Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan leve videre etter et voldelig forhold?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan leve videre etter et voldelig forhold?

okt 5 2019 - 17:14
Hei,
Hvordan klarer dere komme dere videre i livet? Er over 2år siden jeg kom ut av et forhold som var voldelig både fysisk og psykisk. Det ble aldri anmeldt eller gjort noe med, noe som jeg angrer på hver eneste dag. Det å vite at et menneske aldri kommer til å bli straffet for sine handlinger er det jeg ikke klarer legge bak meg. Han har selv innrømmet han gjorde handlingene, men argumenteret alltid for at det var som reaksjoner på min oppførsel. Jeg er 170 høy og var sammen med en mann på nesten 2meter. Han kunne legge meg i bakken på 1 sekund, jeg var sjanseløs. Han innbilte meg at det var jeg som var ansvarlig vær gang noe skjedde og jeg har brukt tid og traumeterapi på å fortelle meg selv det ikke er tilfelle. Jeg føler meg ansvarlig og ikke minst utrolig redd for hva han kan finne på i fremtiden mot en annen. Han har aldri måtte stå til ansvar, noe som da gjør han heller ikke har lært sine handlinger var feil. Føler dermed at det er min skyld hvis det skal skje med noen andre han blir sammen med. Er fortsatt plaget av mareritt jevnlig og fanget av en sorg.
Er det noen som har det lignende?
Avatar

Kjenner meg igjen.

okt 5 2019 - 17:26
Hei.
Du er ikke alene om å føle det du føler her.
Jeg levde med en mann som var voldelig til tider.
Han slapp unna med alt han og.
Jeg må gå i terapi for å klare å bearbeide følelser og tanker om dette.
Sliter veldig ennå den dag i dag....
Håper jeg kan få dette på avstand og leve et bedre liv enn jeg gjør nå.
Avatar

Til: Jegerleimeg

okt 5 2019 - 17:39
Alt man kan, er jo bare å forsøke leve videre.
Er bare så redd for at jeg aldri klarer å bli ferdig med det! Det kommer aldri til å være rettferdig i mine øyne, de fortjener jo å stå til ansvar for sine handlinger...
Avatar

Ja...

okt 5 2019 - 17:53
Ja, sant det du skriver.
Nei, ingen rettferdighet her når dem ikke blir stilt til ansvar for det dem har gjordt.
Slitt med den tanken jeg og.
Jeg prøver å leve videre, men har følt at jeg bare eksisterer ...lever ikke, prøvd stort sett å gjemme meg bort her jeg bor nå...
Og ting er jo ikke enklere når synderen bor i samme område som meg.
Ønsker deg alt godt videre på din ferd...Håper du finner ut av ting.
Avatar

Time for time, dag for dag

okt 14 2019 - 18:23
Jeg levde i et forhold med en svært sjalu mann. Det var ikke fysisk vold, men mye psykisk vold.

Jeg fikk et kraftig epilepsianfall som følge av høyt stressnivå etter lang tid med psykisk vold. Jeg fikk beskjed av nevrologen å gjøre noe med livet.

Det var krevende å komme ut av det. Og enda mer krevende å komme til hektene igjen. Jeg skalv i ukevis. Jeg måtte bare ta time for time, dag for dag. Nå er det flere år siden, men jeg er fortsatt preget av det.

For meg var det også livreddende å gå på jobb. Der fant jeg det normale. Selv om det var tungt til å begynne med, å faktisk være i jobb.

