Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

I forhold med deprimert mann

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

I forhold med deprimert mann

okt 12 2020 - 15:26
Hei,
Jeg er samboer med en som de senere årene begynte å få klare trekk mot bipolar lidelse/manisk depresiv. Det som utløste første deprisjon var overarbeid til den grad at han møtte veggen (4 år siden). Etter å ha vært sengeliggende av og på i over 1 år gikk han endelig til legen. Men en lege kan ikke gi diagnose uten at pasienten selv deler hva han føler og hvordan det påvirker hverdagen. De kom frem til at han hadde/var deprimert og fikk antidepresiva som gjorde sitt i en periode.

Når har vi igjen hatt to år med av og på dårlige perioder. Vår datter har blitt såpass gammel at hun begynner å stille spørsmål rundt hva som er galt med pappa. Jeg har etter mye om og men prøvd å forklare at pappa har noe inni seg som gjør at han blir trøtt og ikke klarer å stå opp. Og forsikret henne om at det ikke er på grunn av oss.

Tiltaksmangelen på å få korrekt hjelp er ikke til stedet. Han vil heller ikke innse at han har mer problem enn først antatt. Han har en arbeidsgiver som er veldig forståelsesfull, så han har ikke mistet jobben. Men vet at arbeidsgiver nå har stilt krav til at han får skikkelig hjelp hvis han ønsker å fortsette i jobben han har.

Å være så alene når man har samboer og familie sammen er helt forferdelig. Faktisk veldig vanskelig å sette ord på. Ensom i tosomheten. Om alle de små og store tingene i livet. Vårt forhold har blitt til at jeg tar vare på han i de dårlige tidene og prøver å nyte tiden han ikke er sengeliggende. Men mangel på kjærlige tegn og omsorg har gjort at jeg nå lurer på om jeg står ved et veiskille.

Er det noe der ute som har vært eller er i samme situasjon? Evt noen som har denne lidelsen som kan hjelpe meg til å hjelpe han?

Mvh sliten og ensom
Avatar

Re: I forhold med deprimert mann

okt 12 2020 - 18:08
Hei.

Dette høres ut som en veldig tung situasjon å stå i, særlig ettersom det virker som han ikke ønsker eller orker å gjøre noe med det. Og det jeg nå tenker, er at du må ta vare på deg selv og barnet ditt. Det er veldig vanskelig, eller umulig, å hjelpe noen som ikke vil gjøre noe med det selv.

Er det noen du kan snakke med som kan gi deg hjelp og støtte? Kanskje at du selv snakka med din lege om dette? For dette må tære veldig på deg selv.

Min erfaring med selv å ha vært deprimert, skikkelig langt nede, var å finne motivasjon til å gjøre noe med det.

Noe som hjalp meg veldig, men jeg vet jo ikke om det er det samme for han, er da at fant ut at "led av" kompleks PSTD pga barndommen min. Dette er noe som er lite allment kjent, og noe som plutselig kan komme og slå deg helt ut. For meg har det artet seg slik at jeg slet med å være i en "normal" tilstand (i toleransevinduet mitt), at jeg enten var overaktivert (så hyper og at jeg ble altfor gira og urolig av brae ting og fine hendelser), eller at jeg var underaktivert, dvs. sløv og deprimert og ikke ville gjøre noe som helst. Og at små ting på en måte kunne dra meg bakover i gamle følelser og gamle tider. Da var det ting som fikk meg her og nå igjen, som hjalp. Jeg nevner dette, fordi dette føler jeg er noe som kan forveksles med det å være manisk depressiv eller ha bipolarlidelse. Som sagt, jeg vet ikke hvordan det er for mannen din.

