Jeg registrerte meg her i dag, og vet ikke helt om dette er rett tema å legge dette under. Heller ikke om dette i det hele tatt er rett sted å dele dette.
Men jeg prøver. Men det er bare hyggelig om du leser dette, om ikke annet er dette også for at jeg selv skal få ned hva jeg føler og tenker.

Det er ganske mye, og jeg vet ikke en gang om jeg skal fortelle alt, men jeg tror jeg deler det inn i "kategorier"


Kjærlighets- og seksuelle relasjoner:

Jeg er i dag en "ung mann" på 32 år, jeg er bifil og singel. Mitt første kjæresteforhold fikk jeg da jeg var 15/16 år. Det var er veldig turbulent forhold, hun jeg var med, var sterkt preget av ADD eller om det var ADHD, uansett vi hadde det alt fra kjempe fint, til helt forferdelig. Og hun var ekstremt slem mot meg, verbalt. Jeg har slitt med min selvfølelse så lenge jeg kan huske. Hvorfor er jeg ikke sikker på, men jeg vokste opp i en familie som var forholdvis bra, men med en søster som slet ekstremt mye med ett eller annet psykisk, hun er eldre enn meg og var ikke hyggelig mot meg, det pågikk i mange år. Jeg husker faktisk ikke mye av det, kanskje har jeg fortrengt det uten å vite det. Men jeg vet hun alt fra snakket meg ned til truet meg. Det var mye bråk hjemme og det gikk så klart inn på meg.
At min første kjæreste behandlet meg dårlig hjalp ikke på selvbildet, men vi led oss igjennom ca 3 år, så noe riktig må det vel ha vært? For å nevne noe av det jeg husker rakket min første kjæreste ned på alt fra utseende til min personlighet.
Etter henne gikk det ca. 6 md. så fikk jeg en ny kjæreste, det var et bra forhold men jeg ødela det, vi var sammen i kanskje 2 år. Så fant jeg en kjæreste igjen etter henne, og hun var 3-4 år eldre enn meg. Vi var sammen i 3 år og det var også et bra forhold, men jeg ødela det også, på en måte.
Saken er at grunnet så elendig selvfølelse så har jeg et enormt behov for bekreftelse og jeg blir så sjalu, mistenkelig og klarer ikke stole på folk. Det er klart det tærer på forholdet, og har skapt mange mange krangler og diskusjoner opp igjennom. Og til slutt holder ikke forholdet lenger, selv om man har gode perioder også.
Det har seg også slik at jeg har hatt så stort behov for bekreftelse at jeg dessverre flere ganger har falt for fristelsen og være utro, og det ikke bare fordi at jeg skal få bekreftet at jeg er attraktiv for folk, men også fordi at jeg heller vil være den som er utro først, enn å sitte igjen som den idioten mens kjæresten har hatt sex med noen andre. Jeg ser jo selv hvor sykt det høres ut, men det er nå en gang slik det er.

