Har en mor som alltid snakker om seg selv og sine problemer. Jeg har en datter som er i psykose og som nettop fikk diagnosen schizofreni som igjen gjør livet vårt veldig vanskelig, både henne og meg som pårørende. Har selv adhd, ptsd og depresjon og ting er vanskelig fra før. Når jeg fortalte min mor (som bor et stykke unna- 5timers kjøring) om min datter så var svaret at det er godt det finnes medisiner mot dette også pratet hun videre i vei om en ferie hun nylig var på om hvem som var der og hva de gjorde osv. Helt uinteressant for meg. Jeg sitter med litt sjokk blandede følelser og vet ikke om denne relasjonene er verdt å fortsette... (noe som for øvrig gjør meg veldig trist) Vi har hatt mange år med vanskelig relasjon fra før... men dette føler jeg nesten tar toppen av kaka... ikke det at jeg skal ha så mye sympati og hysteri, men mer en forståelse, ikke bare en "klapp på ryggen" og "du er så sterk du jenta mi" ... nei, jeg trenger å høre , for en gang skyld, "stakkars deg, vi skal hjelpe deg og stille opp for deg" ikke for å føle meg "pitty" men for å vite at hun faktisk syns dette er skikkelig kjipt og faktiske vil stille opp, men når hun snakker i vei om seg og sitt så blir jeg litt målløs... og faktisk forbanna... jeg har forsøkt å snakke med henne mange ganger i løpet av mitt liv, om andre vanskelige ting, og jeg har respekt ovenfor henne men jeg har også en aggresjon samtidig som jeg får dårlig samvittighet for å skrive slikt om henne for hun er veldig god også. Hun sier ofte en ting i en setting og en annen motsettende ting i en annen setting, ofte da uten andre til stedet slik at det bare er jeg som hører det. Når jeg mange ganger tidligere har prøvd å snakke om problemene mine med henne så er det som om alle problemene mine bare er bagateller for dersom jeg har "brukket et ben" så har hun brukket to, har jeg hoppet en meter så har hun hoppet to, har noen diabetes, så har hun det også osv. (noe hun ikke har) Er det vanlig å ha det slik med sin mor? Jeg er over 40 år og aldri hatt noe nært mor og datter forhold, og dette hjelper absolutt ikke. Siste dråpen så å si... eller? En relasjon som gjør meg usikker, for når vi er sammen og er "overfladiske" (uten å måtte snakke om følelser) så er alt så utrolig fint og koselig, men under alt ligger det et slags mørkt teppe som aldri blir snakket om eller tatt opp. og hvis jeg prøver å lette på det teppe så er helvete løs sporenstreks, jeg blir redd, usikker og sint, fordi vi atter igjen ikke kan snakke sammen. Jeg vet hun har hatt en vanskelig oppvekst med flere traume opplevelser, og dette har jeg alltid tatt i betraktning. Men nå kjenner keg at det egentlig er nok. Jeg er lei av å være preget av hennes traumer og hennes historier.
Hva burde jeg nå gjøre? Kjenner en ekstra fortvilelse fordi jeg Selv står i en ny vanskelig situasjon iht til min datter? Vi har forøvrig et veldig godt samhold og åpen relasjon. Som jeg er veldig glad for. min datter og jeg snakker veldig godt sammen, og det er jeg veldig glad for.

Hei. Fikk lyst å svare deg. Kan det hende at din mor også har adhd. Det kan jo høres sånn ut på måten hun hopper i samtaleemnet uten å anerkjenne dine følelser. Adhd er arvelig. Ellers til spørsmålet om det er vanlig å ha et vanskelig forhold til ens mor. Jeg tror det er ganske vanlig. Jeg er 53 år og min mor døde for 6 år siden og jeg kunne aldri «prate» med henne. Både min søster og jeg hadde aldri noen ordentlig relasjon til vår mor. Men utenpå så alt veldig fint ut. Vi feiret bursdager og jul og så ut som en veldig sammensveiset familie. Men alt var veldig overfladisk. Jeg lengtet i mange mange år ette å bli sett av min mor. Da jeg begynte i psykoterapi så forstod jeg at det ville aldri skje. Hun evnet ikke dette. Det er jo veldig bra at du har et godt forhold til din datter . Jeg tror også at min datter føler hun kan komme til meg med vanskelige ting. Hun har sagt det . Hun har også adhd /Asberger syndrom.