Dette blir et langt innlegg, jeg beklager det.

Jeg skriver her fordi jeg ikke har en anelse om hvem jeg kan snakke med.. jeg har ikke venner, og jeg ønsker rett og slett ikke at familien skal få vite selvom de vet mye allerede.

Jeg ble sammen med samboer min for 6 år siden. Alt var fint mellom oss. Det første året var han veldig sjalu, med god grunn. Jeg har en fortid med bestekompisen hans, men dette visste han utmerket godt når han valgte å bli kjæresten min. Da sjalusien hans krøp innpå han kunne han ignorere meg og ikke ville snakke med meg på noen timer. Jeg måtte nærmest trygle om ord ut av munnen hans og han bare ignorerte meg på den verste måten. Noen ganger tenkte jeg at det hadde vært bedre vis han ble sint og kjeftet for den silent treatment var jæævlig.. han kunne sende melding å si jeg ikke skulle komme til han likevel på kvelden og sluttet å svare meg. Jeg ble beskymret og reiste opp likevel, da hadde han knust dataen sin fordi han fant et gammelt innlegg på facebook om den gamle kjæresten min og igjen den tause behandlingen frem til d gikk sakte over igjen... hele det første året var jeg livredd for å si noe for å utbryte den sjalusien og hvordan han ble på. D skulle ikke mer til enn å spørre hva vennene hans skulle en fredagskveld. dette roet seg, jeg unnskyldte han med at han hadde store mamma issues og var kanskje redd for at jeg skulle såre han på samme måte som hun såret han. Men som sagt jeg har ikke venner så jeg var alltid tilgjengelig for han så jeg tenkte d var derfor sjalusien roet seg. Jeg fikk mitt første angstanfall sommeren etter vi ble sammen og jeg ble veldig syk. Han var klippen min, og det visste han godt.

Vi kjøpte et småbruk etter 1 år og stortrivdes sammen. Familien hans er religiøs og de nevnte ofte forlovelse og giftemål. Jeg nevnte dette for han som et tøys før vi overtok huset, og han sa "jeg forlover meg med deg når du har slanket deg". Selvom jeg lo og latet som d ikke gikk inn på meg knuste jeg innvendig. Han visste utmerket godt hvor dårlig selvtillit jeg hadde(har). Og jeg klarte ikke å være med selv rundt han, jeg slet med å være naken foran han fordi jeg følte han tenkte slik om meg.
Vi hadde det ganske bra stort sett, men jeg merket allerede på morgenen dagene hvor e ville få mye "klag". Alt jeg gjorde var feil og han ga meg blikk som ikke trengte kommentarer til. Jeg følte meg så smålig og fæl. Jeg fikk tanker som "nå er han sur fordi jeg ikke brettet de klæra før han kom hjem, hvorfor kunne jeg ikke bare gjøre det da".

Det er så mange hendelser at jeg knapt husker og ikke har e tenkt over hvor ille det er gjort med meg. Før vi fikk vårt første barn i år.. da registrerte jeg alt, måten han snakker til meg og hva han sier. At middagen ikke er klar når han kommer fra jobb "jeg har jo bare vært hjemme med ungen hele dagen", uten å høre på meg når jeg sier at idag har han hatt vondt i magen og nesten ikke sovet så jeg har ikke prioritert middagen. Vis han de få gangene har lagt ungen gir han meg kommentarer som "du vekker han alltid når du er på badet du, du ødelegger han når du lar han sovne oppå deg". Det er så mye kommentarer og ord som jeg tydeligvis har fortrengt fordi når jeg sitter her å skriver kommer jeg ikke på en eneste hendelse og søt e tenker er "du overdramatiserer". Han får meg til å føle.meg som verdens verste mamma og verdens lykkeligste på bsre noen timer. Det er så utrolig slitsomt. Han blir sur vis vi blir bedt på middag til min familie, at jeg nesten ikje tørr å si når vi blir invitert.faktisk de siste gangene har han ikke engang kommet på middagene, men blir sur vis jeg ikke har tatt med mat hjem. Men jeg har bare med å stille opp på middagene hos hans familie altså. Vi er invitert til min mamma til nyttårsaften og jeg har enda ikke sagt det fordi jeg orker ikke den sinna tonen.