Er det noe spesielt som hjelper han? Du skriver at han har hatt av og på med dårlige perioder. Er det noe spesielt som har skjedd eller han eller du har gjort, når han har gode perioder? Bare sånn om det er noe som kan gjøre mer av. For meg er det slik at jeg fortsatt har dårlige dager, men at jeg har blitt bedre til å holde meg i nåtida og lært meg (ved hjelp av mindfulness og selvmedfølelse) å holde på de gode følelsene, og samtidig blitt flinkere til å forholde meg til de dårlige, eller vite at jeg må passe på at jeg ikke blir overveldet, for da havner jeg fort i det gamle igjen. Jeg holder på å lære meg å regulere meg selv tilbake inn i toleransevinduet når jeg merker at jeg er på vei ut av det. Det er når man er inni det, at man greier å være "vanlig".

Når det gjelder det du skriver om mangel på kjærlige tegn og omsorg, og dette at du føler deg alene i dette og at det er vanskelig for deg, syns jeg er noe du kan si til han, uten å si at det er hans feil, bare for å fortelle hvordan det er for deg. For du har og rettigheter og behov slik som han, at det ikke bare kan være deg som skal ta deg av han. Og du har rett til å velge og du ønsker å forsette å være med han eller ikke. Men jeg syns du skal være åpen og ærlig med han om det, særlig og fordi du da gir han et valg.

Jeg skjønner at dette må være fryktelig vanskelig. Du har jo og både deg selv og barnet du trenger å tenke på, i tillegg til at du tar deg av han i de dårlige tidene. Det er ikke sikkert at du greier alt dette, og da er mitt råd å først ta vare på deg selv og barnet deres.

Mannen din må finne sin egen vei.
Avatar

Hei@Kaja1som!

okt 13 2020 - 01:21
Jeg kjenner nærmest igjen hvert ord du skriver og det sier mye om deg som person, som har stått såpass lenge i dette. Du skriver at du nærmer deg et veiskille, men den prosessen har nok pågått lenge. Som pårørende så ønsker og håper man jo at ting skal bli bra igjen og at det gode samlivet skal blomstre. Det er som kjent viktig å leve mens man kan.

Du vet like godt som meg at veien videre vil bli krevende uansett om du velger å bli eller gå videre med livet ditt. For din del så har du dine ønsker og behov. Du har ikke bedt om å komme i en så krevende situasjon som det her og jeg kan bare forestille meg hvor mye frustrasjon du bærer på.
Sånn som situasjonen er for deg akkurat nå, så tror jeg det kan være en ide å kanskje flytte til mor og far for en periode. Barn får med seg så mye og selv om forklaringen din om pappa var topp - så tenker de som sagt mye og bekymrer seg på sin måte. Jeg vil si at en depresjon i heimen, er nesten som alkolisme. Det ligger et konstant lokk i hjemmet og man er usikker på om det blir en god eller dårlig dag. Barne stiller også mange spørsmål rund hvorfor pappa aldri er med på de aktivitetene som er, selskaper osv Barn må skjermes - spesielt på de dårlige dagene.

Nå som det har gått så lang tid og mannen din fremdeles ikke ønsker hjelp, så tror jeg ikke at dette kommer til å ordne seg på en god stund. Jeg kjenner jeg er bekymret for han for jeg vet godt hvordan han har det. Mer om det snart.
Forhåpentligvis så kan det være akkurat det han trenger - det at du sier at du har fått nok og at du ønsker å ta en pause fra forholdet til ting blir bedre. Det er selvfølgelig en tøff beskjed å gi til noen som allerede ligger nede - men ofte kan dette bli starten på at han ønsker å komme tilbake til livet.

Det er forferdelig tøft å være deprimert over så lang tid. De fleste føler seg som et åpent sår og skyldfølelsen er enorm. Uansett hva man tenker så blir man bare dratt lengre og lengre ned. En dag så er selvfølelsen borte og litt etter litt mister man seg selv helt. Det er så og si umulig å ta seg sammen når man er dypt deprimert - man verker og energien er fraværende. Noen bruker dager på ting som før tok sekunder. Det er rart det der. Alt utsettes og man prøver hele tiden å finne unnskyldninger for ikke og gjøre ditt eller datt. Det blir fort mange løgner også, rett og slett for å slippe og forholde seg til ting. Man ønsker jo bare å bli borte.

