Eller jeg vet hva som gjør at ting stopper opp.. det er skam.. men hvorfor føler jeg sånn på denne skammen..? Jeg er ei voksen dame, men ett barn og ett tidligere ekteskap bak meg.. men mange av problemene som førte til ekteskapsbrudd har nå dukket opp i mitt nye forhold... nå synger dette også på siste verset... jeg er livredd for å mislykkes igjen.. trenger gode råd..

Jeg har slitt med sosial angst og depresjon i tenårene.. men klart å riste mye av dette av meg i voksen alder.. trodde jeg..

Jeg får igjen høre at det virker som om jeg ikke ønsker sex, ja faktisk ikke liker det så godt.. jeg har ikke blitt misbrukt som barn eller blitt voldtatt noen gang i oppveksten. Ikke som jeg husker.. (grunnen til at jeg sier «ikke som jeg husker» er fordi jeg har fått høre av flere at «du må jo ha opplevd noe forferdelig som barn/ungdom» )

Jeg husker ingen god grunn til at jeg er som jeg er, så derfor er det vanskelig å finne en løsning.. jeg bagatelliserer lett mine egne problemer, men når jeg ikke selv føler det er noen grunn til at ting er som de er... eller at det er andre som har det verre på ett vis.. men selv om jeg sier det til meg selv, så kjenner jeg på at noe er galt... å nå er jeg så deprimert som jeg sjelden har vært før... jeg ser jo at jeg har nedsatt lyst, Å at dette krasjer når man er i ett forhold med en som behøver store mengder sex av ulike grunner.. derfor vurderer jeg nå om jeg burde ta meg sammen å tillate sex uten følelser med andre for å redde forholdet..

jeg føler meg brukt og null verdt konstant.. det ender opp med at jeg føler meg enda mindre verdt.. å stygg.. jeg klarer ikke leve opp til partners forventninger hverken seksuelt eller i hverdagen ellers med huslige syssler og økonomi.

Når vi skal snakke sammen om disse tingene tar jeg alltid til tårene å sliter veldig med å uttrykke meg.. dette blir også alltid en stor belastning, da all min energi går med til å undertrykke gråt og i værste fall panikkangst dersom jeg blir opprørt nok..
jeg vet ikke hvilken ende jeg skal ta tak i.. jeg trenger styrke...

Det kan kanskje være en ide å oppsøke en psykolog eller sexolog. Evt. prøve samlivsterapi, men jeg vil tro det beste er å først snakke med noen på enmannshånd om hvordan du har det, og ta det derfra.

Det trenger virkelig ikke ha noen sammenheng med overgrep. Jeg har aldri opplevd noe sånt som barn eller ungdom, men har den samme tendensen som deg, i tillegg til å ha et anstrengt forhold til sex av andre grunner, så det er litt mer sammensatt. Du er iallfall ikke alene om å føle på de tingene der, og jeg er ganske sikker på at det fins mange flere av oss enn vi liker å tro.

Håper du finner ut av det.

En ting til; IKKE ha sex hvis du egentlig ikke vil! Det gjør bare vondt verre på lang sikt. Hvis du føler deg brukt allerede nå, kan jeg garantere at den følelsen vil eskalere hvis du ofrer deg for din partners lyst.

Det du trenger er noen å snakke med, og større forståelse fra partner! Hvis du syns det er vanskelig å snakke om de tingene med han, prøv å skrive det i et brev i stedet? Du må på en eller annen måte få tydeliggjort hvor vanskelig det er for deg, og det må han finne en måte å godta på, hvis han ønsker at forholdet deres skal overleve.

Tror han nå har gitt opp... da jeg i går kveld fant veien inn hit for å finne råd, så var det fordi han hadde dratt avgårde til en venninne som jeg vet han har følelser for... han sier nå at han har følelser for oss begge..
Han kom omsider hjem klokken halv tre i natt.. å har nå visse krav for at dette skal fungere.. ting jeg må bevise å prestere..

Ett av kravene er at jeg går å får hjelp hos psykolog.. det kan jeg absolutt bli med på..
men krav om å godta en annen kvinne, eller ting jeg må gjøre seksuelt for å bevise at jeg fortsatt elsker han... det sliter jeg veldig med...

Jeg så ikke dette komme... føler meg mer mislykket nå.. dette vet jeg ikke hvordan vil gå..

Dette høres virkelig ikke godt ut. Verken en kvinne mellom dere eller frampressede seksuelle tjenester fra deg til din partner er noe som vil gi noen god utvikling. Selvfølgelig har han lov å stille krav for hva han vil ha i sitt liv, men det bør jo være rimelige krav da.

Om dere har vanskelig for å snakke sammen bare dere 2, og du begynner å gråte, så er det en mulighet å få time på familierådgivningskontor hvis dere ikke har råd til å betale en privatpratiserende sexolog. Det er et offentlig tilbud som så langt jeg kjenner til ennå er fri for egenandel. De har ofte rush etter ferier og høytider, så det kan hende at om dere tar kontakt for timeavtale før påsken setter inn, så vil det ikke være for lang ventetid. Der er de nok vant til å snakke om blant annet seksuelle problemer, det er jobben deres.

