Hva er forskjellen på en bekjent og en venn?

Skriv nedenfor hvordan dere definerer vennskap. Jeg føler jeg har masse bekjente men ingen venner, men mulig jeg tar feil.

En venn er en som er der for en.en man kan ringe når man har det vondt el sende meldinger.En som ser noe er galt selv om man ikke sier noe høyt de ser det på en.En venn er en man stiller opp for og viser man bryr seg og vennen gjør det samme tilbake.En venn trenger man ikke å møte hver dag men når man møtes er det samme som om man er hver dag sammen.Med en venn deler man glede og smerte.Med en bekjent er det sjelden like personlig.Det er ikke like personlig med bekjent som med venn.Man kan jo ta en kaffe med en bekjent også men er jo ikke på samme måte samtidig kan man noen ganger bli bedre venner med en bekjent at det går mer i vennskap med tida.Slik tenker jeg da.Gir man det en sjanse så kan man finne ut at man har mer til felles med bekjente enn det man tror selv.

En venn er en som liker deg for den du er, man kan snakker litt dybere om ting, ikke bare overfladisk prat om "vær og vind".

Jeg syns det er kjempe vanskelig å finne venner. Å finne noen som jeg liker, sånn oppriktig og som liker meg.

Litt kjipt når man forstår at man egentlig ikke har hatt venner de siste årene, det er bare bekjente som har vært greie med deg til tider, fordi du sliter. Ikke ta det feil, folk er jo snille, men høflighet, og vennskap er ikke det samme.

Huff.

Hvordan er dine relasjoner?

Jeg føle ofte selv at jeg er god å ha når andre ønsker "å tømme" seg- snakke om sine plager og problemer, men straks jeg opplever noe vondt står jeg der alene. Har brukt mye tid på å gruble på hvorfor det ofte blir sånn?

Føler du at det med venn kontra mange bekjente er noe du vil ha eller ikke?

Jeg kjenner selv på et savn. Og kanskje et håp om å finne noe som ser meg, men føler ikke det er så enkelt.

Innen min egen krets, så tror jeg at jeg har blitt stemplet som den som sliter. Når man først har blitt puttet i en slik boks, blir ting annerledes.

Jeg behøver ikke «tømme» meg slik for vennene mine, da jeg har psykolog. Men enda så merker jeg at det blir annerledes. Spesielt på grunn av klasseskillet, jeg er på AAP med lav inntekt, vennene mine gjør det ganske bra. Så med forskjellig inntekt, kommer forskjellige hobbyer osv.

Drifter sakte fra hverandre. Jeg vil gjerne være alene i stedet for å ha slike relasjoner, det skader meg mer mentalt enn det bedrer.

Hva snakker du og vennene dine om?

Egentlig ingenting. Vi snakker noen ganger om deres trenings-fremskritt, eller Memes. Deler videoer o.l. Andre har jeg ikke kontakt med, men sender Snapchat streaks.

Noen få ganger deler vi nyheter av det som skjer i livene våres.

Du er hvert fall ikke helt alene. Bruker dere å finne på morsomme ting sammen eller er det mest de som "styrer" kontakten dere har?Har det alltid vært sånn?

Håper du syns mine spørsmål er okei, syns det er spennende og samtidig givende å få innsikt i andre og relasjoner. Kjenner meg mye igjen, men jeg er litt mer at jeg ikke har noen jeg direkte kan kalle for venner, er mer kollegaer og bekjente som vi snakker om litt det samme som du nevnte: nyheter, hva vi spiser, middager, julen og trening. Selv syns jeg det er veldig greit å ha et litt distansert forhold til mine kollegaer, at de ikke vet for mye om mitt følelsesliv og hvordan jeg har det. Da slipper jeg også unna å få spørsmål om det.

Jeg har begynt med app for å finne venner. Hva tenker du om det, å finne nye kontakter å bli kjent med ?

Nei, grunnen til at jeg setter så spørsmålstegn ved vennskapet, er fordi jeg er alltid den som tar kontakt. Hvis jeg vil se dem, eller henge, må jeg invitere. Hvis jeg vil snakke, må jeg sende melding. De er alltid hyggelige med svar, men det føles ikke riktig ut.

Hvorfor liker du ikke snakke om følelseslivet ditt? Jeg har vært veldig åpent om mitt, men kanskje derfor jeg har havnet der jeg har, på det sosiale hierarkiet.

Jeg tenker det er bra med app for å finne venner, men jeg sliter veldig med å finne nye venner nå. Vet ikke hvorfor det er så vanskelig, men det er krevende å opprettholde vennskap synes jeg.