Noen kan vippe over til selvmord når de også føler at de absolutt nærmeste ikke orker mer - det er tøft å innse. Det er derfor viktig at fagpersoner er i bildet dersom du føler at en pause er den beste løsningen for deg og din datter. Det er som sagt bedre at hun får se pappa på de gode dagene - da vil hn nok tenke at pappa er snart frisk igjen og det blir han nok en dag også skal du se.

Spørsmålet er om forholdet kan blomstre på nytt, ofte er ikke dette tilfelle da det har blitt sagt og gjort mye over tid.

Jeg ønsker deg lykke til med framtiden uansett hva slags kurs du velger:)
Avatar

Re: I forhold med deprimert mann

okt 13 2020 - 09:52
Hei,

Og tusen takk for tilbakemeldinger. Det er godt å få tilbakemeldinger på dette av noen som ikke er i vår umiddelbare krets. Jeg har brukt mye tid på å "lyve" for mannen min i forhold til familie og venner, men har etter hvert måtte fortelle at han ikke er i form. Noe han til slutt innså at jeg måtte for å kunne fortsette å ha forhold med våre nærmeste.

Han har det vi kaller en ond sirkel. Han går fra sengeliggende, til å koste den dårlige perioden under teppet, har mye energi og jobber på (da bruker han 95% av sin tid på arbeid), for så å begynne å dale igjen. Til slutt kræsjer han å blir sengeliggende igjen.

Jeg som samboer har prøvd utallige måter å forholde meg til alle stadiene på. Men uansett hvordan jeg ter meg så går sirkelen sin gang. Noen ganger er sirkelen lengre og noen ganger er en sirkel fra start til slutt i tidsrommet på en mnd.

Det føles ikke bra å gå rundt å ha splittede følelser rundt dette. På den ene siden har jeg lyst på et bedre liv for meg og barnet vårt. Men på den andre siden dras jeg ned av dårlig samvittighet for at jeg ikke har lyst å være den som passer på og er der for han. Hadde han bare i de gode periodene kunne komt til meg å gitt meg en klem å takket eller vise forståelse for hva jeg går igjennom når jeg står i det sammen med han så ville ting vært enklere. Men han koster alt under teppet til neste gang han er nede. Jeg har vært veldig åpen med han om hva jeg føler, og egentlig gitt han mange muligheter til å gi slipp på meg. Han sier han får dårlig samvittighet når han ser at jeg ikke har det bra, men han mener bestemt at han fortsatt vil få dette til å funke. Det og det faktum at jeg elsker så inderlig gjør det utrolig vanskelig å gå.

For ca en uke siden så sa jeg at han måtte få hjelp (igjen). Og at vi ikke kan bli gamle sammen om han ikke gjør det. Så jeg håper at det er dyttet han trenger for å faktisk ta tak i problemene.

Jeg ser selvmord nevnes over her, og det er klart jeg har tenkt den tanken flere ganger. Han har ved en anledning sagt at det hadde vært best for alle om han ikke var til noe mer.. Det stakk sånn i hjertet at jeg holdt rundt han i dagesvis. Serverte mat til han i sengen. Hjalp han å ta en dusj. Sørget for at han hadde meg der når han måtte trenge det. Alt dette samtidig som å slå over i mammamodus når barnet vår var til stede.

Jeg føler meg alene, fortapt, som en dårlig mor, egoistisk og uærlig. Jeg har jo ønske om nærhet og tankene vandrer når nærheten uteblir.

Og har jeg blitt så ødelagt av forholdet jeg er i nå (som også er mitt eneste forhold) at jeg ikke er i stand til å ha et normalt forhold om det skulle gå den veien?

