Jeg er en av de såkalt evig single. Og jeg vil gjerne høre hva slags erfaringer dere andre i samme situasjon har med det.

Jeg har hatt et forhold, men ekstremt dårlig (utroskap og vold). Det er noen år siden nå og jeg har jobbet mye med meg selv og gått i terapi. Det er ganske få som vet hvor dårlig mitt forrige forhold var og jeg tror ikke det er noe jeg kommer til å fortelle en nye kjæreste. Jeg vil liksom ikke være hun med alt får mye bagasje heller. Nå føler jeg meg klar til et bra forhold, men jeg treffer ingen passende. Jeg traff en mann i vinter som jeg falt veldig får men han vil ikke ha noe med meg å gjøre lenger. Likevel deilig å føle at jeg kan like noen på den måten. Venner prøver ofte å koble meg opp med venner av seg ,men det er ingen det har klikket med. Så hvordan var det noen av dere evig single traff noen?

Jeg har alltid vært singel

Jeg var selv i et uheldig forhold for et par år siden, selv om det var uten vold og utroskap så var det ikke et forhold jeg vil kalle friskt. Har møtt et par personer som har visst interesse for meg i ettertid, men jeg har ikke hatt noen åpning i hjertet mitt for en annen person sånn som livet er per idag. Så du kan se på det som at det å være singel er et valg for meg.

Har rett og slett over lang tid ikke hatt interessen for noe forhold etter et par usunne tidligere forhold.

I det siste har jeg truffet flere mennesker jeg har funnet tonen med, men ikke den helt store kjærligheten enda.

Tror rett og slett bare jeg har trengt tiden for meg selv og nå omsider åpnet meg igjen.

Evig og evig ... jeg er 21 år, men jeg har aldri vært i et forhold, og jeg føler ofte at jeg er "evig singel"

Jeg har blitt fortalt av venninner at jeg er kjekk, søt, morsom og smart, og jeg har hatt sjansen til å innlede et forhold, men av diverse grunner trakk jeg meg unna. Årsaken til min singletilværelse er mine demoner; jeg har til tider veldig lav selvtillit og selvbilde, og så er jeg ikke flørtete av meg - noe jeg aldri har vært og aldri kommer til å bli (tror jeg?). Så er jeg litt sjenert også da, og i kombinasjon med min lave selvtillit og selvfølelse er jeg ikke en sånn type gutt som pleier å be jenter ut ...

Jeg kunne gjerne tenkt meg et forhold, og det stikker meg litt nede i brystet når jeg for eks. ser et par ute som går, og leier hender og koser med hverandre. Kjærlighet, intimitet og nærhet er lengsler i mitt liv, men forhåpentligvis kommer det seg en dag.

Har selv gitt opp kjærligheten, mye av beror på dårlig selvtillit bl.a. og redsel for å bli skuffet flere ganger. Har opplevd utroskap fra hun jeg virkelig trodde det kunne bli noe på sikt med. Har ikke datet siden jeg var 19 og er i dag 33. Orker ikke slike skuffelser igjen.
Det er ikke ofte jeg har tenkt at det skulle vært hyggelig med ei ved min side og det er egentlig litt skremmende, men slik er det. Det går ann å være lykkelig uten også.

Skulle det dukke opp ei som var interessert, så catcher jeg nok ikke at hun gjør forsøk på kontakt uansett.
Isåfall skal hun være fryktelig tålmodig!

Jeg er 42 og innsett at jeg kommer til å være evig singel. Jeg klarer rett og slett ikke å forholde meg til andre mennesker. Lar ingen slippe innpå meg, og dermed blir et forhold umulig.
Vet det henger sammen med min oppvekst.

Ingenting er umulig og la ikke fortiden bestemme for fremtiden.




Lykke til!

Jeg har selv vært i et treårig langt forhold, men gjorde det selv slutt da jeg innså at jeg ikke fikk noe positivt ut av det.
Har gått to år siden bruddet nå, og jeg har ved flere anledninger hatt gjensidig interesse for gutter. Men jeg vet selv at jeg har store intimitetproblemer, da jeg ikke lar noen komme innpå meg, ikke engang venner og familie. Jeg har hele tiden ubevisst bevisst ødelagt potensielle forhold, før vi i det hele tatt har kommet så langt. Jeg takler bare ikke følelser og nærhet.

