Jeg er vokst opp uten far og med enslig mor. Jeg levde under omsorgssvikt av min mor gjennom hele 80 tallet. Hun hadde flere ulike menn og hun drakk mye til tider. Barnevernet var under bildet fra 2 års alder og mamma likte ikke dette. Men så besluttet de at jeg skulle tas fra henne og i hele 90 tallet så bodde jeg tilsammen på 3 ulike institusjoner. Fra ca 2000 tallet så ble jeg plassert i en leilighet i min ensomhet og rett på sosialstønad. Saksbehandleren jeg hadde der forsto at jeg strevde veldig og fikk meg over på attføring og jeg gikk i gruppeterapi. Min mor har hele mitt liv vært en byrde. Hun er en som snakker og vil ha oppmerksomhet hele tiden. Hun ringer meg hver dag. For 2 år siden så ble jeg utsatt for hets fra en kriminell venn av henne som sendte stygge brev til Nav og Barnevern om meg og mine barn. Dette resulterte ikke i noe fordi de forsto at dette var løgn og usannheter. Men jeg har blitt ekstremt bitter på min mor, at hun utsetter meg og barna for en kriminell person. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette fordi det går liksom ikke an å snakke med henne om dette. For meg så var det som om dette var i går. I tillegg så stiller hun aldri opp for meg eller barna og foretrekker å passe min søsters barn og snakker bare godt om henne og hennes barn. Jeg er glad i min søster og barna hennes og prøver å late som at dette ikke gjør noe men det føles veldig vondt inne i sjela. Jeg føler at min mor egentlig aldri har vært glad i meg fordi hun har alltid behandlet meg dårlig. Det jeg har kommet frem til i dag er at jeg har og fortsatt er utsatt for psykisk mishandling.