Forholdet til min siste x tok slutt i slutten av april 2013, så jeg har vært singel i årevis... Jeg har truffet både jenter og gutter i løpet av disse årene, men enten så liker ikke de meg, eller så liker ikke jeg dem.
Sommeren 2018 traff jeg en fyr på Tinder, vi møttes på en date, og det var veldig hyggelig. Vi fortsatte å møte hverandre flere ganger og det utviklet seg til noe mer. Det var da lenge siden jeg hadde følt en slags forelsket følelse for noen i det tatt. I starten var jeg veldig forsiktig , mens han var veldig på. Så kom det til et visst punkt hvor jeg slipper den forsiktigheten og blir da ekstremt involvert følelsesmessig. Jeg håpet og trodde jeg hadde blitt mer. voksen og at denne store sjalusien jeg har slitt med før, at jeg kanskje hadde "vokst den fra meg". Så kom det som lyn fra klar himmel, en kveld han skulle treffe en kollega på en middag. Jeg ble så sjalu, mistenksom og usikker. Det var helt jævlig, og det er jo absolutt ikke slik jeg vil ha det. Men jeg klarer ikke styre det, jeg husker jeg ringte en venn og hun hjalp meg med å prøve å tenkte klart. Men selv om jeg hører hva hun sier og i og for seg er enig, så tror jeg ikke på det. Hele den naten sov jeg kanskje 1 time, mens resten av tiden lå jeg bare i sengen med en ekstremt vondt følelse i meg, og 1000 tanker og scenarioer som surret i hodet. Etter den dagen, prøve jeg å ta det cool. Men når jeg har det som verst, bryter panikken inn og jeg blir en person jeg ikke liker eller vil være. Og jeg. blir da så pushy og needy... Fordi jeg er så sjalu, stoler ikke på personen og eier ikke selvbilde. Og det er det om har ødelagt alle mine forhold. Eller starten på de. Så det endte med at han tok mer og mer avstand fra meg, og jo mer avstand han tok. Desto mer hektet ble jeg på han. Og det tok seriøst 1 år eller noe før jeg klarte å glemme han og kommer over han...

Etter det tok det en stund før jeg møtte noen på den måten, og jeg møte folk mer eller mindre random for sex.
Så i slutten av april/mai i 2020 traff jeg en annen fyr, vi ble venner med sex. Og det varte til slutten av nov/des samme år. Jeg kjente på slutten av jeg kanskje hadde fått følelser for han. Saken er at jeg er ikke sikker på om det er ekte, for jeg har veldig lyst på en kjæreste, og jeg har en mistanke om at det bare er lysten på en kjæreste som følelsene føler, og ikke akkurat den personen. Så, når han tok mer og mer avstand, ble jeg mer hektet...

Så er det siste greia, som bare har pågått siden slutten av desember. Jeg traff en ny fyr, vi møttes, ble litt kjent og han var veldig på fra starten, sendte hjerter og masse greier. Jeg er som regel alltid forsinket og tilbakeholden i starten, men veldig fort slipper det taket og jeg blir veldig involvert, Som jeg nevnte før. Og følelsene kommer så sykt raskt, og jeg blir "forelsket", eller om det er at jeg blir forelsket i håpet om at dette er rett person. Jeg knytter meg fort til personen og gjør meg nærmest avhengig av den gjeldende personen.
Så en gang vi møttes, tok jeg opp at jeg faktisk er intr. i å kunne se hvor den relasjonen kan gå, at jeg kanskje ikke er å intr. i å bare ha sex, og det er det. Det "skremte" han vel og etter den dagen gikk han fra å snakke søtt til meg med masse hjerter, til iskald... Han sa han måtte tenke på det jeg sa. Så vi så hverandre ikke på en uke.. Vi møttes igjen, snakket og ble "enige" om at vi bare skal ha sex, ikke vennskap eller noe mer. Bare sex.
Det virket greit for meg der og da, det var sist onsdag (20.01.21) men siden den gang har jeg bare tenkt på han, sjekket om han er logget på, prøvd å ikke skrive til han, og når han skriver til meg oppfører jeg med som den dotten. Jeg tilpasser meg ALT han vil/sier nesten. Jeg er helt borte, jeg kjenner meg ikke igjen, jeg har møtt andre å hatt sex med de bare for å få meg til å føle meg bra for en liten stund, jeg har mistet respekten på meg selv. I dag i skrivende stund har jeg ikke hørt fra han i hele dag, han har ikke vært logget på i hele dag heller. Og alle tanker og scenarioer flyr rundt igjen. Vi er ikke en gang venner, eller holder på mot noe seriøst. Men jeg er avhenging/hekta på han...
Eller et håpe om ekte kjærlighet. Ja, jeg vet at det beste er å bare si til han at jeg ikke er intr. i å ha kontakt med han i det hele tatt.. men jeg klarer det ikke. For når vi er sammen er det så bra, sexen er fantastisk og han behandler meg med så mye "kjærlighet" på en måte ingen har behandlet meg på lenge.... Det er så vanskelig å forklare men det er den beste måte jeg kan si det på nå. Jeg er livredd for at jeg aldri skal finne noen som gir meg det han gir meg, selv om han nærmest mater meg med opperksomhet/kjærlighet som smuler til noen fugler i en park.