Nå kjenner jeg sterkt på det at jeg ønsker å finne meg noen å være sammen med, men at jeg ikke klarer å forelske meg uansett hvor flott gutten er. Jeg tror rett og slett at det er redselen for og måtte la noen komme innpå meg som er for stor, derfor tror jeg også at redselen hindrer følelsene mine i å vise seg. Jeg er livredd for at jeg skal være så avvisende og støte bort personer som er glade i meg, vil ikke ødelegge personer som står meg nær.

Jeg er evig singel fordi jeg ikke klarer å sette grenser (særlig i sengen) og gjør ting jeg ikke vil bare fordi jeg automatisk gjør som jeg er fortalt. Jeg vil dermed etter noen dager ikke ha noe med personen å gjøre lenger. De jeg liker hater jeg dermed når det går en liten stund. Ble misbrukt fra barnehagealder så stoler ikke på noen uansett, men det er noe jeg skal jobbe igjennom med samtaler som jeg starter med etter hvert. Sikkert ikke så dumt med terapi/psykolog som kan hjelpe deg med relasjonsproblemer :)

Jeg er evig singel fordi jeg har problemer med nærhet og det å stole på folk. I forhold blir jeg stresset og usikker. Har det best alene tror jeg.

Jeg er 26 år og har aldri hatt en kjæreste. Får helt hetta når jeg og en mann har nærma oss forbi vennskap, selv om jeg liker han.
Tror kanskje ikke jeg stoler på folk til å komme nærme. Blir så flau og brydd av alt.

Et annet problem er at jeg bare ikke klarer å vere meg selv når jeg er interessert. MEN, når jeg ikke er interessert og ser menn som bare venner faller skuldrene og jeg er meg selv og har det gøy og er litt merkelig og sær. Ironisk nok er det bare disse guttevennene mine som har falt for meg, og ikke de jeg faktisk er interessert i...

Så hjelper det ikke at jeg har helt villt store forventninger til hvordan han og "forholdet vårt" skal være.

Jeg har aldri vært i et seriøst forhold og er nå (skrekk og gru) 35 år. Tror det er mange ulike årsaker, men har vært og er vel egentlig ennå, redd for å slippe noen for nærme. Både venner og potensielle kjærester! Utad tror jeg at jeg fremstår ganske "normal", men blir redd, usaklig (ja, faktisk), usikker og det som verre er, hvis jeg finner ut at jeg liker en fyr som jeg dater. Og ja, jeg har datet en god del.... Tinder må jeg bare slette, for jeg blir helt dårlig av det opplegget. (Ja, jeg vet at det ikke er der man først ser etter noe seriøst, men det er så enkelt & tilgjengelig og "alle" er der.) Jeg er nok normalt attraktiv, så er mye interesse der, men det gjør bare fallhøyden større. De jeg møter, finner enten ut at 1) jeg ikke er passende - eller 2) så syns jeg ikke at vi har den rette kjemien - 3) eller så vil de bare ha sex.

Har begynt å innstille meg på at jeg skal være alene resten av livet. For NOE galt må det jo være med meg, hahaha.... Blæ.

Om jeg tidligere har møtt noen som jeg liker, og som liker meg, så har det hendt at jeg mer eller mindre bevisst saboterer - akkurat som om jeg fremprovoserer at de skal forsvinne. Fordi det er det jeg tror de vil gjøre til sist uansett. Jeg har nok ikke det beste selvbildet, og det har jeg ifra så lenge jeg kan huske. Selv om både det ytre og det imellom ørene, skulle være godt nok til å ha et bra selvbilde. Jeg er tilogmed snill! Selv mot etterkopper :D

Hvis alt er "rosenrødt" og jenta er perfekt så saboturer jeg det på en måte selv. Eller hvis noen viser interesse kan det fort i seg selv bli usjarmerende og jeg begunner å nærmest forakte personen.

interesant tema ;) og interessante svar.

