske, eller det i tillegg selvfølgelig. Og blir mest sannsynlig ufør pga varig skade. Men jeg lurer så fælt hva som er galt med meg når jeg liksom ikke «vil» være med på ting, være sosial og har det behovet for å være med folk og få nye inntrykk hver dag.. Er ikke deprimert nå og har kun angst i veldig spesifikke situasjoner... Føler jeg lever i min egen boble med kjæresten, og forhåpentligvis kan vi ha barn om noen år om jeg ikke er for spesiell for en mor og ødelegger ungen med min asosialhet. Jeg er veldig dårlig på å holde oppe den lille kontakten med de rundt meg, bare en telefon til en venn eller familie, eller bare spør hva som skjer i de sitt liv, for liker jo ikke prate om meg selv.

Men er gjerne med på familiemiddagen og liker de små intime kveldene av og til med gode venner, men jeg har ikke det behovet for å hele tiden oppdatere meg på andre folk eller få deres respons. Nå har jeg litt av den unnvikende personlighetsforstyrrelsen og det vet jeg, og ja jeg er introvert. Men er det her jeg holder på med veldig usunt? Jeg trives ekstremt godt i mitt eget og kun kjærestens selskap, og ja innimellom titte innom de nærmeste og har det fint når jeg først er med de. Men så kan det gjerne faktisk gå uker mellom hver gang jeg ser noen eller trenger det sosiale der..

Er det noen der ute som kan kjenne seg noe igjen av det jeg skriver? Plis hvis du ikke orker lese hele, det skjønner jeg. Men bare føler meg ekstremt spesiell og lurer på om er det noe jeg bør jobbe med.. Personlighetsforstyrrelsen kanskje, men samtidig jeg vet jeg er veldig introvert, elsket mest å leke alene helt fra jeg var liten.

Nå prøvde jeg gjør historien her kort, for er mye ved det. Men poenget igjen, burde man prøve å endre personlighet når man egentlig har det greit for å passe inn med andre mennesker i andres øyne? Føler jeg bør jobbe med unnvikende personlighetsforstyrrelse for den kanskje fortsterker introvertheten min enda mer.. Hadde vært gøy å diskutere det temaet her. Anyone? Hilsen J25
Avatar

nei da

nov 11 2020 - 03:42
asså
fuck the world
være den du er
gabriel scott sa bla:
makten over andre er intet
makten over seg selv er alt!
skjønner? er du med?
så lenge du ikke er direkte ond
så leve ditt liv som du føler for
vi mennesker er dessverre litt flokk dyr
derfor bryr vi oss så mye om andres mening osv
Avatar

Ja, jeg kjenner meg igjen!

nov 12 2020 - 12:24
Jeg er også introvert, har add og har aldri følt at jeg passer inn i samfunnet. Det har fått store konsekvenser for meg på grunn av personligheten min. Nå føles det lott overveldende for jeg ser ingen utvei akkurat nå!
Så utrolig lei av at alt er vanskelig!

Hvis du har fet fint, hvorfor endre seg? Du har kjærest og det nettverket du trenger? Skap det livet du ønsker. Ikke plag deg selv med det sånn som jeg holder på.

Hvordan klsrte du å få deg kjærest ?
Avatar

Re: Introvert personlighet og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Dårlig kombo?

nov 12 2020 - 13:26
Du kan kanskje ha nytte av å lese om begrepet _indrestyrt_, og se om det passer på deg. Bl.a. har forfatteren Christian Beck skrevet mye om det.
Avatar

Godt å høre jeg ikke er heeelt rar

nov 12 2020 - 21:07
Godt å høre jeg ikke er alene, og at det ikke er helt kokko å være slik. Som dere sier det viktigste er jo å være fornøyd med seg selv og sitt eget liv. Men det er vanskelig når alle andre hele tiden skal prøve å minne enn på at det er noe galt med måten man velger å leve på, er det som er trist.