Jeg ville spurt din partner om hans motivasjon for å jobbe med at forholdet skal bli bra, for han må også trå til her hvis det skal bli noe bedre. Et forhold er å gi og få, og det er ikke alltid symmetrisk mellom partene, men i et godt forhold jevner det seg ut over tid.

Det høres ut for meg som at du har depressive symptomer og veldig lav selvfølelse. Da går tankene til slike ting som stresser hjernen din og kroppen din sender ut masse stresshormoner som ødelegger for frigjøring av stoffer i kroppen din som kan få deg til å få lyst på sex. Etter det som fortelles om antidepressiva så vil bruk av det gjøre deg flat i følelseslivet, så du bør heller søke naturlige stimuli. Det kan være et poeng å trene, da får du bedre transport i kroppen og bedre kontakt med kroppen. Og du skal begynne å rose deg selv, selv om du kanskje synes du gjør fremgang i små skritt. Og gjøre rosen i overdreven toneleie for norsk uttale, hør på hvordan hundetrenere roser en nybegynnerhund i lydighet. Og etterhvert bør partneren din rose deg og du rose ham.

Hva gir deg glede og en god følelse i kroppen? Gir det å kle deg fint deg en anledning til å rette ryggen, så gjør det oftere, gjerne flere ganger om dagen. Se deg i speilet, smil til deg selv. La frisøren lage en fin klipp på deg. Smil til verden. Gjør sånne ting som får deg til å se deg selv både utenfra og innenfra, og tillat deg å legge merke til hvor flott du er når du tenker snille tanker om deg selv, som at du er flott, elegant, stilig, imøtekommende, empatisk osv. Hvis det kommer tanker om at du ikke er bra nok, så se på det som tanker som er usanne tulletanker.

Du er god nok, du skal bare få det frem!

Har tips om en nettside du kanskje kan få hjelp, men nettsider må oppgis på vennetjenesten her. Sender deg derfor en venneforespørsel så jeg kan få gitt deg informasjonen.

Hvorfor skal du være sammen med noen som du liker så dårlig at du ikke har lyst til å være seksuell med dem? Jeg har kasta bort livet mitt på en kvinne som deg, og jeg har blitt så vant til å få nei at jeg ikke rører henne i det hele tatt. Jeg er ikke i nærheten av henne unntatt når hun kommer til meg. Ingen har noen forpliktelser overfor meg, gudene skal vite at jeg aldri har innbilt meg det. Men etter år med nei så har ikke jeg selvtillit til å bryte ut, og jeg er overbevist om at jeg ikke fortjener bedre. Jeg vet at mine behov er ansett som nedverdigende. Jeg vet at jeg er ansett som mindreverdig. Men hvorfor i Helvete skal du bruke en mann til dine behov når du åpenbart ikke har lyst på denne mannen? Når jeg står med hendene nedi et avløp som ikke er mitt, med stanken brennende i nesen, da er jeg bevisst på at den jeg har valgt, og alle dere andre damer, syns det er verre å være borti meg. Og jeg aksepterer det. Men du/dere er ikke ofre i min bok, dere er gjerningspersoner. For dere velger å bruke noen dere ikke egentlig bryr dere om, og så klager dere når de uunngåelige konsekvensene av å være sammen med noen som ikke vil ha dem kommer for dagen.

Jeg må legge til at jeg faktisk ble misbrukt tidlig i tenårene, av en kvinne. Og jeg har aldri pressa på for sex, men det har ikke hindra at jeg ble shama som om jeg gjorde det.

Jeg er heller ikke enig i fremgangsmåten med å finne ei anna uten å si farvel til deg. Det er ikke min stil, og i det hele tatt smakløst. Men samtidig så er det ikke spesielt behagelig å bli avvist, ikke for kvinner heller, i min begrensa erfaring. Etter mange avvisninger fra samme person så står valget mellom å hate den som avviser og å hate seg selv. Min tendens er å hate meg selv, men jeg mistenker at mannen din valgte en sunnere løsning - og hater deg.

Det er tydelig at du er bitter over din egen situasjon, men du kan ikke sidestille hennes situasjon med din egen når du ikke kjenner alle detaljene. Og ho bruker da vel ikke mannen bare fordi ho har et anstrengt forhold til sex, noe det kan være legitime grunner til, så det behøver ikke bety at det vil være permanent. Det kommer helt an på hvilke tiltak som blir gjort for å finne ut av hvordan de kan få det bedre sammen, noe som er et felles ansvar.

Det høres ut som om det ikke har blitt gjort så konkrete tiltak i ditt tilfelle. Har dere prøvd parterapi f.eks?

Du sier at sånne som henne er gjerningspersoner som bruker partneren sin fordi de ikke er interessert på den måten partner ønsker, men da gjelder vel det akkurat det samme for deg? Sånn apropos det spørsmålet du stilte.

Det er så klart ingen som liker å bli avvist, men det er noe med å ta ansvar for egne behov og skape de endringene som trengs for å få det bedre, om det så er å bryte ut for å bygge seg selv opp igjen.