Jeg er emn 28 år gammal kvinne som er det på godt norsk stemples som ukysset. Dette på grunn av kombinasjonen av min andelenes utseende som ikke gir et bærekraftig selvtillit, og en lite ineressant personlighet.) tillegg er mine sosiale antenner "disconnected". Så kjenner meg igjen i det Kenneth33 seier om tålmodighet.

Men når det er sagt blir jeg temmelig fort forelska, men så går det fort av igjen. Så kanskje like greit å være singel :)

Jeg er nok evig singel fordi jeg har nok rykte på meg for å ende opp med å såre. Jeg er en av de som alltid jakter der gresset er grønnere, har nå jakta i 5 år uten hell. Er redd det forblir sånn gitt, om jeg ikke setter ned krava. Men uten krav-ikke fornøyd. Så da er jeg heller lykkelig og alene. Og når jeg blir betatt av en så skremmer jeg de vekk, eller så fucker jeg det opp på andre måter - blokkerer de eller får kalde føtter

Jeg har et par forhold bak meg, det siste varte i seks år, men det er nå flere år siden. Jeg liker ikke å bruke ordet singel, for det virker å innebære, for de fleste, at de dater, sjekker, har one night stands og leiter, eller i det minste er åpne for noe amorøst. Usikker på hva slags merkelapp jeg skal bruke på meg sjøl. Enslig. Aleine. Et stusseligere ord enn singel, ihvertfall. Jeg har aldri vært den mest offensive på kjærlighetsfronten, men nå har jeg bare skrudd av.
Det er jo litt trist, særlig siden jeg tror jeg kan være en god kjæreste på flere vis. Jeg er snill, raus med komplimenter, kjærlig, ærlig og lugn. Jeg savner jo også nærhet, og noen å være glad i, men i årevis har tenkt at jeg må få skikk på meg selv før det blir aktuelt å innlede noe nytt forhold. Da hjelper det heller ikke på at jeg, i min ensomhet, lett kan bli betatt, samtidig som at jeg er stappfull av hemninger og komplekser.
Min eks og jeg var kommet dithen at vi hadde løse planer om å få barn. Vi var begge innstilte på det. Jeg hadde alltid tenkt at jeg ville ha barn, og tror jeg ville blitt en god far. Nå, i et liv med depresjon, angst, helseangst og fysiske plager etter mange år med et voldsomt høyt spenningsnivå i kroppen, tenker jeg det er best om jeg unnlater å kontaminere genpoolen med mitt avkom. Nå ser jeg jo at sånne avgjørelser neppe bør tas når man er på bånn, men jeg ser ikke bort fra at jeg forblir aleine, enslig, eller en annen egna, stusselig betegnelse.

Har i alle år objektvisert meg selv, og gitt etter for det motparten vil ha.- Frem til vi kommer til forholdet da. Nå opplever jeg mer følelsen av å godkjenne andres objektivisering av meg, og har latt meg selv ta til takke med den "kjærligheten" jeg får, selv om den kanskje (konsekvent) ikke lever opp til potensiale og fremtidige drømmer. Jeg "craver" etter et forhold til en likesinnet, men føler fort jeg jakter på noe jeg ikke kan få. Er en håpløs romantiker som vil gi alt for den jeg elsker, men finner ingen mottaker. Som dere sier over, bagasjen veier tungt på skuldrene, og det å finne en likesinnet gutt der ute som kan se forbi den bagasjen, er lettere sagt enn gjort. Kanskje jeg til stadighet går hjem med feil gutt, ikke vet jeg. Evig singel er en del av min identifikasjon, er jeg redd. Men finner du nøkkelen til kjærligheten, har jeg et åpent sinn og er en god lytter.