Så mitt problem når det kommer til forhold/seksuelle forhold, er at jeg blir hektet og sliter ekstremt med min selvfølelse, som gjør at jeg blir hektet og så sykt sjalu.


Venner:

Jeg har alltid hatt mange venner, men siste årene har det bare blitt mindre og mindre. Det skyldes at mange av de går over til en annen fase i livet, hvor jeg åpenbart ikke har fått komme. De får barn, gifter seg, flytter osv.
Denne corona'n har ikke gjort situasjonen bedre. Jeg er mye ensom, men det var jeg før den tid også. Jeg føler "alle" rundt meg har sine venner og vennegjenger de naturlig er en del av. Men jeg har bare noen få nære venner(det er bra det, ikke misforstå) men nesten alle av de har jo kommet inn i den fasen av livet hvor sin egen familie tar mer tid, og det forstår jeg. Men jeg føler meg så alene. Ingen tar kontakt med meg nesten for å finne på noe(se bort i fra covid-19 situasjonen). De siste "17. maiene" og nyttårsaftene har jeg sittet alene, hjemme... Ingen har en gang spurt hva jeg skal eller om jeg vil være med på noe...
Jeg synes også det er vanskelig å finne nye ordentlige venner både fordi jeg er såpass gammel, og fordi jeg ikke føler jeg er spennende nok for noen til å ville være sammen med meg mye, Det høres ut som syting og klaging , men det er hva jeg føler. Og igjen kommer selvfølelsen inn... den som ikke er til stede. JEg har truffet nye folk opp igjennom årene, men jeg tør aldri tro at de synes jeg er bra nok til å være venn med, derfor tør jeg heller ikke ta inititativ til å møtes. For da er jeg redd for at det blir så kleint, for jeg er utrolig dårlig på small talk.... Og føler at jeg er drit kjedelig.

Familie:

Nevnte litt om familie i starten av hele teksten, min mamma døde av kreft da jeg var 16 år.. Det var så klart et ekstremt tap, og jeg savner henne den dag i dag. Og blir bare enda mer deppa av å skrive dette.
Pappa lever og fikk etterhvert en ny kjæreste heldigvis! Jeg er så glad for at han er lykkelig og har det bra med noen. Hadde han vært deppa osv. hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Men jeg går med en konstant angst... en angst for at han skal bli borte også.. for jeg klarer ikke miste en til foreldre... Selv om jeg vet at det vil skje en gang... Og når det kjer, vet jeg ikke hva jeg kal gjøre , eller hvordan jeg skal reagere... OG denne pandemien gjør at jeg ikke får sett han så mye heller... Det er helt jævlig!!

Meg:

Jeg jobbet i et selskap fra nov 2013 (drøye 6 md. etter det ble slutt med siste x'n) og jobbet der til mars 2020, hvor selskapet måtte foreta en masseoppsigelse. Fikk lønn ut august 2020, og startet å studere i samme md.
Men alt jeg har skrevet over har blitt en stor svart klump, og for første gang har jeg nå ikke noe lyst til å fortsette dette livet. Jeg er ikke fornøyd med meg selv, hvem jeg har blitt, hvem jeg er i noen relasjoner og jeg føler ikke jeg passer inn i denne verden, dette samfunnet... Jeg har alltid klart å tenkte, dette går bra til slutt eller det blir bedre. Men nå har jeg for første gang ikke det håpe der lenger. Jeg ser ikke noe positivt i fremtiden, nåtiden eller noe.. Og det skremmer meg. Det frister akkurat nå mer å bare ende alt, og håpe på at noe bedre skjer når dette livet er over.
Jeg våkner hver dag med en vondt følelse i mage/bryst og gruer meg til dagen. Klarer ikke fokusere på skole eller deltidsjobben min heller.