Det med at jeg fant meg kjæreste var bare en som tusla rett inn i livet mitt og godtok alle «feil» med meg og viste meg virkelig at det fins noen der for alle. Og det tror jeg det gjør. Han er den eneste som ser meg og skjønner at jeg er som jeg er, og jeg er glad for jeg har funnet en som er ganske lik på nivå i forhold til å sosialiseres. Han gjør det gjennom andre måter, på jobb, gaming osv. Også prioriterer jeg imens andre ting som egentid og ting jeg føler gjør godt for meg selv. Så ja, er virkelig glad for at jeg kan være så «taper» som jeg er, uten at han har en mening som alle andre om at det er feil...

Hvis jeg ikke hadde hatt kjæresten hadde jeg mest sannsynlig funnet en annen person hvor jeg kunne hatt samme type emosjonelt forhold, kjæresten eller ei, men tror alle trenger å ha en trygg person i det minste som man kan lene seg på og at man kan være der i retur for andre. Føler det er det som er viktigst for meg, trenger ikke ha flere forhold hvor jeg sladrer om mitt forhold og mine problemer om her og der. Det blir for mye.. Jeg har jo igjen problemer med nære relasjoner, så kanskje derfor jeg liker å holde meg til en av ganga. Som regel når jeg har vært singel og har jeg aldri trivdes. Har alltid være veldig glad i å være i et fast forhold, og hvis ikke vil jeg alltid være på søken etter det gode og trygge. Så ja uansett hva som er «galt» med en, fins det en for alle der ute. Det viktigste er at det gir en ting som er bra og bygger hverandre opp...
Avatar

Re: Introvert personlighet og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Dårlig kombo?

nov 12 2020 - 21:21
Det er ikke noen "alle andre", det er alltid enkeltindivider. Så jeg lurer på: HVEM er disse individene, og hva er grunnen til at du tillater du dem å være i livet ditt?
Avatar

Mhmm

nov 12 2020 - 21:55
Ja har kanskje en del jeg ikke har så godt av å ha i livet mitt alltid. Som en god del av min familie, mine besteforeldre og endel venner forstår seg liksom ikke helt på situasjonen min. Og jeg forstår dem, for som jeg sier. Ja man kan og bør kanskje prøve å endre seg når man har personlighetsforstyrrelse, i og med at jeg syns det er vanskelig med for mange baller i lufta med nære relasjoner. Men det er når jeg er introvert som person som gjør at jeg ikke ser hva som er vits med å endre meg. Det er jo personligheten min. Ja man kan kanskje lære seg å bli mer sosial eller like seg bedre med andre mennesker, men når man selv er oppi en vanskelig periode og ikke har all verdens energi til overs. Så vil man bruke kreftene der man faktisk får noe igjen. Så når jeg sier «alle andre» er det selvfølgelig fordi det er meg og min hjerne som føler det sånn, og det er det som er problemet mitt. Det er derfor jeg spør om råd her inne, for å høre med andre som kanskje kjenner seg igjen og at det er helt greit å være «utenfor», værtfall når man ikke tar skade av det selv.

Men nå tror jeg som jeg sier at hele min situasjon påvirker veldig med tanke på ekstremt lite energi til overs, så MÅ jeg leve i bobla mi, og ha det godt med meg selv og det jeg klarer. Jeg klarer ikke alltid følge opp for hva som skjer i andres liv, med mindre det er snakk om noen nære som sliter veldig da prøver jeg jo så godt det lar seg gjør å hjelpe andre. Men det er det med å hjelpe enn selv før enn hjelper andre... Det er noe sant i det. Poenget mitt er at hvis man hele tiden går å tenker på at det er noe «galt» med en, så tror man til slutt på det og da er det ikke rart man blir deppa og værtfall føler seg utenfor...

Haha som jeg skriver.. men ja jeg ville bare få frem for alle andre som og føler seg utenfor, ensom eller ikke klarer strekke til at ja, det viktigste er åssen perspektiv man har på ting og hva man føler i seg selv. Noen ganger som nå måtte jeg skrive det svart på hvitt fra meg selv for å minne meg på det...
Til forsiden