Hei:) jeg er kjempe glad i mine barn og min nære familie ellers:) når det kommer til andre mennesker er jeg helt lost ???? jeg er nok introvert og liker å være aleine, men samtidig ønsker jeg å bli godtatt eller anerkjent på jobb og som forelder på diverse aktiviteter. Føler det som at folk skygger unna. Jeg prøver å smile og være hyggelig men av en eller annen grunn så får jeg det ikke til.
Det er vondt og resulterer i at jeg trekker mig mere unna folk.
Kunne gjerne hatt en veninne også, men ikke lett..
Familien bor en dagsreise unna så ser ikke dem så ofte, har et hjemmeboende barn som jeg har gjort masse ting sammen med, men nå er han 16 år og har naturligvis andre ting å gjøre :)
Forhold til menn er en historie for seg selv, får ikke det til heller .. ender i brudd
Andre som står i samme situasjon ?

Har du snakket om fastlegen din om hvordan du føler deg eller vært til f.eks utredning hos DPS?
Det kan høres ut som du sliter med en personlightetsforstyrrelse, har selv funnet ut att jeg mest sannsynlig har unnvikende personlighetsforstyrrelse som jeg skal prøve å få behandling for.

Jeg er 46 år og kjempeintrovert. Hadde selektiv mutisme som barn og sliter med angst og depresjon, mest sannsynlig pga innadventheten. Jeg hadde så mange drømmer, å bli psykolog feks. MEN det innebar å måtte snakke med folk. Så mange drømmer, men alle knust pga angst for å snakke og angst for folk. Har aldri greidd å fått kontakt med «folk i bygda», og har ikke greidd å holde på verken venner eller forhold. Har tre barn på 24, 15 og 13. Er fryktelig ensom. Det er trygt å være ensom, men det er grusomt forferdelig også.

Så vidt jeg vet er det å være introvert et personlighetstrekk, og ikke en psykisk lidelse. I den grad det er noen sammenheng mellom de to må det ligge i måten man som introvert samhandler med sine omgivelser - altså et kunnskapsspørsmål og ikke et viljesspørsmål.