Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan forklare folk at jeg er utslitt når jeg ser ut som en energibombe?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan forklare folk at jeg er utslitt når jeg ser ut som en energibombe?

mai 25 2018 - 10:22
Jeg er ny her på forumet og kommer med en frustrasjon som sikkert ikke er av ny karakter her.
Jeg har ADHD (utadvendt og aktiv grad) og hypersensitiv, og snart 50 år. Jeg mener selv jeg har levd dobbelt så mye som folk flest, dvs jeg er ca 100 år. (holder meg godt da :).)
Dessverre så er jeg sliten. Jeg kan fremdeles gå på full speed (metaforisk), i lange tider. Og plutselig treffer jeg veggen, totalt utmattet.
Da kommer jeg ikke ned, og det er så forferdelig vondt. Det er ikke viljen det står på. Det er så mye jeg vil, men plutselig har jeg bare lyst til å grine og gå i hi. Enda så kjedelig det er. Det er ingenting godt med å gå i "hi", men jeg klarer ikke noe annet...
Det første jeg merker det på er at jeg begynner å bli klumsete, jeg rører, jeg feiler og jeg glemmer selv de minste ting. Jeg kan ikke huske å ha kjørt på jobb feks. Jeg vet jeg har kommet dit, men kan ikke huske turen.

Deretter merker jeg humret forsvinner, og jeg er ellers alltid i godt humør. Jeg blir sårbar og følsom, og veldig lett irritert. Oppfatter alt som et personlig angrep og har mange ganger i livet startet flere "kriger" i denne tilstanden.

Enda kommer disse "fallene" som julekvelden på kjerringa. For jeg klarer ikke å sette grenser for meg selv, og jeg klarer ikke å forklare mine medmennesker dette. Alle oppfatter jo meg som den energibomben jeg ellers er. Og jeg kjenner ikke selv hvor sliten jeg er før det er akkurat litt for sent.

Andre tar det selvfølgelig også personlig når jeg ikke lenger er den sprudlende glade damen jeg ellers alltid er. Jeg orker ikke å snakke med noen mer enn høyst nødvendig, og føler meg rett og slett som en sånn støvsuger robåt som må tusle inn på ladestasjonen og bli der en stund :).

Nå vet jeg dette om meg selv. At jeg må lade, jeg må vekk fra folk og ikke utsette hverken meg eller andre for mine overfølsomme reaksjoner. De første dagene har jeg noe jeg kaller en demonkamp med meg selv, for å klare å hvile. Og tiden det tar kommer an på hvor lenge jeg har gått på akkord med meg selv i forkant.
Plutselig kan det slippe. Og det er verdens deiligste følelse. Da demonene forsvinner og jeg er tilbake til meg selv igjen. Da kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg tok det slik på vei, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, og følte som jeg gjorde osv.

Den største demonkampen er jo fordi jeg straffer meg selv for jeg får disse "stoppene". Jeg vil helst bare være glade, energiske meg hele tiden. Alle rundt meg vil ha glade, energiske meg. Og jeg har blitt møtt med mye kritikk absolutt hele livet. "Ta deg sammen!" "Hvorfor er du så sliten?".
For ingen skjønner at bare en togtur til Oslo kan tappe meg for mer krefter en en ukes fottur i fjellet. Ingen kan vite hva som tapper meg for energi, og det forventer jeg ikke heller. Men det er så forbasket vanskelig å bare få forståelse for at jeg er utladet og trenger lading.

Jeg er helt sikker på at mange av dere som er her på forumet opplever det samme, og jeg vil sette pris på gode råd. For selv om jeg nå er på vei opp igjen etter lading, så er selvfølelsen er alltid på bånn etter sånne nedturer..
Avatar

Re: Hvordan forklare folk at jeg er utslitt når jeg ser ut som en energibombe?

juni 3 2018 - 08:33
Jeg har ikke noe erfaring med sånn, men jeg vil gjerne gi deg støtte. Det høres veldig slitsom ut når det står på. Hva med å bruke pusteteknikk? Puste dypt og rolig ut igjen, 3-4 ganger, sånn at du får kontakt med ditt indre, og så spør deg selv, hvilke følelser har jeg nå? Hva surrer i hodet mitt? Og når du svarer deg selv er det viktig å svare med et til to ord for hver følelse, ikke gå inn i en dialog eller lang avhandling med deg selv. Svarene skal være for eksempel, sint, frustrert, lei meg, oppgitt, glad, slitsom, sliten osv, og stopp gjerne opp ved hvert svar noen sekunder før du svarer neste. Og kanskje du skal ta noen sånne øvelser når du er på topp også, ikke bare når du er nede. Det kan jo hende livet vil bli litt mer balansert. Vet ikke om det var til hjelp, men skader kanskje ikke å prøve.