Selv om du opplever det som en endelig sannhet, så har du selv valgt å tro at den relasjonen du er i nå er så godt det kan bli for deg. Dvs. at du også kan velge å tro på muligheten for bedring og handle deretter. Kanskje det ikke blir i form av en ny og sunn relasjon i første omgang, men er det ikke bedre å frigjøre seg fra et forhold som åpenbart ikke gir deg noe, og fokusere på andre ting livet kan fylles med i stedet?

I mine øyne er hat like usunt samme hvem det rettes mot, fordi det opprettholder akkurat den samme negative energien i kroppen. Vi må være forsiktige med å ikke tro på alt vi tenker. Det er den eneste måten vi kan unngå at de destruktive overbevisningene våre blir til vår eneste virkelighet.

Innlegget mitt var aldri ment som den endelige sannheten om noe som helst, den finnes ikke. Jeg forventer ikke noe sympati eller forståelse fra kvinner, trengte bare å lufte mine egne tanker og kom i prosessen fram til det samme som deg.

Men samtidig så er det min absolutte mening at dersom en er sammen med noen det byr en imot å ha sex med så er det egentlig utroskap. Mine penger, min arbeidsinnsats, min kjærlighet - det er ønska, men kroppen min den er ekkel.

Jeg er fullstendig klar over at dere anser oss gjennomsnittlige menn som forbruksmateriell, helt uten annen verdi enn hva dere kan få ut av oss. Og det er helt greit. Men den som tar og tar og så nekter å gi er en bruker, samme hvor akseptabelt du syns det er.

Dog så har du fullstendig rett i at jeg må ta grep. Bedre å være uelsket alene. Så overlater jeg resten av plassen til deg så du kan ramse opp alle feilene mine.

Jeg ramser faktisk ikke opp feilene dine, men du må gjerne tro at jeg er ute etter å gni det inn hvor dårlig menneske du er.
Det var bare en misforståelse fra min side da jeg tenkte at dama di har samme rolle for deg som mannen hennes har for ho.

Uansett må du tåle en viss kritikk når du først er ute etter å kritisere andre. Det er kun konstruktivt ment, selv om du åpenbart tolker det som noe annet.

Du sa at du er inneforstått med at ingen skylder deg noe, men hvorfor er du da så bitter?

Samme hva grunnen er til at dama di ikke viser interesse for sex, så er jo du ansvarlig for å kommunisere dine behov og prøve å finne ut av det, fremfor å "godta" det i stillhet og dyrke bitterheten. Det høres iallfall ut som det er det du har gjort mest.

søk parterapi om der er et ønske fra begge parter ;)

"Jeg er fullstendig klar over at dere anser oss gjennomsnittlige menn som forbruksmateriell, helt uten annen verdi enn hva dere kan få ut av oss. Og det er helt greit."

Bra for deg at du hvert fall har taklet å innse dette. For dette er ofte en vond realisering for menn...



Og bare en liten korreksjon her, angående at du skrev "helt uten annen verdi enn hva dere kan få ut av oss":
Husk at ei jente også kan være helt genuint glad i/bry seg om en mann, på en vennskapelig/platonisk måte, selv om han (i all hemmelighet) er "forbruksmateriell" i hennes øyne (som kan innebære alt fra at han kan tilby henne materielle goder/fordeler, til at han er en pålitelig skulder å gråte på/klage til når hun trenger det, til at han er en pålitelig kilde til validering for henne, til at hennes relasjon/sosiale omgang med han bidrar til å opprettholde/øke hennes sosiale verdi, o.l.).

Med andre ord: En mann kan ha ekte, vennskapelig verdi i ei jentes øyne, selv om han er "forbruksmateriell" for henne.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke bryr meg om han eller at jeg IKKE har lyst på sex med han... Jeg ønsker faktisk å være i dette forholdet... Jeg elsker faktisk denne mannen... Men ja jeg er bitter og skuffet over måten jeg blir behandlet på.. Jeg vet at jeg selv har problemer med min egen sexualitet, men dette er noe jeg ønsker å finne en løsning på... å jobbe med.. alene og sammen med partneren min. Men jeg føler at han ikke viser forståelse for mitt problem, å mener dette er bare tull og tøys. At jeg må ta meg sammen.. Jeg ønsker bare litt forståelse og tålmodighet for at jeg har ett problem.. JEG innser at vi har problemer, men jeg mener bestemt at vi må finne en felles vei som vi kan fungere på begge to... Hadde jeg ikke hatt den troen så hadde jeg ikke vært her fortsatt..

Jeg kjenner meg ihvertfall ikke igjen i å være en gjerningsperson... Jeg føler heller på frustrasjon over å ikke bli forstått av partner... men hvordan skal han kunne forstå når jeg ikke forstår selv? Å hva jeg må gjøre for å endre min dårllige selvfølelse og depressive tankegang..

Historien er jo selvfølgelig mer komplisert enn det man får beskrevet her.. Mange faktorer spiller inn på hvorfor man sliter.. Så det er nok ikke enkelt for andre å mene noe... men takk for innspill uansett alle sammen! Å takk for alle private meldinger å hyggelige ord jeg har fått! Dere er gode!