Hei

Er en godt voksen dame med to barn, hvor jenta har ADHD. Har selv ganske nylig fått diagnosen. Den forklarer mye. Men løser ingenting. Var en lettelse først, men har også vært veldig vanskelig. Noen ganger tror jeg ikke på det.

Medisin hjelper litt, en liten stund. Men jeg jobber enda med å forstå meg selv på nytt på en måte. Akseptere meg selv. Men "skjerp deg stemmen" er enda veldig påtrengende.

Har vært utbrent i flere omganger, ikke hatt stabilt arbeidsforhold på mer enn 11 år. Gått gjennom samlivsbrudd. Noen år siden det skjedde nå. Har klart å ha et godt samarbeid rundt barna. Jeg har brukt mye energi på det. Jeg er selv skilsmissebarn, og har opplevd det som veldig negativt. Vil gjerne at mine barn ikke skulle oppleve det sånn. Så vi har gjort mye sammen som familie etter bruddet, av hensyn til barna. Er ellers veldig alene. Har lite nettverk. Brukt energi på jobb og barna. Så har ikke hatt energi til å pleie vennskap. Ny kjæreste har hvertfall ikke vært aktuelt. Ikke kapasitet.

Nå har han har fått kjæreste. Og jeg takler det veldig dårlig. Har null kontroll på følelsene mine. Det synes jeg er veldig vanskelig. For jeg unner han å ha en kjæreste. Det er jo veldig naturlig å gå videre. Dessuten er det bra for barna også å se foreldrene deres i et sunt forhold. Jeg ønsker virkelig å takle det riktig. Fortsette det gode samarbeidet, være sammen for barnas del. Også med henne. Har lest om sånne familier. Jeg har også lyst til å klare det. Men det er veldig langt mellom ønske og virkelighet akkurat nå.

Jeg tror ikke jeg er sjalu på kjæresteforholdet. Litt misunnelig, siden jeg innerst inne skulle ønske at jeg ikke var så fucka opp at jeg også klarte å ha et forhold.

Jeg er livende redd for at barna skal foretrekke henne fremfor meg. Den angsten blir så lammende sterk, at jeg faller sammen. Jeg er så sliten fra før av, så tåler så lite. Føler meg så mislykket som ikke har jobb, ikke nettverk. Egentlig veldig lite å tilby ungene. Nå har de henne. En ung, vellykket, flott dame. Med jobb. De blir som en ordentlig familie. Og jeg er bare meg.

Så nå klarer jeg ikke å være mamma. Og jeg skammer meg fryktelig. Følelsene strømmer over. Minner fra barndommen og mine foreldres skilsmisse, sorgen over at familien(min ex, jeg og barna) vår blir borte, angsten min for at jeg ikke er god nok, skammen for at jeg ikke har kontroll på følelsene mine, for at jeg blir så slitsom å forholde seg til. Angsten for hvordan dette påvirker ungene. Når jeg har det som verst, tenker jeg at det er best for ungene at jeg holder meg unna. De skal ikke måtte være med en mamma som meg. Så blir jeg redd for at de skal føle seg avvist.

JEG VIL JO BARE DET BESTE FOR BARNA. MEN JEG FÅR IKKE TIL!!!

Jeg tror jeg er i overgangsalderen også. Det er jo også veldig hyggelig...Og datteren min(med adhd) er i puberteten. Bekymrer meg veldig for det også.

Jeg har perioder som ikke er så ille. Da tar jeg tak, ok dialog med ex, kontakter skole, BUP osv. Så ramler jeg plutselig sammen. Klarer ingenting. Bare skammer meg og gråter. Blir vanskeligere og vanskeligere å møte verden igjen for hver gang jeg bryter sammen.

Dette ble fryktelig langt. Håper likevel noen leser. Kanskje har erfaringer å dele?