Må bare få takk for omtanken fra dere. Det hjelper en sliten sjel mer enn dere tror.
Avatar

Hei igjen@Kaja1som!

okt 13 2020 - 12:36
Du er et godt menneske Kaja og det er ikke vanskelig å se at alt du gjør er av kjærlighet til familien din. Det er også tydelig at du på mange måter har sluttet å '' leve '' selv. Det må du gjøre noe med før det er for sent - jeg blir litt bekymret for at også du kan komme til å kjøre deg selv mer og mer ned i kjelleren. Plutselig ligger en mann i sengen og en mor på sofaen uten appetitt på livet - det hadde vært krise. Du har sikkert kjent på dette og jeg vil tippe at du gråter ofte når du ikke må holde masken?

Som jeg skrev over, så er det nærmest umulig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp selv. Har han tett kontakt med legen sin, får han noen form for oppfølging eller bare går dagene uten at noe skjer? Det er lett å be han ta seg sammen, men det er kanskje det siste man skal si. Det å sette opp små mål osv tror jeg kan virke mer demotiverende enn positivt. Jeg er sikker på at han kommer seg ut av dette når han selv er klar for det - problemet er at det er så utrolig varierende hvor lang tid man bruker. Noen er oppe å ''nikker'' etter noen mnd, noen år og så har du de som aldri kommer seg helt ut av dette.
Det går i sirkler som du skriver, så det er tydelig at det er et mønster som må brytes. Kanskje man kan være mer proaktiv i forhold til medisinering, redusere arbeidsmengde + annet som suger energi. Kanskje han skulle fått seg en annen type jobb uten for mye krav, press og muligheten for å jobbe ekstremt mye? Er han typen som higer etter fine biler, stort hus, dyre klokker osv ? Mange i den kategorien sliter ekstra når de føller seg som null og jeg er redd ønske om å avslutte livet kan bli forsterket i denne gruppen.

Du skriver at du føler deg veldig ensom i dette forholdet og det er jo ikke så rart. Du har på mange måter ansvaret for to ''barn'' nå og når du selv er satt til side med dine interessert, behov og lyster - da er det tungt. Jeg har en regel som jeg konsekvent lever etter: Jeg omgås kun personer som tilfører meg energi - alle de som tar energi har jeg kuttet ut. Du har et liv, så jeg ønsker ikke at du skal sitte på gjerdet i 4, 8,10, 30 år til -før du begynner å leve igjen. Det er tydelig at du ikke har helt troen på at mannen din vil bli frisk med det første og det virker også som om du har kommet langt i prosessen med å ta ditt eget liv tilbake. Når lo du og mannen din sist - bekymringsfullt og hvor du tenkte at dette er mannen i livet mitt?

Jeg tenker at du har mange spørsmål og følelser du må jobbe deg igjennom. Du kan sikkert skrive ned positive og negative ting i forhold til hvor dere er nå - men jeg tror du finner svaret dypt inni hjerte ditt. Jeg tror også at du på sett og vis allerede har bestemt deg for hva du og din datter bør gjøre.

Ønsker deg en fin dag videre og sender deg igjen noen varme tanker - håper ting blir bra for dere alle snart!

Avatar

Du er god!

okt 13 2020 - 13:58
Jeg forstår inderlig godt den vanskelige situasjonen du er i. For å kunne ta best mulig vare på deg selv og familien, så er det viktig at du tar noen valg og setter grenser. Er veldig enig i det som de andre skriver her. Og hvis det kan hjelpe litt på den dårlige samvittigheten du måtte ha, så tenker jeg at det også er viktig for partneren din at han ikke kan bruke deg som "krykke" for å "pynte på" virkeligheten for seg selv og for omverden.

Så lenge du er der, støtter, glatter over, ordner alt, så er det jo ingen insentiver for ham å ta ansvar for seg selv, slik han bør. Det høres ut som om han også er utrolig heldig å ha en forståelsesfull arbeidsgiver. Tror det er bra at de også stiller krav og er tydelige. På samme måte må du også stille krav for at du ikke skal tappe deg selv fullstendig for overskudd og krefter. Det er ikke å være egoistisk, det er å ha overlevelsesinstinkt på vegne av deg selv, barnet ditt og på sikt også for ham. Skaff deg noen pauser, flytt ut av huset for en periode sånn at du får luft og perspektiv. Om ikke han vil motta kurant hjelp, så tenker jeg at du bør kunne få hjelp og støtte for i den krevende situasjonen som du står i. Selv så har jeg fått god hjelp med samtaler på helsestasjon og bufetat for å "lufte" problemet og få innspill i hvordan takle ymse ting rundt forholdet til min eks hvor jeg har vært bekymret for barna og meg selv.

