Hei,

Pappa har ADHD, men jeg har alltid følt at han har noe mer. Jeg er nå 30 år og sliter med unnvikende personlighetsforstyrrelse, i tillegg til en del andre ting som jeg prøver å få hjelp for. Forsøker å få mer innsikt i meg selv og min oppvekst så jeg kan få det bedre. Det er vanskelig for mine foreldre å snakke om det som har vært. Om jeg hadde prøvd å snakke med pappa om denne diagnosen tror jeg han hadde blitt sint og nektet for at han har den.

Kanskje noen her inne med kjennskap til borderline kan si om det høres kjent ut? Isåfall ville jeg fått en bekreftelse på mistanker som jeg har hatt hele livet mitt, om at pappa har en diagnose i tillegg til ADHD.
Og eventuelt noen som er barn av foreldre med denne diagnosen som kan hjelpe meg/har noen råd? Eller til og med noen som har borderline og som har barn, som jobber med å bedre forholdet?

Pappa har alltid hatt utrolig mye humørsvigninger, fra en type veldig glad/litt mani til depresjon. Han kunne ha perioder der han var helt stille og umulig å få kontakt med, noe som var skremmende, som barn var jeg redd for at han kunne være nærmest suicidal fordi vi ikke visste hvor dypt det stakk. Han fikk (og får fortsatt) voldsomme raserianfall, tilsynelatende ut av det blå - aldri fysisk voldelig, men kunne ødelegge ting - en voldsom aggresivitet på alt og alle rundt seg som bunnet i en intens fortvilelse og et ønske om egentlig å ville bli sett og få kjærlighet. Jeg kunne føle denne desperate fortvilelsen verkende langt inni min egen sjel og ville gjerne redde pappa, samtidig som jeg måtte være en mottaker for hans uttrykk for avsky for omgivelsene sine. Han kunne også gråte, og si til oss -Det hadde vært bedre for alle om jeg bare flyttet min vei, langt ut i skogen, hadde det ikke vært bedre om jeg ikke var her? -I håp om at vi ville bekrefte hvor mye vi ville ha han. En intens frykt for avvisning.

Det var mye kontroll, fikk ikke smelle med dører eller lukke skapdører hardt, ikke søle vann på benken eller gulvet, ikke dusje for lenge, hakk i gulvet var en enorm bekymring for pappa. Da kunne det smelle. Vi måtte gå på tåspissene. Jeg følte at alt jeg sa, gjorde og mente var feil og at jeg aldri kunne gjøre noe riktig.

Men det var også noen perioder hvor han overøste meg med komplimenter og var god og kjærlighetsfull, den faren jeg ønsket at jeg hadde hele tiden, noe som alltid har gjort meg veldig forvirret, jeg forsto liksom ikke om han elsket eller hatet meg, kunne han ikke bare velge, liksom? Hvis han elsket oss, hvorfor behandlet han oss på den måten? Han har en uskyldighet og godhet ved seg og jeg tror det er denne personen mamma elsker, ihvertfall er det min oppfatning.

Han sliter med voldsom anger og er knust av dårlig samvittighet når han har sagt eller gjort noe for å såre de rundt seg. Han sier at han "ikke vil være sånn og at han aldri skal gjøre det igjen." Jeg tilgir pappa alltid for at han skal bli glad igjen, uansett hva han har sagt eller gjort. Fordi han "ikke mener noe, det er bare ord". Men for meg har det ikke vært slik. Som barn satt jeg tilbake med en overveldende, ubeskrivelig smerte og forvirring, en følelse av at min verden var gått i tusen knas, som ingen voksne la merke til.

Pappa har prøvd å dra til legen, fikk ritalin, men sluttet fort, prøvde psykolog, men sa at psykologen var ukompetent som sa han var frisk, at det ikke var noe "galt" med han. Jeg lurer på om han noen gang fortalte psykologen sin om det som skjedde hjemme.

Mamma er god til å "stå i stormen" og som foreldre har de nok trodd at siden pappa endelig fikk ADHD-diagnosen sin og mamma taklet dette godt, så var det nok til at barna også mestret det fint, noe som ikke er tilfelle.
Vi fikk ikke fortelle noen om at pappa hadde ADHD, han ville ikke at noen skulle vite det i frykt for å bli dømt av andre, så det er ingen som har visst hvordan jeg hadde det hjemme.

Pappa var som et barn som trengte mye omsorg og bekreftelse, eller som tenåringen i huset, det var ikke plass til mine tenåringsfølelser. Jeg var en snill og ordentlig jente som presterte godt, noe jeg fikk mye skryt for. (Helt til det smalt, og det mange ganger etter hverandre, til jeg ble ufør.) Gjorde mitt beste for å holde følelsene i sjakk for å ikke skape mer uro og utrygghet i huset enn det allerede var. Jeg hadde så mye angst, panikkangstanfall, fortvilelse og selvhat at jeg styrte så godt jeg kunne unna konflikt, for ikke å bryte sammen. Om pappa ble sinna gikk jeg ofte fordi jeg fikk sammenbrudd, det gjorde pappa enda mer sint fordi jeg "vendte han ryggen". Han hadde flere episoder gjennom barndommen min der han gråt og sa at han var en mislykket far og hadde mislyktes i livet, og jeg måtte trøste han og følte meg helt knust innvendig fordi han hadde det så vondt. Og fordi jeg var en del av dette mislykte livet hans. En gang falt jeg ned på knærne ute og skrek til han, ba han om å vær så snill si at han var glad i meg, fordi han hadde vært sint så lenge, da ble han stille og snudde seg full av forakt i blikket og gikk sin vei.

