Er samboer til en mann. Vi har bodd sammen i ett år.

Han blir veldig aggressiv og sier stygge ting til meg. Han gjør meg usikker og redd.

Jeg legger ikke ut alle detaljer her dor det blir så langt. Men jeg har det ikke bra.

Jeg orker ikke lenger og vil forlate han. Men det har vist seg at det er vanskelig å gå. Jeg tror det er fordi jeg ikke vet hvordan han vil komme til å reagere.

Jeg trenger noen råd til hvordan fra noen som har klart å komme ut av et forhold med psykisk vold. Forhåpentlig vis kan det hjelpe meg å komme videre...

Hvis du tar kontakt med et krisesenter kan du få samtaler hvis du trenger og råd av de, antar de er dem som har mest kompetanse på å komme ut av forhold med psykisk vold.

Jeg kom meg ut av ett over ti år langt forhold til slutt.. Grunnen til at det tok så lang tid var at jeg var redd for konsekvensene, kanskje han ikke ville tillate meg å dra? JEg var redd for om jeg kom til å klare meg alene, redd for hva som ville skje med vårt felles barn, redd for alt egentlig...

Men da jeg endelig kunne ta han på å være utro så kom motet fram.. Jeg brukte det som hovedgrunn til at jeg ikke kunne bli i forholdet, å hoppet ut av det med begge beina. Da følte jeg at jeg hadde en "god nok grunn" hvis du skjønner.. Ihvertfall en god nok grunn for meg selv, til å tørre å være litt tøff.. For jeg har alltid sagt at utroskap har jeg nulltoleranse for, det har vært ett prinsipp jeg har snakket mye om alltid..
Jeg skal innrømme at jeg aldri har vært så usikker og redd som jeg var da, men jeg angrer ikke ett sekund! Jeg var SÅ glad for at jeg hadde turt å gjøre det... Det som jeg hadde gruet meg til SÅ lenge..

Det var en påkjenning de første månedene, da jeg var konstant redd for at han skulle oppsøke meg, å "skade" meg på noe vis. Men det gikk veldig bra faktisk.. Å da jeg var bortreist sammen med barnet vårt kort tid etter bruddet, så turte jeg å si til han over telefon at alle mine følelser var borte og at de hadde vært det lenge... DA virket det som han tok inn over seg hva JEG følte.. Da roet han seg ned.. å holdt seg nok på avstand til at jeg kunne senke skuldrene..
Det hjalp selvfølgelig at han var rask med å finne nytt dameselskap. Men det gjorde han ikke før etter at jeg hadde sagt på telefonen at det var null følelser..

I dag, 4 år senere, har vi ett ok forhold, vi samarbeider sånn tålelig greit om barnet vårt, men jeg holder han fortsatt på litt avstand..