Ønsker deg uansett all mulig lykke til videre, og håper det ordner seg på en eller annen måte slik at livet føles lettere etter hvert!
Avatar

For noen fantastiske medmennesker!

okt 13 2020 - 14:41
Tenk å få så mange flotte ord fra folk man ikke kjenner, jeg kan nesten ikke tro det!

Men dere har nok rett. Jeg har nok sluttet å leve for meg selv til en viss grad. Har vel ansett meg selv som omsorgsperson ganske lenge. En person som må være der for de to viktigste i livet mitt. I tillegg jobber jeg 100%, er engasjert mamma med barn som deltar i forskjellige fritidsaktiviteter. Jeg og jenta mi er heldigvis veldig flinke til å ha mye kvalitetstid sammen. Mitt fokus er såklart på å få mannen min bra igjen, men hovedfokuset mitt er barnet vårt. At hun har det bra og at vi skaper gode minner sammen vi to. Selv om hun lurer på hvorfor alle andre pappaer er med på alt mulig, men med oss så er det bare vi to.

Og ja, når man skal holde masken gjennom en arbeidsdag, middag, lekser, fritidsaktiviterer, hverdagen i tillegg til å passe på at mannen kommer seg gjennom dagene så blir det en del gråting.. Gjerne i dusjen! Det er så å si den eneste plassen jeg får alenetid til å puste skikkelig. Og jeg som alltid har ansett meg selv som en gladjente, energibunt og humørspreder. Det er ikke så lett når situasjonen er som den er. Og ja, det er som å ha to barn, hvor det ene barnet er i 30 årene.. Jeg savner så inderlig en partner!

Han driver en bedrift sammen med tre andre, så å bytte jobb tror jeg ikke skjer. Han brenner veldig for det de holder på med, og det er jo i og for seg bra. Skulle bare ønske at der var energi igjen til oss etter en endt arbeidsdag. Samtidig vet jeg at det hoper seg opp med arbeid de tidene han er borte fra kontoret.

Jeg prøver å gjøre ting for meg selv når jeg har tid og mulighet til det. Jeg prøver å trene, møte venner eller gjør andre ting for meg selv når jeg har barnevakt. For det er sjeldent jeg føler jeg kan dra bort en ettermiddag/kveld eller helg hvis jeg ikke har noen til å passe dattra vår. Jeg føler meg rett og slett ikke trygg på at hun har det bra hjemme når pappa kan enten være morsom, god og oppmerksom pappa, eller pappa som setter på en film og sovner på sofaen. Jeg har en knippe nære venninner som jeg har kunne betrodd meg til, men det begrenser seg naturligvis da jeg ikke vil de skal misslike min mann for mye..? De mener jo at jeg fortjener så mye bedre. At jeg har prøvd så lenge og at jeg fortsatt er ung nok til å starte på nytt.

Jeg har selv gått til psykolog for å få hjelp til å hjelpe mannen min. Men uansett hvor mye jeg prøver så kommer jeg ingen vei. Så har vel egentlig kommet frem til at han må ta tak i ting selv om det skal bli bedre.

Pr nå så føles det ut som å bo sammen med en venn. Før han ble syk var han min beste venn. Vi snakket om alt og kunne le hensynsløst sammen. Alle rundt oss var enig med oss, vi var en perfect match! Nå er vi to stk som bor sammen i et hus med barnet vårt. Der jeg fungerer som hushjelp, bilmekaniker, gartner, kokk og omsorgsperson.
Til forsiden