Jeg VAR evig singel inntil nylig, og ble sammen med min aller beste venn, og kunne ikke vært lykkeligere.
Jeg kan jo fortelle litt om min evige single periode:
Etter det ble slutt med ungdomskjæresten, varte i 2 1/2 år (fra vi var 16-18år), det var et fint forhold, men han var utro til slutt og jeg slo opp. 2mnd etter fant jeg en annen kar som jeg ble stup forelsket i, han var jo psyko, men jeg var blind for hans manipulasjoner. Det varte i 3 mnd ca.. Etter det ble jeg dronningen av internett dating, tinder, mach.com, badoo osv.. Jeg hadde alltid med meg en fyr hjem, som fortsatte i en god periode til det ble usunt. Jeg var på desperat jakt etter en kjæreste, men jeg forstod ikke at når de er med deg hjem på første date, så var det bare en one night stand. Hørte jo aldri fra de igjen, og jeg følte meg like skuffa og ekkel hver gang, men det ble en besettelse. Jeg måtte finne noen der ute som kunne begynne å elske meg! Jeg hadde så mye kjærlighet å gi selv.
Jeg hadde noen friends with benefits rundtom, men jeg ble lei og tom innvendig. Det gikk en periode der jeg sluttet helt med dette, måtte finne meg selv igjen. Etter en stund gikk jeg på tinder igjen, fikk meg noen gode fwb's, og holdt på de en god stund. Midt oppi dette møtte jeg en fantastisk fyr, det klikket med en gang, jeg fikk følelser, vi så hverandre gjevnlig, og holdt det gående. Tross mine følelser for han. Han var ikke klar for noe forhold, det sa han også gjevnlig, men vi hadde noe som vi ikke klarte å uttrykke ved å snakke om det vanlig. Jeg ble lei av at han aldri ble klar, så jeg datet gutter ved siden av for å se om kjærligheten fortsatt var der ute for meg. Jeg trodde han lekte med meg, for sexen sin del, så tenkte ikke noe mer over følelsene mine for han. Jeg, en evig optimist gikk inn i samme rutine igjen, gutt etter gutt.. Han fantastiske visste ikke jeg holdt på sånn, jeg passet på at han ikke fikk vite noe. Vi utviklet et sterkt vennskap, jeg klarte ikke tanken på å miste han, selv om jeg visste at han ikke var "klar" for noe mer med meg. Vi hadde gått gjennom så mye i lag, han visste alt om meg, unntatt de andre guttene..
Ikke før nå i sommer, han konfronterte meg, og han sa at han ikke hadde vært med noen andre enn meg, og jeg var overbevist om at han holdt på akkurat sånn som jeg, hadde damer på siden. Det hadde jo gått 3 år! Han ville bare ha meg, han sa at han elsket meg og kunne ikke tenke seg å dele resten av livet med noen andre. Jeg fikk jo helt i sjokk, han var blitt min beste venn, og jeg fikk så syykt dårlig samvittighet for alt! Han ga meg en prøve periode, der jeg skulle bevise at jeg bare kunne holde meg til han. Jeg elsker jo fyren, og i dag 4 mnd senere er vi veldig lykkelige sammen!

Dere skal vite at kjærligheten finnes der ute, kanskje rett foran nesen din, man vet aldri! Jeg heier på dere, og håper det ordner seg for de som leter :) . .
Unnskyld for lang post, men hadde lyst til å dele dette med dere.

Jeg er veldig frivillig singel..ganske enkelt fordi jeg ikke har tillit lengere..og joda,jeg vet jeg ikke skal dømme noen før man har blitt brent :P

Jeg har mange venninner som jeg er glad i..og som ,om jeg ikke hadde hatt mine problemer..kunne garantert blitt mer enn venn med,men det går ikke!
Jeg har datet ett par av venninne mine..men kommer ikke over venn i følelser for dem,selv om dem gjerne vil mer..

"Du trenger bare mer tid" sier dem..men nå er det 6 år siden siste kjæreste,og over 1 år siden siste date,så jeg tror mine problemer er kroniske hehe

Jeg savner ikke å ha en kjæreste..nå og da får jeg riktignok ett lite savn..men det går fort over..
Jeg har aldri hatt en "normal" kjæreste..bare voldelige,løgnaktige og ei som bare snakker nedsettende om meg til familien sin og venninner..så det er ikke så mye å savne,jeg sier IKKE at jeg er perfekt på noen måte,men jeg juger ikke,slår ikke eller snakker nedsettende om dem jeg har vært sammen med
Moren min sørget for god oppdragelse før hun sendte meg ut i verden liksom :P

Så for meg er singellivet helt klart beste løsningen :)

Artig tråd! Egentlig ganske lærerikt og trøstende å lese... Jente på 22 som aldri har vært i no serriøst forhold. Har store problemer med å slippe noen sånn innpå, og klarer ikke være helt meg selv når jeg liker en gutt. Store selvtillits og selvbilde komplekser også. Håper en dag det endrer seg da.