Lykke til!!! Håper du finner små gleder i hverdagen og at lyspunktene gradvis øker.
Avatar

Bare anmelde?

okt 19 2019 - 16:57
Håper alle som noen gang har følt på at noen har gjort noe feil og faktisk straffbart i henhold til loven(fysisk/psykisk), får mot til å anmelde. Det er stadig så tabu for oss som har vært i traumatiserende forhold å ønske rettferdighet. Når det gjelder nære relasjoner, er det faktisk lov til å anmelde i 5-10 år i etterkant. Uansett om man ikke føler saken sin er sterk nok, har vi alle rett til å få vår sak hørt.
Er jo en sjanse for at det blir henlagt som med alt, men vi skylder oss selv å den neste uheldig sjelen som må møte det monsteret vi ble fanget av. Det eneste som skjer, er at du og den du anklager må til avhør. Føler for min del at dette i seg selv hadde vært en seier, at de må reflektere over sine egne handlinger og forklare. De mener jo at sine oppførsler er helt riktige, men kanskje vil realiteten av å sitte foran en i politiet sette noen tanker i gang?

Når jeg har snakket med kvinner om hva de tenker rundt det å anmelde, svarer de jo alle det samme: Hvorfor?
Ingen hadde spurt oss om dette, hvis det var snakk om en fremmed person som hadde gjort noe mot oss. Av den simple årsak at det var en partner, en vi har valgt selv. Hvorfor dro vi ikke før?
Det minimerer ikke faktum at både fysisk og fysisk vold er ulovlig og straffbart.

Vores liv betyr så mye mer enn det vi tillater oss her, ved å ikke engang mene personen skal få noen konsekvenser.
Håper at det snart vil bli mer oppfordertet til å anmelde for alle der ute, selv om vi ikke endte på sykehuset med alvolige skader. At vi må ha et redusert liv i store deler av fremtiden er det jeg er mest bitter for. Skadene er like store hvis de er på innsiden som utsiden, så hvorfor skal disse minimeres?

Det støtte nederlaget jeg føler på, er at jeg selv for resten av mitt liv må søke hjelp når ting plutselig kommer tilbake. Betale penger å gå igjennom lange prosesser for å få riktig hjelp. Dette har vi faktisk alle krav på... Jeg vil vi alle skal føle vi har rett til alt vi trenger for å bygge oss opp igjen, ikke føle byrden ved å igjen måtte søke hjelp å bli økonomisk belastet.

Drømmer om at jeg for gjort det riktige å anmelde, så jeg kan vite med meg selv at jeg har gjort alt jeg kunne for å få rettferdighet. Utfallet er ikke så viktig, men å faktisk ha gjort det er alt. Drømmer om at det blir snakket om i media, hvor lite fokus det er på vold i nære relasjoner. At det blir allment kjent hvor uvanlig det er for oss å faktisk bli hørt.
Vi kvinner og menn som i andres øyne er litt patetiske og svake fordi vi ikke har kommet over eksen? Det er forferdelig trist at utenforstående ikke forstår det er noe vi må bære med oss hele livet. Ikke kjærlighetssorgen, men sorgen over å miste seg selv og bli sviktet og utnyttet av noen som du har stolt på blindt.

Hvorfor er det så urealistisk at vi faktisk går å anmelder det som faktisk er ulovlig i det landet vi bor i?
Avatar

Til LisaElise

nov 25 2019 - 12:41
Tror det er veldig vanlig og en av grunnene til at så mange anmelder flere år etter det har skjedd. Er en lang prosess med å bygge opp mote til å faktisk gjøre det.

Jeg valgte etter så mange runder med meg selv og mennesker rundt meg å anmelde via en bistandsadvokat. Var en av de mest surrealistiske opplevelsene jeg har hatt, på både godt og vondt. Var tårer med latter og smil. Tror ikke det er noe fasit på når man blir klar for noe sånt, jeg følte bare jeg måtte gjøre alt i min makt for å forhindre den neste uheldige som kunne bli fanget av det samme som jeg gjorde den gangen.

Har allerede hatt mitt avhør og venter på neste steg i prosessen. Er skummelt, men samtidig føles det styrkende å vite man faktisk gjør noe for første gang. Har blitt super godt tatt vare på og det var mye mindre skremmende enn jeg trodde det skulle være.

Er litt som å si i fra om at du ikke synes det var greit. Stå opp for seg selv, ta makten tilbake.
Til forsiden