Hei
Jeg er en voksen mann med kone og to barn. Problemet er at jeg har alltid hatt en tomhetsfølelse inni meg. Jeg har hoppet fra forhold til forhold tidligere. I starten av forholdene legger dopaminen ett lokk på tomhetsfølelsen men den sniker seg som regel på etter hvert. Jeg blir tiltrukket til sterke kvinner og får best relasjon med sterke personer. Jeg mistet min mor da jeg var liten og tror kanskje dette har en sammenheng. At jeg kanskje ubevisst leter etter min mor. Ut i forholdene vurderer jeg alltid å hoppe av og lete videre. De gangene jeg har funnet en morsfigur har jeg hatt kjempe sterke følelser men jeg har blitt så redd for å miste de at jeg frivillig har hoppet av og forlatt dem. Jeg har lyst til å hoppe av nå også og lete videre men det blir veldig vondt for familien så jeg tenker at det er dumt og at jeg egentlig ikke bør være sammen med en morsfigur som styrer livet mitt selvom det er det som gir meg de beste følelsene. Min nåværende kone er ikke en som ønsker å styre meg. Hun er en god mor til våre to barn og ikke mor for meg. Er det noen som kjenner seg igjen og kan gi meg råd. Hilsen det lille barnet i en voksen kropp.

Hei. Tror du at i stedet av å gå fra henne, det var mulig at du hadde prøvde å finne en måte å bli den moren til deg selv du leter etter? Kanskje snakke med en terapeut eller annen prof om hva du kunne å gjøre at du slutter å lete noe som ikke finns? Hvis du uansett bestemmer å gå fra henne, er det lurt for deg å være alene og prøve å finne ut om dette før du går i neste forhold. Den tomheten kommer fra innsiden av deg selv så der du må begynne å lete i stedet av nye forholdene. Jeg har hadde det litt sånn også. Jeg også leter noen å fylle opp den tomheten. Jeg også vil hoppe men der er andre grunn for det også, vi har det ikke så greit i sammen. Men nå hvis jeg hopper, igjen, jeg leter ikke fra de andre lenger men inni meg og skal være alene for en stund. Har du vært alene i det hele tatt i voksen alder eller alltid i forhold? Hvis vi er alltid i forhold og aldri bodde alene, vi lærer ikke å bli helt selvstendige og då forventer de andre å bli noen slags foreldre til oss. Jeg håper du finner din starke selv så du trenger ikke lenger den morsfiguren.