Hei. Jeg er en mann på 34 år. Nylig vært igjennom ett samlivsbrudd og har store problemer med å takle livet.
Alt er tungt, vanskelig og trist.
Jeg bor på ett sted jeg ikke trives, men har ikke noe valg da jeg har barna min annenhver uke. Jeg har en god venninne som jeg har en form for forhold med, men dette er vanskelig da min psyke er så dårlig. Jeg er usikker på alt. Tviler på meg selv, og det fører til ubegrunnet sjalusi og bekreftelsesbehov.
Jeg har noen venner gjennom jobben, og noen få i miljøet der jeg bor med barna. Men mitt største problem er at jeg føler meg ødelagt som menneske. Jeg klarer ikke kontrollere følelsene mine, og de varierer mye mellom sint, trist og en form for desperasjon rundt mitt eget liv.
Jeg føler meg som en kjempe egoist, men sliter med å komme ut av disse negative tankene. Jeg er mye sosial, men klarer ikke finne roen. Har ikke sett på tv på flere måneder, men fyller dagene med innhold for å slippe og tenke.. Føler meg fanget i eget liv....

Hei.

Takk for at du delte.

Det som traff hos meg var overskriften din. Kjente meg veldig igjen. Det er en tøff og vanskelig situasjon. Det jeg ikke skjønner er hva du mener med at du er egoistisk?

Selv mistet jeg min samboer brått i sykdom for mange år siden. Fram til for en stund siden, så kalte jeg meg selv kronisk ensom. Likevel gikk den følelsen over. Nå er det svært sjeldent at jeg kjenner på den. Derimot følelsen av å være alene er noe annet for mitt vedkommende hvertfall. Kan være tøft det også, men ensomhet er for meg enda tøffere hvertfall.

At du per nå er ustabil i følelsene dine er ikke noe merkelig. Jeg går ut i fra at du har barn med henne det nylig ble brudd med? Da må du jo i tillegg forholde deg til henne også. Om du håper på å reparere forholdet, men ikke hun så vil jeg tro at det er ekstra belastende for deg?

Min erfaring er at å gå inn i ett nytt forhold like etterpå ikke er spesielt vellykket. Likevel fungerer det selvfølgelig for noen. Med fare for å være for direkte, så virker det som at forholdet er en form for en quickfix? Det er isåfall uheldig for begge parter.

Sorg og savn er kjempetøft. Selv trodde jeg en periode at tilværelsen ikke ville bli bedre. Heldigvis tok jeg feil. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg prøvd å akseptere situasjonen din så fort som mulig. Stå i det, og deretter vil du forhåpentligvis akseptere og deretter gi slipp på ting og etterhvert finner du tilbake til hverdagen.

I tillegg ville jeg hatt en du kunne pratet med. Ikke nødvendigvis profesjonell, men som er til å stole på. Erfaringsmessig er det også greit at den relasjonen ikke er for nær deg til vanlig. Da kan det fort eventuelt bli vanskelig for en eller begge parter.

Ønsker deg uansett masse lykke til.

Du kommer deg gjennom dette. Du må dessverre bare ta den tøffe tiden til hjelp

Beste hilsen:

Startrek

Jeg tror at vi er mange som har det noe ala K beskriver. Jeg er ensom og alene. En eremitt. Data, netflix, nødvendig husarbeid innimellom og litt kabal er det jeg holder på med. Spiralen blir mindre og den går hurtigere nedover. Jeg må finne på noe som får meg litt mere ut av tristheten, men orker ikke folk, så da låser det seg. :-( Vi får fortsette å forsøke.

Så fint det avsnittet ditt som begynner med «Sorg og savn……..» Der fikk jeg håp - håp om at bedre dager kommer.

Dog sliter jeg litt med å forstå hvordan jeg aksepterer situasjonen som den er - og at livet ble som det ble. Rent konkret - rent praktisk - hvordan jobbe mot aksept for derigjennom å få det bedre? Tips tas imot med takk :)