Vi har vært gitt i snart 20 år, vi er glade i hverandre og i familien vi har skapt sammen. Vi er foreldre til 6 herlige barn. Vi flyttet vekk fra begges familier og bosatte oss på et nytt sted for 10 år siden. Jeg fikk fort mange gode venner, mannen min igjen. Etter 5 år møtte han veggen. I 2019 ble han fysisk syk og var gjennom 3 operasjoner, den siste etter korona. Fysisk helse er gjenvunnet, den mentale ikke, men han er i full jobb.
Jeg har de siste 5 årene holdt familien oppe, støttet min syke mann håndtert utfordringene med barna, og følt meg som en solo forelder, der jeg ikke kunne dele alle bekymringer med han som ikke var frisk, og som har hatt nok med seg selv. I 5 år har jeg gått på akkord med meg selv og mine følelser. Jeg har vært mer venn og sykepleier enn kjæreste, ektefelle og elskerinne. Hans kjærlighetsspråk er tjenester, mitt er fysisk kontakt. Vi har hatt sex ca 5 ganger siste 5 år, mye på grunn av hans fysiske helse…
Han tar aldri på meg, og trekker seg unna når jeg tar initiativ. Han kysser aldri, klemmer aldri…. Osv. Han kan komme å spørre om å få en klem, i de tilfeller han har behov for det på grunn av sin mentale helse.

Jeg føler meg ikke elsket, vet at han er glad i meg, men ikke mer enn som i sin mamma eller sin søster….

Jeg har gjentatte ganger forklart at jeg ikke er tilfreds med situasjonen, men er redd for å legge for mye press på han, siden hans mentale helse absolutt ikke er stabil.

Jeg ønsker ikke å gå fre ham, ønsker ikke å legge vrak på det vi har. Jeg er imidlertid sliten av å være hushjelp, venn og mamma…. Ønsker å være kjæresten hans igjen, ønsker å føle meg elsket og begjært.

Vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med å dele dette…. Mest kanskje å dele hjertet mitt uten å ha dårlig samvittighet…. Men om noen har råd, så er jeg absolutt lutter øre.

Han ser ikke at vi har problemer….Så da er det vel bare jeg som bærer problemet og bekymringen. Føler meg ensom!

Føler du skriver om meg. Men detaljer stemmer ikke. Jeg er nylig skilt etter å ha vært "syk ektemann" over mange år. Er fortsatt syk.

Skilsmisse kan gjøre ting verre for begge parter. Mye verre. Men det kan også på sikt være det nødvendige for begge, selv om det er tøft å stå i. Jeg tror det viktigste er kommunikasjon. Snakk om hvordan du har det. Og om hvordan du ønsker å ha det. Vær åpen. Mange ganger kan det å skilles være løsningen for begge. Og for barna. Husk at du kan ikke være begge foreldre samtidig. Da sliter du deg ut.
Sett deg selv og dine behov først.


Jeg var klar for å gi min ekskone lov til å ha en elsker. Eller annet arrangement, siden jeg var syk. På et tidspunkt tror jeg at jeg innså at våre følelser for hverandre hadde stilnet. Hun hadde et ønske om å bli elsket, men jeg kunne ikke gi henne det slik at hun følte det.

Kommunikasjonen vår var en Katastrofe gjennom stort sett hele ekteskapet. Det endte i en opprivende skilsmisse for oss begge. Hun var mer klar enn meg, men nå når vi er skilt har vi det ganske bra begge to.

Dette er kun min objektive "analyse", men ingen fasit. Tror nøkkelen kan være kommunikasjon, men vær åpen for at slutten på ekteskapet kan være en fordel.

Det er egentlig for enkelt å gifte seg, når man ser på hvor "vanskelig" det er å bli skilt.