Hei!
Jeg har de siste 15 årene fått dårligere og dårligere forhold til faren min. Alt endret seg da han fant en ny partner etter at min mor døde for snart 17 år siden. Jeg har i oppveksten og tidlig voksen alder hatt et svært nært forhold til pappa, men forholdet har gradvis blir dårligere de siste årene. Mye skyldes hvor feig han er i forholdet til samboeren sin og at barna og barnebarna hans er lite viktige og ikke prioritert. For en del år tilbake var vi sammen en helg i året,2-3 år på rad. Der vi leide hytte på fjellet og fisket og koste oss. Da var eldste barnebarnet 4-6 år. Hun elsket det og pappaen min syntes også det var helt herlig. Han kan snakke om det enda. Det ble ikke noen tradisjon ut av det pga at partneren hans ikke likte å være ute i båt og likte heller ikke å fiske. Vi snakket med han om at hun ikke trengte å være med denne helga, men da sier han ingen ting. For jeg tipper at hennes ord er lov. Han får nok ikke lov til å dra alene med sine egne barn/barnebarn. Hun har selv fire barn, men har sagt at venner er mye viktigere enn familie. Og har nok vært svært misunnelig på det nære og tette forholdet vi hadde. Jeg er vokst opp med at blod er tykkere enn vann. For i vår familie har det nemlig vært viktig at vi støtter og hjelper hverandre hvis noen har det vanskelig. Det være seg barn, barnebarn, søsken, tanter, onkler, søskenbarn eller besteforeldre, men også andre slektninger. Og dette var i sin tid veldig viktig for pappa (og mamma). Nå er han bare opptatt av seg selv og sine/ deres «problemer». Jeg har vært så heldig å få lov å ha pappa til julaften hvert eneste år, da uten at han har hatt med partneren. Det har vi opprettholdt siden mamma døde. Det var en avtale vi inngikk første jula hun var borte, før han hadde funnet seg ny partner. Denne jula som var, jula 2020, ble det dessverre annerledes pga covid-19. Vi fikke ikke feiret sammen. Og sånn er jo det, men jeg fikk informasjon i fra min bror og kone at partneren til pappa hadde klaget fælt på at hun aldri har eller får feire jul med ham. (Jo, hun har vært med ham en gang her hos oss.) Men hun har jo 4 barn hun kan feire med og som også har familie. Men i år fikk hun feire med ham og ellers så avlyste de også 1.juledag, som også er en tradisjon vi feirer sammen. Det som er aller mest skuffede er at jeg får høre av svigerdatteren til partneren til pappa, at de var hos dem på juleselskap 2.juledag. Gjett om jeg ble lei meg og skuffa, og ikke minst sint… Jeg har vært så mye sint… Så mye sint og opprørt over alt at jeg nå lurer på om det er verdt å prøve og ha en forhold til pappa? Det er ikke bare den episoden som er årsaken, men mange i årenes løp. Det at han aldri prioriterer sine egne. Jeg har to brødre som også har det på samme måte. Vi er heldigvis veldig sammensveiset. Jeg er kommet dit hen at jeg vurderer sterkt å unngå kontakt med ham, da jeg alltid blir så opprørt og «dårlig» (urolig, hjertebank, kvalm, vondt i magen). Jeg orker det snart ikke lenger. Den ene broren min orker ofte ikke å ta telefonen når han ringer. Gjennom årenes løp har vi prøvd å ta opp ulike ting som vi synes er problematiske, men det ender sjelden hyggelig. Han går i forvar og angrep på en gang, så vi når aldri igjennom. Dette er ikke den pappaen vi vokste opp med, selv om han sier at han ikke har forandret seg. Har noen av der noen råd? Hvordan bør jeg forholde meg til ham?
Beklager lang tekst.

Det virker som faren deres legger opp til stillingskrig ved å gå i forsvar og angrep når dere tar opp problemstillingen. Da er det egentlig bare å ta utfordringen, sette hardt mot hardt og stå løpet ut. Dokumentasjon er viktig i denne prosessen. Bruk skriftlig kommunikasjon der det lar seg gjøre. Bruk lyd- og videopptaker ellers slik at det ikke kan være noen tvil om hva som er sagt og hvem som har sagt det.