Jeg er veldig åpen om hvordan jeg har det/har hatt det, men har ofte kjent på at andre syns det blir for tungt og for mye. Føler at jeg ennå er veldig åpen om hvordan jeg har det på blogg, i diktene jeg deler (føler at jeg gir en bit av hjerte mitt der), men når jeg møter ansikt til ansikt skal det liksom mer til for at jeg tør åpne meg- er redd for å bli "brukt" /såret.

Et ekte vennskap tenker jeg, må man jo kunne være seg selv med.

Jeg forstår deg, det føles jo rart når det bare er den ene som tar initiativ til kontakt. Har du kjent dem lenge? Kanskje de bare er veldig opptatt i livene sine, vil ha deg som venn, men klare ikke alltid få det til ?

En blogg kan være en god ting for å få ut tanker, og evaluere indre spørsmål uten å være påtrengende. Godt initiativ.

Ja, jeg kan være meg selv uten å bli «dømt» av dem, men enda så føler jeg en viss avstand fra deres side.

Dette er altså venner jeg har hatt siden barneskolen, fra fjerde klasse, og noen fra ungdomsskolen. Jeg er 22 nå, så begynner å bli en god stund.

De har sine liv, men det plager meg at noen ikke svarer på meldinger. Hender seg jeg inviterer dem på film og pizza, da har dem telefonen i hånda hele tiden. Dette gjelder ikke alle av dem, men det er ingen god følelse det heller.

Jeg vil heller ha èn god venn, enn 10 som er veldig care.

Jeg er egentlig usikker på om en blogg var så bra initiativ, for jeg har fått litt varierende tilbakemeldinger. De fleste skriver til meg at du følte seg mye bedre selv, at jeg klarte å sett ord på følelsen de selv bar på, men jeg har også opplevd å få stygge meldinger :-( Så akkurat nå velger jeg å trekke meg tilbake: fokusere på det som kan gjøre meg og min hverdag bedre. Tankene får jeg skrive ned i en dagbok, bare for meg selv.

Jeg er 31 år, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde helt til nå tviholdt på venninner fra barneskolen/ungdomsskolen. At det ble oss som venner, tror jeg mer bare var en tilfeldighet. Kanskje vi alle følte oss kronisk ekskludert så det ble det som samlet oss? Ironisk nok. Men jeg har egentlig aldri vært noe lik dem. De har sagt mye stygt bak ryggen min (når jeg datet gutter det ikke ble noe seriøst med, var jeg "lett på tråen" eller løs), de underholdte gjerne kollegaer med ting om meg i lunsjpausen. Private hemmeligheter ble spredt. Og hvis jeg hadde det vondt fikk jeg beskjed om at jeg burde oppsøke psykolog. Det var vondt å få, for det enste jeg ville var at vi skulle gå en tur sammen eller finne på noe i lag. Jeg følte at jeg- i likhet med deg gjorde mye for at vennskapet skulle vare. Men fikk nok tilslutt. Det toppet seg når man føler seg hakket på. Nå er jeg egentlig bare lettet, for det ga meg ikke noe bra.

Å ikke bli sett og hørt er ganske vond følelse, så skjønner deg godt. Det er mye bedre med én ekte venn enn ti som man egentlig vet hvor står?

Det du kan ta fra blogg-opplevelsen, er vel da at skriving befrir følelsene dine, men tilbakemeldinger som kritiserer dine personlige tanker, kan være for hardt.

Dette gir deg jo gode indikasjoner på at en dagbok kan være en hensiktsmessig aktivitet. Jeg skriver litt selv, men det er med oppgaver fra psykologen min, så det er ikke helt fritt.

Helt utrolig å høre det du har opplevd, det setter min situasjon i perspektiv. Jeg har ikke opplevd mobbing slik, ikke i voksen alder. Beklager at det har skjedd med deg.

Jeg hadde en overdose en kveld i 2017, jeg skulle egentlig hente en venn den kvelden, men fikk en dårlig opplevelse i forkant. Etter jeg ble skrevet ut av sykehuset en uke senere, kjeftet han på meg for at jeg ikke hadde hentet han, null sympati for at jeg var døden nær.

Kanskje det er best å bare la «vennene» gå, leve et minimalistisk liv har jo sine goder ...

Jeg kan ikke relatere til dem heller, vi har på en måte vokst hver våres retninger.

Hva tenker du, er det på tide å gi slipp?