Ble sammen med "mannen i mitt liv" da jeg nettopp hadde fylt 15år..
Vi fikk en datter sammen rett etter jeg fylte 20år, vi giftet oss da jeg var 23år..
Livet var helt greit, litt smårusk her å der men det er det jo som regel alltid.. det jeg senere skulle få vite, at mannen hadde hatt et forhold på si med ei fra jobben var jeg absolutt ikke klar for å høre.. verden raste sammen, jeg ville prøve å løse det men han var ikke interessert..
så der satt jeg med en datter på 7år og skulle prøve å forklare ho hvorfor vi ikke kunne bo med pappa lenger og hvorfor vi ikke skulle være gift.. mens pappaen Joda han var ute å festa, hang med venner og levde livet mens jeg å jentungen satt sammenkrøllet i sofaen å grein..
Dette er heldigvis 4år siden nå og ting har bedret seg betraktelig :) har fortsatt ikke funnet noen å dele livet med men føler det går ganske greit aleine selv om jeg er mye ensom. Kunne heller trengt en kompis enn en kjæreste.
Er forresten på go fot med eksen så vi snakker flere ganger i uka, noe som har hjulpet veldig for vår felles datter ;)

Jeg har vært singel hele livet, jeg har altid hørt at jeg er for kravstor og gjør meg utilgjengelig etc, det er lov og være litt spesifik når det gjelder kjæreste og finne en med litt samme interesser?

Jeg har å kommet fram til jeg forblir evig singel. Har ikke hatt et seriøst forhold på 10-år. Truffet noen og uheldig gang på gang. Gitt opp dette Love life. Kjærligheten er vist ikke ment for meg. Jeg har innfunnet meg med situasjonen. Mang gang jeg sitter og lurer på hvorfor meg

Det virker som det er eit evig spørsmål dette her, og det er tydelig at det er mange som er i samme situasjon her. Eg trur at det ofte er lett for å sjå "problemet" framfor å sjå roten til problemet, om dåkke skjønner? Det går mykje igjen her med dårlig sjølvbilete og sjølvtillit og usikkerhet. Eg har slitt med relasjonsproblemer lengre enn eg sjølv har innsett.. Eg trur meste av problema ligg i at ein har lettare for å "jakte" på den store kjærligheten framfor å jobbe med seg sjølv i håp at ein finn noken som kan fikse "problemet", om dåkke henger med? (mykje metaforer no merker eg).

Det som har gitt best virkning for meg var å vere singel lenge etter eit langvarig forhold, eg gjekk gjennom alle fasene: desperat, ensom og til slutt at eg var fornøgd med tilværelsen av å vere singel. Men det krevde mykje av meg, ensomheten er værst, men det er ein måte å jobbe med seg sjølv på. For veit ein ikkje heilt kva ein sliter med og kva ein er på jakt etter i det motsatte kjønn så trur eg at det lett kan føles som ein evigvarende jakt.. Håper dette var litt til hjelp for noken :-)

Beside.. Det er lettare å finne kjærligheten når man er trygg på seg sjølv og har funne ut sjølv kva ein vil her i livet framfor å vere usikker. Men igjen! Eg har ikkje fasiten, eg sliter fortsatt med at eg fort mister interessen for personer..

Ja,godt spørsmål det gitt :Har intrykk av det er endel som er/har vært single så altfor lenge...Kansje er det flere ting som spiller inn..Tross alt,så heter det vel ikke 'drømme' dama/mannen for ingenting,og det kan fort bli til at det bare blir med/i drømmen(e) at man har en slik....tror det kan holde lenge om man bare finner en som er god nok,så lenge man er glad i hverandre....Forresten så har jeg personlig slitt endel med rus,og har liksom ikke orket å prioritert samvær med dame,da jeg vet at det er/kan være en vanskelig kombinasjon.....Har heldigvis kommet meg på rehab.og er i LAR og holder på å få meg leilighet..Fortvil(er) ikke :Let aktivt på nett o.l og du finner han/henne helt sikkert...Og LYKKE TIL MED Å FINNE DERES UTKÅREDE...