Mamma dysser ofte ned konflikten og prøver å spe på med en overdreven positiv energi, mens pappa rister av sinne, helt anspent i hele kroppen, med et blikk som kan drepe.

Jeg tror at pappa føler på dårlig samvittighet for at han ikke var der så mye for meg i min oppvekst, Han ønsker å bedre forholdet vårt og vil stadig møtes. Han klemmer meg oftere og sier at han er glad i meg. Men vi sitter fortsatt fast i et vanskelig mønster der jeg føler meg overkjørt, at jeg må gå på tåspissene, for jeg vet aldri hvordan han reagerer på ting, han har vanskeligheter med å forstå andres behov og grenser, og jeg trenger mye mer øvelse i dette. Han har lite forståelse for at jeg er blitt syk og vil gjerne løse dette problemet, uttrykker stadig at jeg burde ta meg sammen og skaffe meg en jobb, fordi "Alle må bidra". Jeg har distansert meg en god del fra han fordi jeg får så mye angst av forholdet vårt, det gjør at han føler seg konstant avvist og i sorg.

Jeg går i terapi og prøver å få dem med i familieterapi, pappa svinger mellom å ha kjempelyst til å være med og sier at han nekter å dra... Siden de kan jobbe og leve et normalt liv, ser de ikke at mine psykiske vansker har noe med dem å gjøre, det er tross alt jeg som lider av et stort funksjonstap.

Jeg syns det er vanskelig å snakke med venner om dette, noen kan relatere seg til enkelte ting, men aldri møtt noen som kan kjenne seg helt igjen. Jeg leste om borderline/ emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og syns det var så gjenkjennbart. Isåfall er det en puslespillbit jeg kunne puslet på plass.

Om du leste dette, TAKK!!!!

jeg leste ditt innlegg
og kjente veldig mye igjen
fra egen oppvekst
overbevist om mor borderline
vet hvilket helvete
det absolutt kan være
å aldri fuckings vite
hvor du har vedkommende
det er jævlig de luxe
vit jeg tenker på deg <3

Takk, aliengang72, gjør godt å vite at jeg ikke er alene om å ha opplevd dette, det gjør at jeg føler meg mer «normal» på en måte.

yepp
du er ikke
unormal
selv om oppvekst
unormal
det er flere
av oss ja
borderline
vanskelig å takle
tenker på deg <3

Hei! Litt av det du har beskrevet er som du har sett filmen om mitt forhold til min far.. Eneste som er forskjellen at begge mine foreldre er psykisk syke. Og i mitt 28 år gamle liv så har de aldri vært sammen. Pappa stakk når jeg ble født. Mamma har aldri vært noe mamma for meg fordi ho ikke vet hvordan det er å leve utenfor sin angstboble. Pga angst og narkolepsien hennes så var det helt vanlig at jeg gikk fram og tilbake fra barnehagen i samme skitne klær som forrige dagen og KANSKJE en ny bleie. Pga livets sure gang så måtte jeg i en alder av 10 år ta vare på mine 2 yngre søsken og ei alkoholisert storesøster som da var 12. Mamma orka ikke være hjemme så da sov ho 20 timer i døgnet hos noen andre. Det ansvaret varte i 2 år fram til jeg plutselig fikk beskjed av mamma/barnevernet om at jeg skulle flytte opp til pappa og at han henta meg om 2 timer. Min "pappa" var/er akkuratt som din. Humøret svinger, raserianfall, enten så er hele verden gal eller så er det fred på jord. Den mannen nektet meg å kontakte søskene mine og kastet tlf min. Den ene timen så fikk jeg ros, han lagde mat jeg hadde valgt og så den andre timen så kunne gaffelen stå i veggen fordi han syns reklamen på tv var for lang. Han også nekta tvert på at han hadde problemer, "pingle folk som ikke har baller" sa han viss noen mente at han måtte skjerpe seg eller roe seg. Veldig ustabil. Jeg var livredd for han men også glad i han men bare pga han har tittelen "pappa". Ikke glad i han som person. Først når jeg stakk av og flytta i fosterhjem så skjønte jeg hvor skada jeg egentlig var. I det utrolig gode fosterhjemmet så tok det meg 1 år å skjønne det at jeg ikke trengte å spørre om å lage mat, ta noe å drikke, ta en dusj eller bare det å gå på do. I en alder av 28år nå så har jeg fortsatt vanskeligheter med å tro at noe faktisk er mitt og bare mitt, at jeg har lønn på konto som JEG bestemmer over.