I alle år har jeg vært usynlig for de fleste føler jeg, unntatt de timene på skolen hvor jeg dessverre fikk en del av den uønsket negative oppmerksomheten.
Jeg lar meg nok tråkke på, og er konfliktsky, men livet har lært meg, ikke gjør motstand, da gjør det mindre vondt. Men det er jo helt feil, disse følelsene gjør vondt. I snart 40 år har det gjort vondt å ikke bli sett eller hørt. Men jeg vil gjerne prøve, men hvordan skal man gå fram med å kunne tørre å si hva man mener og ønsker når man ikke tør å stole på noen, og når man føler at ingen bryr seg? Har prøvd før altså, det har endt opp med at jeg enten latterliggjøres eller overses. Kanskje har noen kjent på det samme og har funnet noen triks de vil dele, jeg tar gjerne imot :)

Vil bare si at det gjør vondt å føle seg så alene, og jeg ønsker deg godt! Jeg føler også på en stor grunnleggende ensomhet, noen ganger altoppslukende. Jeg har følt at det noen ganger har vært urettferdig, noen ganger hatet meg selv for det.

Jeg håper du kan komme til å stole på at du er god nok, at det finnes mange gode mennesker og at du har din verdi.
Våg å føle på det vonde og tapte, og våg å se videre. Vet ikke om du kan finne noe verdi i disse råd.

Jeg har hørt at dps har tilbud om nettbasert kurs for folk med sosial angst. Det er eksponeringsterapi oppgaver og skriftlig kontakt med terapeut hvis jeg husker riktig.

Hei Fru Vinter! Jeg har følt det du beskriver i 50 år. Har ikke funnet ut av det ennå. Men det er ikke like ille hver dag. Det er ihvertfall min erfaring! Vi får ønske hverandre LYKKE TIL!

Sendte deg en venneforespørsel og melding med noen tips og råd for hva som har funket for min del.