Jeg er vel singel 5 -6 år av gangen, med kun avbrudd bestående av 6 måneders forhold. Jeg er veldig flink de første månedene, men så dabber min interesse for partner av. Det er akkurat som om jeg lukker meg. Har vel kommet til det stadiet at jeg ikke bryr meg lenger. Det hadde vært fint å ha ett forhold, men livet har liksom hardnet hjertet mitt og da føler jeg at det er lite jeg kan gjøre.

Huff ja, kjenner meg igjen i mange av postene her.

Føler meg så 'fucked up'

Fordi jeg et motbydelig menneske

... hvorfor er jeg singel.
Jeg HATER mennesker :)

Forstår godt at dette er et godt og populært tema

hvorfor jeg er singel? usikker.. kanskje det er min høyde på 169, kanskje det er fordi jeg er introvert, eller kanskje det er fordi jeg ikke har evnen til å føle kjærlighet. sistnevnte er pga kraftige svik i livet, noe jeg var åpen om til EN person som utnyttet dette til det fulle. etter dette har jeg ikke følt så veldig mye.

Fordi jeg er for snill og ikke nok frempå..
Har lett for å snakke med fremmede, men nevner du dating blir jeg skikkelig usikker.

Pratet med en venninne av meg i dag om hvorfor skandinaviske folk ofte lettere finner seg en fra en annen kultur. Om at f.eks utenlandske menn ofte er flinkere til å snakke om følelsene sine og at de er mer frempå på sjekkingen.. de er liksom mer selvsikre og målrettet ovenfor damer og hva de vil ha.. det ble til og med sagt at de er mer selvsikre og mandige i senga..

Jeg kan fint snakke om følelsene mine. Men kommer nok til kort på de andre punktene.. Blir det f.eks rivalisering om en dame bakker jeg som regel unna.. (er så lei av at andre knabber "damene mine")

Må liksom bli åtti før jeg tørr å gjøre som jeg vil.. Men da er det jo for sent å etablere seg med familie (slik jeg ønsker meg).. ;p

Jeg har egentlig valgt å forbli singel fordi jeg ikke finner noe jeg liker godt nok. Vil heller være i et 100% forhold enn å være i noe jeg ikke ønsker. Jeg går nå på 4 året og har det greit, synes det er godt å være singel og fly fra blomst til blomst til jeg dør. Jeg har også inntrykk av at jeg lever mer og har fått mer opplevelser som er verdt noe mer enn å holde ut bare for å være i et forhold. Tror ikke det er sunt i lengden å ha ett forhold, en partner og samme syn på alt. Jeg liker det bare ikke.

du er singel mann fordi du ikke er perfekt. norske kvinner vil ikke ha menn med rullestol eller uten jobb eller som ikke ser ut som Brad Pitt og Johnny Depp.

Er nesten umogleg å like meg. Fordi eg er sårbar både fysisk (lett solbrend m.m.) og psykisk. Fordi eg er idealist og altfor lenge sverma for tapte saker som naturvern. Har gått over til antimiljøvern fordi eg har vorte hatsk og håper framtida skal arve ein øydelagd klode.
Men likevel har eg ikkje heilt gitt opp både å verte kjend med ei dame, eller at eg kan ha ei framtid enno.
Ein annan grunn til at eg er aleine er at eg slutta å røyke som niåring etter nokre få omgangar med snikrøyking saman med tre kameratar gjennom eit halvt år. Før dei fleste andre hadde byrja slutta eg. Sidan puffa antirøykinga mi meg gradvis ut av samfunnet saman med at eg er avhaldande til alkolhol.
Å vere snill og ærleg er heller ikkje noko stort pluss. Men det er greit å signalisere at ein er slik, for då kan ein finne sine like blant dei som står lågt på rangstigen.

