Etter 5 rare år tok jeg i vinter endelig avgjørelsen med å gå ut av det jeg vil betegne som en dysfunksjonell relasjon med en mann på min alder. Jeg velger å kalle det en relasjon og ikke et forhold da det var lite som minnet om et modent, voksent forhold med respekt og kjærlighet.
Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, og lurer på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør når det var jeg som valgte å forlate dette. Jeg jobber innenfor et omsorgsyrke, og anser meg som god til å lese, tolke og håndtere andre mennesker, men her kaver jeg bare.

Vi møttes via nett, og i starten virket det som dette var en åpen og oppegående mann, som tok raskt kontakt, svarte fort på meldinger og i det hele fremsto som en som det var verdt å satse på. Men-det tok ikke lang tid før de røde flaggene begynte å veive kraftig. Og jeg prøvde å snakke med han om det jeg la merke til, men ble avfeid som dramatisk og som en som overtenker. Dessuten likte familie og venner han så godt, så da "slo" jeg meg til ro med at det var faktisk jeg som overreagerte selv om intuisjonen og magefølelsen sa noe annet.
De røde flaggene handlet bl.a om at han ikke hadde tid til å møtes bare han og jeg, men sammen med mine barn og hans datter kunne vi møtes ofte. I tillegg var telefonen alltid på lydløs og i lomma, og ble gjemt bort når jeg kom. Dette vedvarte gjennom hele tiden vi var "sammen". Han svarte heller ikke på tlf når den ringte dersom vi var i samme rom.
Vi skulle og raskt bli et offentlig par på sosiale medier, i etterkant virker det som om han ville vise frem at han hadde "fått det til". Barna ble raskt involvert, og vi ble alt for raskt en "familie". Kjøpte hus med mine penger som egenkapital, da han ikke hadde noe. Jeg trodde jeg hadde alt på stell med å skrive samboerkontrakt men sitter nå igjen med tap etter å ha blitt lurt trill rundt.

Jeg gjorde det slutt opptil flere ganger de første årene, for så å komme tilbake igjen i god tro om at det var jeg som overreagerte. Og når han ble så godt likt av omverdenen så måtte det jo være meg og mine reaksjonsmønster det var noe galt med.

Generelt gjennom forholdet var det mye av dette:

veldig lite nærhet og fortrolighet, og da stort sett på hans premisser. Han brukte sin datter som substitutt, og koste mye med henne. Kunne velge å sette seg tett inntil henne og holde henne fremfor meg gjentatte ganger. Hun er 11 år..
mye bortforklaringer på ting jeg tok opp, og løgn som han benektet selv om han ble konfrontert
mye sosialt på ettermiddag/kveld for hans del gjennom jobb i mediebransjen
lite konstruktive samtaler rundt forholdet/økonomi etc
Han har ei mor som døde brått nå i vinter, to søstre i en annen by samt en far som bor i utlandet så han har lite familie tilstede her. Dette medfører at vi var mye sammen med min familie som bare fikk se det gode. Jeg la merke til at han fikk MYE posistiv feedback fra sin mor, både emosjonelt og økonomisk. I tillegg til den nære kontakten med sin datter samt det for meg ukjente livet på sosiale medier fikk han dekket opp så mye at jeg kom laaangt ned på hans prioriteringsliste.

Når bruddet var et faktum brøt helvetet løs. Da fikk jeg oppleve manipulasjon, og utroskap i praksis. Han kunne sitte med telefonen i samme rom som meg og barna og åpenlyst chatte med andre damer, der han plutselig la fra seg tlf slik at jeg kunne se meldingene. Vi måtte bo sammen en god stund etter bruddet da det ikke lot seg å ta over ny leilighet før etter en stund, og ett av mine barn bodde og hjemme denne perioden. Jeg hadde derfor ingen mulighet for å kome meg unna. Jeg strevde med et ekstremt sinne og frustrasjon som egentlig bunner ut i en sorg i denne perioden, som førte til at jeg både sa og gjorde ting jeg strever med å tenke på i dag. Dette er ikke meg, sånn har jeg aldri vært før. Han bruker dette imot meg, og sier at det vil bli brukt dersom jeg går videre til advokat med mine økonomiske krav.

Det jeg sitter igjen med er:
Selvbebreidelse for at jeg ikke fulgte intuisjonen min om å gå når dette kjentes feil tidlig
Reaksjoner fra familie/felles venner (ikke mine venninner om at jeg har forlatt en så hyggelig og fin mann som var så flink med ungene mine. Jeg føler at jeg må forklare og snakke nedsettende om han for å få de til å forstå.
En opplevelse av å være bitter over et økonomisk oppgjør som er basert på manipulasjon og trusler, når mitt sinne egentlig handler om en følelse av å ha blitt lurt og brukt, og en sorg over et forhold som overhodet ikke hadde livets rett.
Kroppslige reaksjoner som gråt, utslitthet, dårlig søvn og matlyst etc.
Sinne rettet mot meg selv for hvorfor jeg tillater meg selv å bli behandlet slik.
Jeg ville dette, så hvorfor klarer jeg ikke å puste og leve med min avgjørelse??

Hei!

Aller først så vil jeg si at du virker som et reflektert og godt menneske.
Når du har følelser for noen, så er det nesten umulig å se det destruktive i alle disse små hendelsene.

Dette virker på meg som et forhold hvor du er med 100%, mens din eks kun er med for å utnytte deg. Du gir han en inngangsbillett på boligmarkedet med dine penger og støtter han på best mulig måte.
Han svarer med dårlig kommunikasjon og hemmelighold.

Jeg er sikker på at han har hatt kontakt med andre jenter/ kanskje ekser under mesteparten av perioden dere var sammen. Om dette er tilfelle, så har du blitt brukt i påvente av noe bedre.

Det virker som om du virkelig ønsket at dette forholdet skulle fungere og at familie/venner også fikk deg til å reagere på de røde varslene for sent.

En manipulator får det som regel som han/hun vil og her har du vært litt for godtroende. Ikke rart å forstå, men når eksen ikke er villig til å invester like mye i forholdet - så må det nesten bare gå som det har gått.

Advokat trussel eller andre trusler vil jeg ikke bruke så mye energi på. Tror du virkelig at han vil engasjere en advokat til 2800-4000 kr timen med en sak som han vet han vil tape? Jeg tror ikke det.
Om han er så dum å setter i gang med dette, så finn deg en god advokat som kan belyse saken din. Da avsluttes i alle fall saken.

Livet byr på mange kostbare erfaringer og nå har du fått en til å loggføre.


Når det er sagt, så virker du som en dame som kommer til å møte en flott mann som er villig til å investere like mye i deg som du i han - når det skjer så er jeg sikker på at kirkeklokkene vil kime:)


Ha en solrik og fin sommer!