Vis jeg forteller noe jeg er glad for eller noe som har skjedd blir jeg møtt med likegyldighet, vis d ikke kommer han til gode. Han sitter ved middagsbordet og kan kritisere meg og snakke til meg som jeg er en tjenestepike og dette gjør han foran barnet vårt. Jeg ønsker ikke at sønnen min skal vokse opp å snakke til meg og andre jenter, som faren gjør til meg. D er en nedlatende tone som gir meg grøssninger noen ganger. Jeg er ukomfortabel når han kommer hjem fra jobb og jeg ikke har støvsugd, men valgt å sove med lille istedenfor.

Da vi skulle søke om permisjon ble vi enige om at jeg skulle ta 3 mnd ulønnet perm, det passet fint med jobben hans fordi d er lite å gjøre på vinteren og passet at han tok perm da. Vi sparte opp lønn til meg og han kjøpte en bil for lønna jeg skulle få i perioden. Dette betydde jo at jeg fikk mindre i mnd, faktisk 5000. Og dette får jeg høre hver måned når lønna nærmer seg tom "hadde ikke du tatt ulønna permisjon så" "du bruker for mye penger" "nå overfører e lønna på mitt kort" "vi hadde hatt mer penger vis du bare hadde jobbet".. han glemmer tydligvis at d er hans hensyn vi har tatt når vi gjorde dette. Jeg får skylden for alt og jeg tar den på meg fordi jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre.

Jeg måtte ta en opersjon i høst og da kunne jeg ikke bære barnet vårt så han måtte være hjemme fra jobb. Han nektet å ta sykemeld selvom han hadde krav på det. Som da gjorde så vi fikk betraktelig mindre lønn den ene måneden. Og da e var nyoperert sa han "du får ringe banken å si vi ikke har råd til å betale huslånet denne måneden da" "fordi e måtte være hjemme med deg 1 uke så har vi ikke råd til alle regningene så det var jo dumt". Han sier de i så nedlatende tone at jeg følte meg fæl som ble operert. Selvom d ikke ble mye eksempler så håper jeg noen har et svar til meg. Nå har e bare forstått at dette er vel ikke normal behandling av kjæresten sin? Jeg vet ikke hva det er, men d er ikke greit. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for jeg er helt utmattet..

Hei,

Jeg vil gjerne si at jeg skjønner hvordan du har det. Jeg er i et ganske likt forhold. Går rundt med denne klumpen i magen fra jeg står opp til jeg legger meg og vet aldri i hvilke humør min samboer er i.

Forskjellen er at jeg er mann


Pm meg gjerne om du ønsker å prate

Det vrenger seg i magen min. Dette har jeg også opplevd og verre er. :dette går desverre aldri over! Jeg he ett råd og det er det at du må komme deg vekk!! Vær smart og planlegg alt nå bak ryggen hans. Du kommer til å klare deg fint!! Du kommer til å få så mye støtte! Det han driver med her er psykiSk terror!! Skriv ned ALT han sier til deg av dette.
Det er ingen beklagelse for disse tingene. Du komme til å bli ødelagt. Barnet deres kommer til å bli preget.

Jeg har ødelagte barn. Jeg er ødelagt. Det går IKKE bra! Men selv om jeg ikke er under hans hus lengre så har jeg konstante mareritt!
Du må være så snill å komme deg vekk!!
Ta kontakt med en advokat førstkommende virkedag! Søk opp narsissist / psykopat / sosiopat du kommer til å kjenne han igjen

blir bedre ivaretatt.
Dette vil du se om du flytter ut
og får ting på avstand..
Dag for dag blindes du for en verden som er større og bedre
enn ditt private mareritt hjemme.
Du kommer til å få støtte fra Stat og Kommune,
så økonomisk vil du helst sikkert klare deg.