Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

"Hei"

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

"Hei"

des 14 2019 - 18:56
"Hei". Det betyr så mye, men igjen så lite. For "hei" er kun et ord, et ord som ikke trenger å tillegges mye følelser, en standard frase man ofte lærer å bruke på impuls. Likevel var det "hei", eller fraværet, som fikk meg i denne smørjen.

Da jeg flyttet hadde jeg ingen, verken venner eller familie. Ei kjente jeg noen heller. Så da en vennegjeng tok meg inn ble jeg fort knyttet til dem. De fungerte som faddere; de var faddere under de første ukene på universitetet. Så tok det brått slutt. Da ukene var omme, og de fleste var etablerte, gikk de til sine egne, etablerte gjenger uten meg. Verken de eller deres venner, som jeg hadde blitt kjent med, sa noe. De sa ikke engang "hei" da vi passerte hverandre på gaten, og jeg turte ikke å ta det første steget. Jeg så dem alltid sammen med noen, mens jeg alltid var alene. Som en reaksjon kuttet jeg alle ut; jeg slettet alle på sosiale medier, numre til de få jeg hadde og satt isolert på rommet mitt i nattøy og med isboksen i fanget. Dag ut, dag inn. I måneder. Jeg gikk knapt utenfor boligen, dusjet knapt, snakket ikke med noen.

Veien tilbake har vært ekstrem tøft, og det er ingen solskinnshistorie. For selv om livet mitt har blitt utvidet til noen fraser i fellesarealet, noen turer ut i ny og ne, er ingenting planlagt. Jeg har fortsatt ingen venner, ingen planer og alt jeg gjør er tilfeldig.

Hvis noen har lest de tidligere innleggene mine er de kanskje klare over at jeg er blitt kastet ut etter episoder av kraftige sinneutbrudd. Jeg blir så lett trigget av alt det de andre gjør, spesielt om det innebærer plattformer jeg ellers deltok på eller personer jeg hadde kontakt med. Og, nå er jeg redd. Jeg er redd utflyttingen gir samme isolasjon som for ett-to år siden; jeg er redd den geografiske avstanden vil gjøre mer vondt enn godt.

Tankene faller ofte tilbake til hva som kunne skjedd hvis folk tok tak i problemet med ordet "hei". Det har blitt kjørt kampanjer på det, men til liten nytte. "Hei" oppstår ikke, ikke et smil og ikke blikkontakt. Om det skjer klarer jeg fortsatt ikke tenke på hva som skjedde for fire år siden, og hvorfor det uteble. Jeg undres over om jeg faktisk kunne ha tatt initiativ, om jeg feiltolket situasjonen og blir sur av tanken. Så prøver jeg, men opplever ikke noe nytt, bare dem med folk som en gang var mine bekjente.
Til forsiden