Vært stort sett singel nå i over 7 år,da gikk jeg fra eksen som jeg hadde det helt fælt med.Det var mye psykisk vold der.(vi var sammen over 10 år)Ble stormende forelsket etter det,og hadde et heftig forrhold for å bli forlatt av han.Det viste seg at han var utro hele perioden.Etter det ble liksom alt inni meg kaldt,jeg klarer ikke la meg falle for noen.Treffer jeg noen som viser interesse kan du være bra sikker på at eg finner på noe for å ødelegge dt.Og blir det noe som ligner på at jeg liker han så løper jeg før han finner en grunn til at jeg ikke er rett for han.
Desuten ville jeg aldri latt meg falle for menn jeg kunne tenkt meg vise meg offentlig med,det er liksom tryggere med de som jeg alikevel aldri blir forelsket i.Himmel det er jammen ikke rart jeg er singel :)
Er jo bare 45 år og har lyst på en mann,men er avhengig av å ha tid for meg selv også.
Traff en for en tid tilbake,han løy for meg 2 ganger og sa det var forde han var redd jeg ikke ville ha han om jeg viste sannheten,så begynte han ignorere meg når jeg sa jeg ikke ville flytte nærmere han.Menn er no jammen meg ei utfordring.

Fordi jenter/damer ikke ser ut til å bli tiltrukket av meg. Har aldri møtt noen som har vist genuin interesse for meg.
Tror det er fordi jeg sliter med å vise følelser fordi det er så få som har sagt og/eller vist at de er glad i meg. Så jeg tviler sterkt på at noen kan være glad i meg, elske meg, være tiltrukket av meg. Jeg har mye kjærlighet å gi, men jeg vet ikke hvordan.
Har også en smule sosial angst og er klønete sosialt med nye folk, så det å skulle sjekke opp noen på byen virker helt absurd.
Er heller ikke fotogen på noen måte, så alt av nettdating fungerer svært dårlig, som går kraftig ut over selvbildet.
Håper såklart at jeg en dag skal treffe en jente som jeg vil ha og som vil ha meg, men det blir nok bare en sår drøm...

BrysomMann:

Dette er hovedsakelig årsaken: "(...) få som har sagt og/eller vist at de er glad i meg. Så JEG TVILER sterkt på at noen kan være glad i meg, elske meg, være tiltrukket av meg."

"Er heller ikke fotogen på noen måte, så alt av nettdating fungerer svært dårlig,"
Nettdating handler i stor grad ikke om å ha et "fotogent utseende", men hvordan type bilder man tar.

Gummybear:
Ja. Tvilen min hindrer meg mye, men vanskelig å tro noe annet når ingen har vist noe annet.
Og jeg klarer ikke å ta riktig type bilder da tydeligvis. Og har ikke noen som kan ta slike bilder av meg heller :/

BrysomMann:

"(...) men vanskelig å tro noe annet når ingen har vist noe annet."
Mm, det er helt naturlig å føle det slik da.

"Og jeg klarer ikke å ta riktig type bilder da tydeligvis."
Du er ikke alene om det her i verden :) De færreste menn kan det, for de færreste menn forstår hva jenter egentlig ser etter i en mann, og hvordan man kan kommunisere de tingene via bildene sine.

Etter mye prøving og feiling i mitt liv vet jeg at det beste for meg er å være for meg selv. Mange av mine problemer ligger i meg selv og jeg kan ikke få gjort noe med det. Sånn er jeg. Så kommer andres problemer i tillegg og det blir altfor mye til at jeg kan klare å bære begge deler. Hvis jeg av og til ser for langt frem i tid og blir trist ved tanken på resten av livet alene, tenker jeg på store negative ting som jeg har kjempet meg igjennom og nå har tilbakelagt for godt. Det hjelper litt å vite at dit skal jeg aldri mere i dette livet og da blir humøret litt bedre igjen. Det går godt an å ha det levelig som enslig, selv om det av og til er surt når en tenker på alle de positive tingene som det motsatte også har inneholdt. Akk ja.

Har bare trukket meg tilbake i stillhet fra hele den biten av livet.

