Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor blei det av kona?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor blei det av kona?

feb 10 2018 - 20:41
Jeg trenger sårt innspill på hva jeg bør gjøre videre med livet mitt.

Jeg er en mann som fylte 40 nå nettopp, kona er i midten av 30- åra. De 10-11 siste årene har vi vært sammen og vi har vært gift i de siste 7. Sammen har vi et barn i skolealder mens hun hadde med seg en fra før da vi møttes, altså to til sammen.

Så til problemet..

Jeg føler at jeg gir og gir men aldri får noe tilbake. Da snakker jeg om ren følelsesmessig ørken.

Så langt jeg kan anslå er dette noe som har sitt utspring i en periode etter minstemanns fødsel for ca seks år siden. En episode fikk henne til å måtte si at hun bare ikke hadde følelser for meg lengre. En knusende beskjed å få der og da men det var noe jeg klarte å svelge, så vi fortsatte samlivet videre og etter noen måneder virket det som om ting var tilbake på plass. Jeg har av og til avskrevet det som hormonelle problemer enten etter fødselen eller bruk av hormonspiral.

Tiden gikk (et halvt år?) og jeg begynte å merke meg at det som tidligere hadde gitt opphav til kos og kjærlighet nå blei møtt med "f*** som du klenger", uten at det var noen som helst humor involvert. Mer og mer blei det til at jeg gjerne kunne klø henne på ryggen i timesvis men det jeg fikk tilbake tidligere var nå fraværende. "Jeg gidder ikke, det er kjedelig" var svaret nok av ganger når jeg til slutt spurte rett ut, "kjære kan du klø meg litt på ryggen?" Hvis jeg møtte henne med en klem når vi møttes igjen etter jobb, var det med den samme anklagen om klenging eller at hun bare stod der så jeg måtte løfte armene hennes rundt meg og lage en ironisk episode av det.
-Aldri- var det hun som tok initiativet til å ligge litt på sofaen og holde rundt hverandre lengre. For trøtt, for varm, for slitsomt, you name it.

Det samme gjelder den generelle respekten og kommunikasjonen i forholdet. Fra tid til annen skjer det jo at jeg gjør ett eller annet som skaper en krangel/ diskusjon og i de tilfellene jeg har hatt ting å ta opp så blir det avfeid med at "det er ditt problem" eller noe liknende negativt. Hvis jeg svarer henne i samme tone og ordlag som hun stort sett alltid bruker mot meg får jeg virkelig det onde øye og et spørsmål om hva som feiler meg. Ikke noe som gir lyst til å ta opp problemer ved neste korsvei...

Årene slik har gått med det resultat at jeg mer eller mindre har trukket meg helt vekk. Det gjør så vondt hver gang jeg prøver meg på noe- om det er å ta igjen i en diskusjon, om det er å prøve å legge meg inntil henne på sofaen eller til og med å prøve meg på noe som leder til sengekos.
Min reaksjon har igjen ført til at hun nå føler at noe er galt- "du sitter jo bare foran pcen eller med mobilen" og når jeg prøver å forklare meg så finnes det ikke gehør.

Jeg er nå så psykisk nedbrutt at jeg føler meg som en liten valp som dilter etter den egentlig slemme eieren- jeg ynker meg og pistrer og gjør det jeg kan for å få oppmerksomhet men får bare kjeft, fordi det er så utrolig godt de ytterst få gangene det er noe å få. Selvfølelsen er ikke- eksisterende, hvor patetisk må man ikke være for ikke å bare be henne brenne i helvete? Og der kom den evig tilstedeværende frustrasjonen til syne også. Men så kommer usikkerheten og sier "hallo, hun har også hatt det tøft, hvilken rett har du til å tenke det du gjør?"

For jo- denne situasjonen har også ført til det jeg og fastlegen min tror er en depresjon. Det siste året har jeg gått mer eller mindre som en zombie med maske utad og ikke klart å gjøre mer enn det aller mest nødvendige. Inkludert å åpne post.
Resultat: total økonomisk nedsmeltning med kun mine foreldre som redningsbøye, uten de hadde vi vært husløse nå. Nok en årsak til at hun kan se på meg som verdiløs. For nå må jo hun jobbe alt hun kan for å hente penger til å ordne opp i min elendighet- mens jeg går hjemme på tredje måneden med sykemelding.