Ønsker deg masse lykke til.
Avatar

Føler på mye av det samme

juni 8 2018 - 23:14
Hei. Jeg har også ADHD og føler meg igjen i mye av det du sier. Jeg er student ved uni, og blir ekstremt sliten i eksamensperiodene. Får angst og blir veldig deppa, noe jeg ikke kjenner på ellers. Jeg ender opp med å trekker meg ufrivillig tilbake. Jeg er en sosial person som lever på følelsen av å bli satt pris på. Så blir derfor så lei meg og skuffet da jeg ikke får støtte fra venner i slike perioder, men problemet er jo at jeg ikke klarer å si ifra at jeg sliter, fordi jeg er alltid den personen folk kommer til om de sliter selv. Og da rollen er omvendt, får jeg ikke samme støtten tilbake.
Om du har lyst, kan du legge meg til som venn, så kan vi snakke sammen og så kan jeg fortelle deg hvordan jeg har lært å leve med mye av det som kommer med ADHD :)
(Innser at dette innlegget ble postet for ei stund siden, men håper du ser dette uansett)
Avatar

Demoner jeg også kjenner godt

juli 31 2018 - 13:42
Du fikk meg til å gråte BareBare! Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. Hadde jeg sittet i rullestol, da hadde mine utfordringer vært åpenbare. Godt synlig. I en alder av 50, er jeg fullstendig utkjørt, men det skjønner visst ikke hodet mitt som aldri gir meg fred. Jobben min forsto heller ikke dette, så jeg ba om en "bruksanvisning" av nevropsykolog, for å gi til arb.giver. Jeg ble utredet for tre år siden, etter et legebesøk hvor jeg nærmest kom krabbende på alle fire, helt utkjørt. Utfordringer i alle retninger forsterket alle mine ADHD problemer. Min løsning har alltid vært fysisk aktivitet, og det er bra det, løpe på skogsstier gir meg fred. Jeg føler meg liksom tilstede. Men løpingen tok overhånd, og jeg tilbrakte etterhvert flere timer løpende enn jeg sov! Dette forbannede indre kraftverket som bare pøser på med energi jo mer sliten jeg er
.. Jeg sov kun 10-12 timer i uka og løp 10-15, glemte ofte å spise, var lukket og låst i hjemmet. Altfor mange lyder, for mange oppgaver, ting som skulle planlegges osv...
Ikke rart min kjære elskede ble frustrert. Denne demonen som aldri melder sin ankomst, var en hyppig gjest. Høylydt bråsinne, rullgardinen rett ned og medfølgende krangel. Som oftest om tulleting og bagateller, allikevel førte det til en nedfrysing av meg. Fullstendig låsning, jeg skjønte ingenting, greide ikke forklare, og ble opplevd som sur tverr og mutt. I dagevis... Og den alltid tilstedeværende følelsen av å bli misforstått. Kunne jeg bare fått et lite hint om at disse demonene var på vei! Jeg har snakket masse med min kjære om dette i gode perioder, og vi har laget mange slagplaner sammen. Hun var også veldig delaktig i min utredning, og i samtaler med nevropsykolog i etterkant fikk vi god innsikt i mine utfordringer(Jeg klaget til dps for dårlig utredning og lite opplysninger). Det har allikevel vist seg at dette ikke er noen quick fix. Jeg har brukt utallige timer på å sette meg inn i dette selv også, finne mulige løsninger, men føler at alle årene med problemer følger meg og oss som et mareritt. For mange negative mønstre som har fått feste seg. Et feiltrinn fra meg, så ser hun mitt gamle mønster, min frustrasjon øker fordi jeg føler meg misforstått, at hun ikke ser mine forsøk på endring, og demonene viser seg igjen. Jeg er så redd for at min forståelse av meg selv kom for sent. At jeg har slitt henne ut med alle mine opp og nedturer. At hun ikke orker mer, til tross for at hun vet at jeg elsker henne helt hinsides. Jeg er hennes! Vi har et begjær for hverandre som ikke kan beskrives med ord, men hun er utslitt. Forsåvidt jeg også, lei av meg selv og disse dype avgrunnene jeg ikke greier å forutse. Lei av meg selv fordi jeg ikke har greid å være tilstede for henne, se henne, og være en støtte. Istedenfor opplever jeg meg selv som en belastning... De fleste voksne år med forsøk på å være "normal" har bare gjort vondt verre. Jeg/vi ønsker å finne igjen den gamle meg. Finne smilet igjen. Den som hadde den litt underfundige, intelligente og skakke humoren, og ofte et uventet men interessant perspektiv på så mangt. Den guttete væremåten, som var noe av det hun en gang falt for. Jeg vet at den gutten er der fremdeles, for ofte føler jeg meg som en gutt fanget i en voksen mann. Adhd'ere er litt annerledes, men jeg føler jeg har brent lyset i begge ender fordi jeg aldri forsto min annerledeshet. Når jeg endelig forsto er jeg så engstelig for at det er for sent. Og jeg som bare ønsker alle godt...!
Til forsiden