Har flere langtidsforhold bak meg, men etter jeg gjorde det slutt sist gang i 2011 så har jeg delvis mistet troen på at jeg kan få et forhold som fungerer.
(min eks var den som bidro til at forholdet vårt ble dysfunksjonellt)

Vet at jeg har mange gode egenskaper som humor, empati og omsorg, men er også ekstremt usikker og selvbevisst (selv om jeg skjuler det godt)

Er også drita lei av at kollegaer og venner sier at de "ikke skjønner hvorfor jeg ikke har dame eller dater, du som er så pen".

Orker ikke forklare at selvfølelsen er på bånn og at årevis med angst og depresjon har sugd livsgnisten ut av meg.

Men tanken på å være alene resten av livet, å leve uten kjærlighet eller intimitet er trist.

Jaja, driver å bygger meg opp igjen atter en gang, så håper på at det endelige toget ikke har gått for meg :)

Det kommer alltid et tog såfremt man skjønner at man må oppholde seg på en perrong.... ;-)

Fordi jeg sliter med angst og har gjort det de siste 14 år.. Blir 31 snart og fortsatt aldri vært i et forhold..

Klarer rett og slett ikke ta initiativ ovenfor damer i frykt for å bli avvist..

Mvh
frustrert mann Tønsberg :-/

Fordi jeg aldri har vært en del av samfunnet. Jeg ramla ut veldig tidlig og har fortsatt ikke kommet meg inn i den boksen igjen. Jeg kommer nok aldri til å gjøre det. Og hvis jeg gjør det, så er jeg uansett for annerledes til å kunne ha et "forhold". Jeg kan knapt kalles menneskelig på dette punktet.

Fordi jeg er ødelagt.. Fordi jeg har null selvtillit.. Fordi jeg stoler ikke på noen..

Jeg er ikke fysisk attraktiv og har bare "så der" personlighet, kombinert med at jeg stiller visse krav som høy målbevissthet og direkte fremtoning.

Fordi jeg er alt for usosial/innadvendt.
Det er ingen som vil være sammen med noen som er det virker det som.

Jeg er helt håpløs. Hahaha Blitt litt feit også. Kjekk og snill, men ga opp for en stund sia. Er ikke så farlig, har opplevd stor kjærlighet 2 ganger. Klør litt i koseknappen og lykke pinnen nå og da. Begynner bli sær, hardhudet og alt for ærlig. Jævlig dårlig på å lese hvis en dame liker meg eller ikke før sånn en måned for sent.

Beste datingside -
Jeg fant mannen i mitt liv der! Vi har vært sammen i fire år, og jeg er gravid :) Har flere venner også som har møttes der og giftet seg og fått barn sammen (tre forskjellige par).

Innlegget er redigert av Admin. Det er ikke tillatt å reklamere for eller dele web adresser som feks datingsider på Forum

Evig singel på år 27. Har aldri leitet etter forhold utover når kroppen er i "brunst".

Har hatt det "moro" med noen tilfeldige på byen, men det er liksom alltid godt å vite at han trenger jeg aldri å se igjen..

Jeg har ikke vært aktivt på jakt, og tar det som det kommer. Når jeg først utvikler følelser for noen blir det veldig tydelig at jeg ikke klarer å etablere forhold - ikke vennskapelige heller.

28 år og «ukysset» aldri vært i et forhold. Sikkert fordi jeg har intimitetsproblemer, problemer med følelser og veldig dårlig selvbilde. I tillegg er jeg innadvent og sosialt klein.

Jeg har hatt muligheter til den type relasjon,men jeg feiger ut ganske fort. Unngår datingsider og den type greier,og jeg har mer akseptert at jeg kommer alltid til og være singel. Også er den type person som ikke går inn i forhold bare for og gå inn i et forhold. Jeg vil ha en dypere kontakt.

Jag är en som person som typ alltid har vart i ett romantiskt förhållande. Det har bara blivit så helt enkelt. Min pojkvän var en sådan evigt singel tills han träffade mig. Han hade aldrig haft något förfållande fram tills han var 25 år, och jag kan inte förstå varför. Han är världens snällaste och den mest empatiska människan jag någonsin träffat. Så det jag vill fram till är att det finns någon för alla <3