Nå skal det i all rettferdighet sies at kona selvfølgelig har mange gode sider også- det må hun nesten ha hatt for at jeg skal ha sett noe å holde fast i.
Men det følelsesmessige- å vite at jeg er gift, jeg burde egentlig ha kjent kroppskontakt hver dag, en liten dose kjærlighet fra noen som ikke er forpliktet til å føle det men så er det likevel så langt unna..

Det hører også med til historien at hun har en fortid med en psykisk og fysisk voldelig eks som også er far til eldste barn. Jeg kom inn fra å være god og allerede i henne forelsket venn til å være kjæreste også videre. De første par årene var merket av mareritt og episoder med selvskading for henne hvor jeg stilte opp som best jeg kunne. Derfor føles det ekstra sårt når hun ikke har en centimeter å gi når jeg forklarer hvor jeg er hen nå. Burde ikke hun, av alle mennesker, forstå?

Det er nok av avsnitt til jeg kunne ha skrevet men her er i alle fall essensen. "Hadde det ikke vært for ungene så hadde jeg dratt for lenge siden" har jeg tenkt i noen år nå. Jeg begynner mer å lure på om det egen usikkerhet og psykisk elendighet etter kjipe år på barneskolen som reiser sitt stygge hode. Har jeg fått fullstendig hangup på ei som etter alle solemerker har mistet følelsene for meg for lenge siden og av en eller annen grunn ikke har reist?

"Hvor blei det av kona" kalte jeg visst dette innlegget. Kanskje burde jeg ha valgt "Hvor blei det av meg"?
Avatar

Re: Hvor blei det av kona?

feb 10 2018 - 21:51
Høres ut som en fødselsdepresjon som har satt seg fast, ja. Modum Bad har hvertfall hatt en familieavdeling, høre med fastlegen om det fortsatt finnes eller om andre har tilbudet. Noen må jo kunne hjelpe dere!

Depresjon kan arte seg slik at en ser kun sin egen nesetipp, og barn, ektefelle, venner og andre rundt en går for lut og kaldt vann. Derfor er det viktig for flere enn deg at dere får hjelp.

Det er verdifullt å få menns beretninger om hvordan slikt arter seg fra mennenes vinkel, takk for at du delte. Og så fint at du har snakket med fastlegen.
Avatar

Re: Hvor blei det av kona?

feb 11 2018 - 02:30
Har tenkt litt mer på dette, og ser at jeg har glemt å si hva Modum Bad (Nervesanatorium)er, men de har nettside som forklarer mye bedre enn meg. Det er et sted de behandler psykiske plager og de har egen avdeling for å hjelpe hele familien hvis de finner det hensiktsmessig. Det kan også godt hende at det finnes andre steder som kan gi like bra tilbud. Det har muligens blitt for mye for din kone opp gjennom i hennes liv, og hun trenger hjelp til å få tilbake et normalt og friskt liv.

Jeg er sikker på at du er en flott far til barna, og gir dem all mulig omsorg og kjærlighet. Men slik du beskriver situasjonen jobber du i sterk motvind og trenger hjelp til å løse situasjonen med din kone. Barna trenger at dere er kjærlige mellom dere, og lever lykkelig. Det påvirker hvordan kreftene i familien blir brukt til beste for barnas utvikling. Dere er rollemodeller for barna.

Du skriver at dere har et felles barn, som du jo har foreldremyndighet for. Dette barnet har en registrert fastlege, kanskje har dere samme fastlege hele familien for alt det jeg vet. Men en kan se for seg at barna lider under slik deres mor og etterhvert du som far har det psykisk fordi barnets behov da lett blir neglisjert, og det er en fastleges sak å gi helsehjelp med slik at barnet får gode nok omsorgspersoner. Så jeg vil si at du bør ta kontakt med barnets fastlege i tillegg til din fastlege hvis dette er en annen, be om lang nok tid for en samtale. Du kan drøfte situasjonen med legen først, og så kan dere sammen eventuelt bli enige om at legen tar kontakt med din kone, eller om du vil snakke med henne. Men få legen på banen først, og sørg for at du får støtte i at dere trenger hjelp, i tilfelle din kone feier deg vekk også med at hun ikke trenger hjelp.

Barn som lider og nektes helsehjelp vil til syvende og sist kunne bli en sak for barnevernet hvis mor eventuelt ikke samarbeider. Men vi får håpe og tro at hun forstår familiens og sitt eget beste, og la seg undersøke om hun er syk.
Til forsiden