Jeg var hos legen min 19.01.21, og fikk en hastehenvisning til DPS i Oslo , som ringte samme dag. Hun sa at siden jeg var student kunne anbefalte hun at jeg tok kontakt med SiO-helse (studentskipnaden oslo) som har tilbud om psykolog. Hun hadde selv jobbet med mange av de psykologene der, og snakket varmt om de. Hun sa at DPS har stort trykk og ut i fra hva jeg fortalte så ville det ikke bli første prioritert og det kunne ta tid for å få et tilbud. SiO-helse har nok kortere ventetid. Så vi ble enige om at hun tar kontakt med Sio for meg, og de skal kontakte meg for en vurderingstime. Jeg håper det skjer snart, for jeg orker ikke ha det som jeg har det nå.

Jeg håper får snakket med noen som forstår dette, og som kan hjelpe meg med å "finne meg selv" og ikke minst hjelpe meg med hvordan jeg kan få tilbake en selvfølelse og respekt for meg selv som jeg trenger. For det er en sykt stor klisje, men veldig sant at "man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv".

Dette var et ekstremt langt innlegg, det var kanskje mer terapi for meg, fordi jeg på sett og vis fikk skrevet alt ned, slev om jeg føler jeg ikke fikk med alt heller.

Men om du har orket å lese dette, og kanskje kjenner deg igjen, eller kjenner noen som har det slik, eller har hatt det sånn.
Eller bare øsnker gi en kommentar eller tips, så er du hjertelig velkommen til det!

Takk for at du leste! <3

Hei,
det kan hende at dette høres sjokkerende ut for deg men kjærligheten skal egentlig gis uoppfordret, du gir din partner det partneren trenger uten å spørre "hvorfor?" og partneren gir deg det du trenger uten å spørre "hvorfor?". Alt mindre enn dette er suboptimalt, fører til konflikter, skuffelser, nye konflikter forsterker etablerte emosjonelle triggere og forsterker depresjonen. Problemet her at dere har et svært begrenset forhold som er basert kun på sex og mennesker trenger validering i bredere skala. Problemet er også hyppig partnerbytte fordi devalueringsfølelse øker med hver ny partner samt som sjansen for gjensidig validering reduseres.

Det er da ingenting galt i å basere et forhold kun på sex, så lenge man er åpen og ærlig om det. Men det kan man jo ikke være så lenge man ikke er ærlig mot seg selv, og det tror jeg trådstarter allerede har forstått.

Seksuell validering kommer på toppen av en helhetlig validering, liksom en kake kommer etter en fullverdig middag. Man kan ikke leve av kaker alene, man må ha variert kosthold. Her beskriver man enormt valideringsbehov men et svært begrenset valideringsverktøy og enorme forventninger for utfallet. Jo større forventninger, jo større skuffelse i møte med realiteten.

Ok, nå skjønner jeg hva du mener. Uvant tankegang for meg...

Kanskje bedre forklaring ville vært at hvis man satser alt på en ting, risikerer man skuffelse oftere enn hvis man har en bredere portefølje, med bredere risikofordeling

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er så vondt å ha det sånn.
Jeg sliter også veldig med dårlig selvfølelse. I begynnelsen av alle forhold gårdet bra men når ting blir «normalt» så klarer jeg ikke tilpasse meg og ikke få så mye oppmerksomhet som før. Blir sykt masete etter bekreftelse og legger hele det ansvaret på andre om å gi meg en god selvfølelse.

Håper ting ordner seg for deg. Om du vil må du bare sende melding.

Dajeg bodde i oslo var det å lang ventetid på psykologer. Men det jeg gjorde var at jeg skrev et personlig brev om meg og det som var vanskelig og sendte de rundt til flere psykologer. Ble da kontaktet av en som jeg begynte å gå til. Så det kan være et tips ????