Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan kunne jeg være så dum?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan kunne jeg være så dum?

jan 8 2018 - 17:44
Jeg vil fortelle om, vet ikke hva annet jeg skal kalle det enn et fenomen jeg selv var oppe i for flere år siden. Bakteppet er at min daværende samlivspartner som jeg hadde barn sammen med ble anklaget av flere personer for atferd (var utroskap mot meg) med andre som det kom til dels sterk kritikk for, delvis av sinte personer, flere ganger. Dette skjedde også i mitt påhør da det kom folk på døra.

Nå har vi forlengst gått fra hverandre fordi denne atferden hos min samlivspartner stoppet ikke.

Det som jeg her beskriver som et fenomen, er at jeg da disse sinte personene kom, tok jeg min partner i forsvar og jeg "luftet" sinnataggene så godt jeg kunne ved å snakke/lytte og med håpe at de skulle rase fra seg. Min partner virket knekt og jeg kan nå se at jeg lot meg påvirke av at denne inntok delvis en offerrolle, delvis benektet alvoret i anklagene. Jeg ville så gjerne styrke forholdet vårt og gikk i fella som oppofrende i håp om at jeg skulle få et nærmere forhold enn vi hadde hatt før, at jeg skulle få en mer lojal partner ved selv å vise lojalitet og være en som sto i stormen.

Jeg har i ettertid prøvd å forstå hva som gjorde at jeg kunne gå så fem på, for alt jeg ønsket skulle skje, skjedde jo ikke. Atferden bare fortsatte, min partner fortsatte å være utro mot meg. Jeg fikk ikke på noen måte "betalt" for min atferd.

Det som jeg er kommet til, er at jeg opplevde disse sinte menneskene (andre forsmådde ektefeller) som en trussel mot vår familie i og med at en av foreldrene var så "truet". At jeg satte til side min sårede stolthet som partner fordi jeg opplevde angrep utenfra som jeg så så var kritisk for vår lille familie. - Du slår ikke en som ligger nede, sa jeg til meg selv.

Fra min partners side kan dette muligens ha blitt oppfattet som fullstendig mangel på grensesetting fra mine side. Kanskje var det noe av grunnen til at utroskapen bare fortsatte. Dette er ting jeg aldri får eksakt svar på fordi det er ikke lenger mulig å snakke med min ekspartner. Jeg mener ikke at jeg har ansvar for hva min partner gjør, men at som partner kan jeg muligens få et bedre resultat hvis jeg setter tydelige grenser for min partner, og sterkere ivaretar meg selv i forholdet.

Og så, med litt ettertanke, lurer jeg egentlig på om dette er et instinkt eller om det mest er en tillært reaksjonsmåte. Grunnen til at jeg lurer på det er at når jeg ser meg om ser jeg ser at jeg ikke er alene om slik reaksjon.
Til forsiden